– I Narva må vi være modige. Dette handler om vår overlevelse. Det handler om å bevare vår nasjonale identitet, sier Maria Smorzhevskikh-Smirnova.
Hun er museumsdirektør ved Narva museum i den estiske byen ved samme navn. Museet ligger vest for den rundt 100 meter brede elva Narva, som utgjør grensa mellom Estland og Russland. Fra museet ser de rett over på festningen Ivangorod, hvor de russiske flaggene vaier i vinden.
– I dag står Europa og våre verdier overfor en reell krig. Jeg tror at museer kan stå imot denne trusselen – og denne oppgaven er i dag like viktig som bevaringen av vår kulturarv.
Tett på fienden
Narva museum er også en festning, med en historie som går 700 år tilbake. Da vi besøkte museet i fjor sommer, ruslet vi bortover den rolige elvepromenaden på nedsiden av det mektige steinbygget. Ved første øyekast kunne det virke som en helt vanlig gangvei, i en helt gjennomsnittlig baltisk by. Her sto fiskere ved vannkanten, familier spiste nistematen sin i sola.
Hadde det ikke vært for de mange overvåkningskameraene, alle politifolkene og de militære som patruljerte området. Vi sto nærmest kinn mot kinn med et brutalt regime, hvor folks menneskerettigheter har blitt fjernet systematisk siden Vladimir Putin kom til makta for 25 år siden.
Fra kontorvinduet sitt har Smorzhevskikh-Smirnova utsikt til grensestasjonen ved siden av museet. En strengt bevoktet bro går over elva og over til russisk side.
– Dette er virkeligheten vi møter på jobb hver dag, sier hun.
Angrepet som endret alt
Før var dette en relativt åpen grense, med mye samhandling på begge sider av elva. Museet i Narva hadde mange prosjekter med sine naboer i øst, og russiske turister var en viktig målgruppe. Men 24. februar 2022 endret alt seg. Russiske bomber smalt over Ukraina, fullskalainvasjonen var i gang. Fra den ene dagen til den neste stanset alt samarbeidet med Russland.
– Den første krigsuken bestemte vi oss for å støtte Ukraina og lot museet være gratis for alle ukrainske borgere – uavhengig om de var flyktninger eller ei, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
En gjenganger i diskusjoner om museenes rolle er hvordan de bør bruke sin stemme i offentligheten. Hvor aktivistisk skal et museum være? Her har museet i Narva valgt å gå «all in».
Klar tale på museumsveggen
Hver 9. mai feirer Russland frigjøringsdagen etter andre verdenskrig, og ved Ivangorod-festningen markeres dagen med en stor konsert. Dette har museet i Narva valgt å gi et tydelig svar på: I 2023 og 2024 hengte de opp et stort banner på veggen som vender mot nabolandet, der de kalte Vladimir Putin en krigsforbryter. I år sammenlignet de Putin med Hitler – banneret viste en illustrasjon der ansiktene deres smelter sammen, under overskriften «Putler».
– Siden russisk propaganda forklarer krigen i Ukraina som en kamp mot fascisme og «feil verdier», mener vi at det er nødvendig å snakke om de dramatiske konsekvensene av denne krigen og minne om at krigen i Ukraina er en forbrytelse, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
Ifølge museumsdirektøren dreier denne markeringen av seiersdagen seg egentlig om invasjonen av Ukraina.
– Det handler om å glorifisere krig, om å støtte opp om en dødskult og om krigspropaganda.
Under arrestordre
Hun er ikke i tvil om at arrangementet er rettet mot innbyggerne i Narva, hvor rundt en tredjedel er russiske statsborgere. Nesten alle innbyggerne snakker russisk, og Putin har mange støttespillere her.
– Dette propagandatiltaket skal vekke en følelse av tilhørighet til gammel storhet.
I år arrangerte museet i Narva en europeisk uke fra 5. til 9. mai, med ulike arrangementer som konserter og foredrag. På konferansen «Krig og kultur» holdt ukrainske museumsfolk flere innlegg.
– Det er viktig å tilby alternativer til krigskultur.
– Fordi vi har demokrati, har vi valgmuligheter. Demokrati begynner med hver og en av oss – det er ikke bare et abstrakt begrep. Demokrati er noe vi gjør, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
Hvis hun skulle finne på å krysse grensa over til nabolandet, ville hun blitt fengslet. I januar i år ble det utstedt en arrestordre på henne i Russland for å ha spredt falske nyheter om det russiske militære.
– Denne dommen fra en domstol i Moskva mot en estisk statsborger bosatt i Estland er etter min mening et klart forsøk på å skremme europeiske kulturaktører.
