Jeg har ingen tilknytning til Notodden mer. For litt over et år siden døde faren min, og barndomshjemmet ble solgt. «Glem meg ei», lyder tittelen på ny utstilling på Telemark kunstmuseum. Selvsagt kommer jeg aldri til å glemme Notodden, eller Telemark, for jeg er preget av både byen og fylket, vet om naturen der, kjenner til deler av historien, blir varm om hjertet av begge deler.
Utstillingen viser frem verker fra samlingen, og denne gangen er det en ganske stor utstilling. Hele første etasje er tatt i bruk, det store røffe og flotte hovedlokalet og det litt mindre rommet. Telemark er preget av natur og industri, av natur som la grunnlag for industri. Telemark kunstmuseum holder til i et gammelt sliperi, tidligere Tinfos Papirfabrik, og lokalet kler store bilder, slik det er mange av her nå.
Draumkvedet
Inndelingen i mindre avdelinger er fint gjort. Man må bakom en skulptur og en skillevegg for å komme seg til det største blikkfanget, det som kan se ut som en altertavle, men like gjerne en foss som strømmer nedover veggen. Det er Borgny Svalastogs både sarte og kraftfulle teppe «For månen skine og vegane fall så vide», som jo er et refreng fra Draumkvedet, et visjonsdikt med opphav fra øvre Telemark. Forrige gang teppet ble vist, lå det beskyttet av glass, og man kunne gå på det. Jeg tror faren min ville ha likt hvordan det henger her. Han arrangerte i flere år et Draumkved-symposium.
Teppet er flankert av fire menn på hver side, portretter av tidligere Norsk Hydro-direktører. Står vi fortsatt foran en slags altertavle? Særlig portrettene til venstre er gode, og jeg vil fremheve Ludvig Eikaas’ portrett av Ludvig B. Holte (generaldirektør fra 1967-1977). Kledd i hvit dress flyter han inn i bakgrunnen. Hodet fremheves, men likevel er det vanskelig å få tak på øynene hans. Er blikket bestemt eller ser han forsiktig ut, nesten skremt? Det er mye rom rundt alle disse bildene, og det skaper et høytidspreg – som utflytende penselstrøk er med på å moderere.
Kraft
Samlingen skal gi tilknytning og identitet, står det i informasjonsarket som utdeles til besøkende (og kan leses som veggtekster). Den «skal skape forståelse og interesse for hva vi er, hva vi har vært, og hva vi skal bli». «Hva vi har vært» er i hvert fall forbundet med fosser. Det var de som var utgangspunkt for industribygging.
Gustav Adolph Mordt har malt Rjukanfossen (i 1847), og det er ikke måte på hvilken kraft som springer fra den. Fossen er lysende, nærmest fosforescerende; og selv om han i sin samtid ble anklaget for å være maniert i sin nasjonalromantikk, passer den jo inn her. Vi vet hva som fulgte, at det ble bygd en by langt inn i telemarksfjellene på grunn av den.
I det mindre rommet henger det blant annet fem akvareller av Theodor Kittelsen. De er fra kraftstasjonen Svelgfoss i Notodden, men også her ser vi Rjukanfossen i fritt fall. Hadde jeg gått her med min far, ville nok han mer enn jeg ha identifisert seg med poesien og folkeligheten. Han ville ha belært meg om historien, at bildene ble malt på oppdrag av Sam Eyde, Norsk Hydros grunnlegger.
Inn i en borgerlig stue?
Jeg ville ha pekt på bildene på veggen tvers over. Der henger det to store, sarte verk av Thomas Phil som slett ikke passer inn. Bildene til Kittelsen henger på mørkegrønn bakgrunn, slik også en rekke mer tilfeldige bilder fra samlingen gjør, på veggen på vei inn i rommet. Og dermed trer vi liksom inn i en borgerlig stue? Det er to bilder av Henrik Sørensen, som malte mye fra Telemark, det er mange små tegninger av bunader, som blir veldig anonyme her, og et stort maleri av Reidar Auli, i kjent naivistisk stil. Det viser arbeidere i sving med å bygge en fabrikk.