Budskapet deres er enkelt: «Hun talte mot krigen og Putin – nå kan hun bli fengslet så snart vi får tak i henne. Ikke følg hennes eksempel, ellers kan vi arrestere deg også, selv om du bor i Europa», sier Smorzhevskikh-Smirnova.
Truende oppførsel
Vi møtte Maria Smorzhevskikh-Smirnova under en museumskonferanse om polarisering i Romania. Her viste hun oss utallige skjermdumper av den massive hetsen og truslene hun får i sosiale medier.
Om nettene hender det innbyggerne i Narva hører overvåkningsdroner som durer i luften. En annen gang sendte russerne opp et slags luftskip, som ruvet over elva i flere dager.
– Hele byen kan se dette, og det skaper stress og en følelse av fare, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
– Er du ikke redd?
– Nei, jeg er ikke redd. Jeg er her i Narva fortsatt fordi vi har et oppdrag: å snakke, spesielt om den kulturelle dimensjonen av denne krigen.
Etter at Trump tok over styringen i USA, har usikkerheten økt.
– Frykten for krig er sterkere. Før var USA en garantist for oss og NATO. Nå sitter vi igjen med mange spørsmål, og fremtiden er enda mer uforutsigbar, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
– For oss i Estland handler dette om liv og død.
– Ikke vær stille
For de ansatte på Narva-museet kjennes det viktigere enn noen gang å stå opp mot feilinformasjonen fra russisk side.
– Propaganda blomstrer når folk ikke kjenner til historien, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
Hun mener europeiske museer må samarbeide med ukrainske institusjoner for å sikre og ta vare på bevisene for Russlands krigsforbrytelser. Museet i Narva jobber aktivt med å samle inn historiene til ukrainske flyktninger som bor i området.
– Innsamling av minner er en viktig museumsfunksjon, sier Smorzhevskikh-Smirnova.
Hennes viktigste råd til andre museer er å bruke stemmene sine.
– Hvis du ikke sier noe, så støtter du dette diktatoriske regimet og krigen. Ikke vær stille. Det er et museums ansvar å kjempe for demokratiet.
En ny hverdag i Finnmark
I vårt eget grenseområde i Finnmark har tilværelsen også endret seg mye siden februar 2022. Tidligere samarbeid over grensen er lagt lokk på. Russiske turister får ikke lenger visum til Norge, og det er strenge kriterier for å få krysse grensen.
Denne virkeligheten er hverdagen til konservator Camilla Carlsen, som har jobbet på Grenselandmuseet i Kirkenes i over 20 år. Museet befinner seg rundt 15 kilometer unna grensen til Russland på Storskog.
– Vi ser museet med litt nye briller ut fra hvordan situasjonen er nå. Vi bruker blant annet mye mer tid på temaet propaganda i omvisningene våre, sier Carlsen.
Grenselandmuseets mandat er å fortelle om Sør-Varangers sammensatte historie som grenseområde mellom Norge, Finland og Russland.
– Vi jobber med lokalhistorie i området, et lengre tidsperspektiv enn de nåværende grensene, sier Carlsen.
Om russiske aktører kontakter dem i dag, forholder museet seg til offisielle føringer. De har fått henvendelser om samarbeid som de har valgt å si nei til.
– I teorien skal vi fortsatt kunne ha samarbeid over grensen, men ikke med noen som får støtte fra den russiske stat. Det kan være vanskelig å vite hvem de som henvender seg med ønske om samarbeid, er.
Krigshistorie og integrering
I likhet med museet i Narva åpnet Grenselandmuseet raskt dørene for ukrainske flyktninger. De har hatt en rekke ulike arrangementer, særlig rettet mot kvinner, for å bidra til integreringen i lokalsamfunnet.
– Dette området har en lang historie med uro og folk i bevegelse, sier Carlsen.
Hun minner om at det ikke er første gang naboen i øst har skapt frykt og usikkerhet. Av og til savner hun det historiske perspektivet – for dette har innbyggerne her i nord tross alt vært gjennom før.
– Det gjelder å ha et blikk som går lenger enn 20 år tilbake i tid, så ser vi det. Mange har kunnskapen, det gjelder bare å bruke den.
Neste år er det 200 år siden den nåværende grensen, Norges yngste, ble trukket opp. Carlsen forteller at de gjerne skulle laget en ny utstilling med et mer tydelig fokus på grensen og hva grenser betyr der de blir trukket opp.
Den nye tausheten
Et tema i en slik utstilling kunne være «den nye tausheten», et begrep som har festet seg i distriktet.
Etter fullskalainvasjonen har det vært høyt trykk fra nasjonale og internasjonale medier i Kirkenes. Carlsen forteller at mange i dag velger å si mindre, og at de veier ordene mer om de får spørsmål fra journalister og forskere. For hvor mange ganger skal man egentlig fortelle den samme historien, og hvordan vil det de sier, bli brukt?
I fjor høst startet det lokale Samovarteatret samtalekveldene «Isbryter» om den endrede rollen befolkningen har når det kommer til Russland. Fra å være omtalt som brobyggere i møte med naboen i øst ble folk på kort tid til en «robust førstelinje mot Russland». Det første møtet het nettopp «Den nye tausheten».
– Nå blir samarbeid med Russland nok en gang uglesett. Mange føler seg urettferdig behandlet og kanskje også mistenkeliggjort på nytt, sier Carlsen.
– Denne situasjonen har dratt frem vonde minner fra etterkrigstiden.
Omstridte minnesmerker
Særlig gjelder dette partisanene, norske sivile som under andre verdenskrig kjempet sammen med sovjetiske styrker mot den tyske okkupasjonsmakten.
Partisanene rapporterte til Moskva, ikke London som resten av motstandsbevegelsen. Mange av dem var kommunister. Operasjonene de hadde deltatt i, var strengt hemmelige. I stedet for å bli æret ble mange av dem mistenkeliggjort og overvåket under den kalde krigen. Først i 2019 kom daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen med en unnskyldning på vegne av det offentlige Norge for behandlingen av partisanene og familiene deres etter krigen.
I Vardø har det vært en debatt rundt minnesmerker som ble satt opp mellom 2011 og 2019 for å hedre partisaner som ble drept under krigen. Ordføreren i kommunen ville fjerne dem, fordi han mente de ble brukt i russisk krigspropaganda. Det var Vardøhus museumsforening uenig i, og leder Arnt Bjarne Aronsen uttalte følgende til NRK i fjor:
– Vi er overbevist om at det er viktig at lokale krefter tar eierskap til vår egen historie, slik vi gjør med disse minnesmerkene. Hvis ikke vil andre ta eierskap til historien vår.
Et avsluttet nettverk
I februar la politiet frem trusselvurderingen for Finnmark, hvor innbyggerne nok en gang fikk høre om et mer risikovillig og uforutsigbart Russland. Frykten for sabotasje ble trukket frem.
– Vi merker at PST er stadig mer synlig i området her, sier Camilla Carlsen.
I 2016 til 2018 var Grenselandmuseet en del av et norskrussisk museumsnettverk.
– Det er mye felles historie og kulturelle trekk i dette området, fra lenge før det ble delt opp av politisk motiverte grenser. Det hadde vært fint å kunne ha tilgang til det samme materialet via for eksempel felles databaser. Men dette ble ikke noe av, sier Carlsen.
Carlsen husker godt det siste oppsummeringsmøtet nettverket hadde i Murmansk i 2018.
– Da var stemningen blant de russiske deltagerne veldig annerledes. Jeg synes også det var ubehagelig å krysse grensa. Jeg var ikke redd, men jeg var mildt skeptisk, det må jeg si.
– Samtalene mellom flere av deltakerne var litt annerledes enn ved tidligere møter. Det var færre typer diskusjoner, de gikk ikke dypere inn i forhold som dreide seg om politikk.
Frykten for egen sikkerhet
Den russiske siden av grensen er nå et sterkt militarisert område. Men hvem er det egentlig som bemanner disse postene når så mange russiske soldater har blitt sendt til den ukrainske fronten?
– Er de som holder vakt ved grensen nå, mindre erfarne enn tidligere? Det er spørsmål vi stiller oss, sier Carlsen.
Hun nevner også usikkerheten ved å være så nær Russlands atombaser. En av dem ligger kun ti mil vest for grensa til Norge. Det hjelper ikke at den amerikanske presidenten til stadighet trekker samarbeidet med NATO i tvil.
Carlsen beundrer museet i Narva for sin beinharde aktivisme, særlig siden de er i en så utsatt posisjon.
– Det sier noe om hvor viktig dette er for dem. De baltiske statene er i en annen press-situasjon enn det vi er.
– Kunne dere vært like aktivistiske?
– Jeg er usikker på det. Vi er i en annen situasjon, så vi har ikke måttet finne ut av det, heldigvis. Mange norske museer er engasjert i arbeid med å sikre kulturminner og lignende i krigssoner. Men det er noe annet å sikre noe fra sitt trygge sted i Norge enn å sitte på den andre siden av en mye mer aggressiv grense, som de gjør i Narva.
Lene Christensen er frilansjournalist.
Denne reportasjen står på trykk i Museum nr. 2 25, der ideologi er et sentralt tema.
Les flere reportasjer og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene er å få kjøpt i Tekstallmenningens nettbutikk.