Pihls bilder henger på hvit murvegg. Bildene er blitt til ved at lag på lag med akrylmaling i ulike farger til slutt skaper en lysende, nesten gjennomsiktig flate. Bildene hans får ingenting fra Kittelsens akvareller, ville jeg ha sagt til faren min, men så kan det hende at jeg ville ha kastet blikket frem og tilbake et par ganger, og så antakelig sett at de til gjengjeld påfører et lys og en ro til dem.
Motivene med foss er plassert i ulike avdelinger. Alle verkene organiseres ut fra en tematikk – som for eksempel ekspresjonisme og surrealisme og Telemark og det tidlige reiselivet. Avdelingene gjør at malere som Knut Rose, Bjørn Carlsen og Kjell Erik Killi Olsen også finner en plass her, malere med liten tilknytning til Telemark og med et ganske annet uttrykk enn mesteparten av kunsten her. Inndelingene gjør at det skapes en orden i alt det forskjellige. «Hva vi er, hva vi har vært, og hva vi skal bli» spriker tydeligvis i mange retninger. Flere av verkene er laget av kunstnere fra eller med tilknytning til Telemark, andre omhandler Telemark, men det gjelder altså langt fra alle.
En kraft kan også slukne
Politisk kunst hører til i en industriby. Det er ekspresjonisme og surrealisme som leder oss inn i utstillingen. Det er på den venstre siden. På høyre side finner vi den politiske kunsten, med blant annet grafikk av Per Inge Bjørlo og to skulpturer av den lokale kunstneren Axel Mørch. De to passer fint til hverandre, begge er kraftfulle, men de gjør at Per Kleivas mindre bilder drukner litt.
Uttrykkskraft kan kobles til fossekraft og den kraften som skal til for å temme en foss. Men en kraft kan også slukne, og industridød og arbeidsledighet er en viktig del av Telemarks historie. I Per Berntsens fotografier av tomme fabrikklokaler på Herøya er det blitt til noe vakkert og litt mystisk. De store bygningene glir inn i den lyse og luftige himmelen, ikke lenger like festet til det jordiske. Det er jo ikke noe liv der. Hva bygningene en gang var, gjelder ikke lenger. Kanskje er det en av grunnene til at vi skal tenke «Glem meg ei»?
Også en utstillings tittel er resultat av et valg, i likhet med verkene på veggene og hvordan de presenteres. I denne utstillingen kommer tittelen fra det eneste verket som ikke tilhører samlingen (de hadde ikke penger til å kjøpe det), Charlotte Thiis-Evensens «Forget me not». Vi finner det midt i lokalet, det består av en video og fotografier som viser gjenstander kunstnerens bestefar benyttet i sitt virke som Norsk Hydros første bedriftslege.
Det og de som en gang var
Gjenstandene er plassert i opplyste montre. På fotografiene viser kunstneren dem frem, ikledd hvite hansker og som om de er verdifulle gjenstander. Midt i lokalet kommer altså oppfordringen om at vi ikke skal glemme, for historien er bærer av betydning. Og så kan vi tenke at denne oppfordringen strekker seg ut til alle de andre bildene, til det som en gang var, til de som en gang var. Ja, kanskje kan vi se det slik.
Men i hvert fall Dag Alveng problematiserer dette. Ved siden av et maleri av Auli fra Vemork henger det et fotografi av rørgata samme sted. Der det er bløtt og mykt hos Auli, er det noe underliggjørende hos Alveng. Vi ser det brede feltet med lange rør som er plassert oppover lia, midt i skogen, et sted de ikke hører hjemme. Samtidig er rørene preget av naturen, de ser tatoverte ut, for det som en gang var, er blitt overtatt av prosesser som skaper noe nytt. Hva er det vi da ikke skal glemme?
En viktig del av museets samling er kunst av Terje Bergstad. Telemark Kunstmuseum mottok i 2013 kunst fra Bergstad-stiftelsen, og her får vi se noen av bildene hans. Det er naivistiske streker hos ham også, men i motsetning til hos Auli, dirrer de og bærer med seg et dyp. Tilværelsen er svært ladet hos Bergstad, og han viser frem historien på en annen måte, som noe å måtte forholde seg til, han er kjent som en eksistensiell maler. Faren min ville ha sagt noe om at han var en god maler, men så ikke brydd seg så mye, tror jeg. Han likte å gjenkjenne historien, ikke å få den fortolket på en indre måte.
På meg gjør bildene inntrykk, de er ikke så lette å glemme.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
