Norsk fjellsenters nye temporære utstilling er liten og nøktern, men evner på mesterlig vis å tydeliggjøre dramatiske klimaendringer i form av bresmelting, både lokalt, nasjonalt og globalt.
Brekirkegård
I anledning FNs internasjonale år for brebevaring i 2025 åpnet Norsk fjellsenters nye, midlertidige utstilling «Når isen bryt» i juni. Utstillingen starter passende nok med et dypt alvor, med formidling av prosjektet «Kirkegård for tapte breer».
I august 2024 ble en brekirkegård åpnet på Island, med gravsteiner i is som symboliserer breer som har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne i ulike deler av verden. Dette er del av prosjektet Global Glacier Casualty List, som gjennom digitale historier forteller om påvirkningen tap av breer har på lokalsamfunn. Prosjektet er en passende inngang til og et representativt eksempel for utstillingen, som formidler forskning og internasjonale samarbeidsprosjekter og kobler det lokale, nasjonale og globale sammen.
Fra det lokale til det globale
Det gir mening at det er Norsk fjellsenter som i samarbeid med Norges Vassdrags- og Energidirektorat og noen av verdens fremste breforskere, åpner en utstilling som dette. Senteret er plassert i sentrum av Lom, ved nasjonalparkene Jotunheimen, Reinheimen og Breheimen, hvor mange av landets isbreer ligger. Det har gjennom en årrekke jobbet med naturforvaltning, og er i dag også et besøkssenter for disse nasjonalparkene og turområdene.
Brefunn, breutvikling, bruk av og ferdsel i naturen er blant temaene som tas opp i senterets faste utstilling «Bergtatt. Klima og klimaendringer har vært tema i flere av senterets midlertidige utstillinger. Slik føyer «Når isen bryt» seg inn i et velkjent mønster. Utstillingens utseende, uttrykk og tematikk passer godt inn blant senterets øvrige rom og utstillinger.
En av styrkene ved «Når isen bryt» er at den evner å koble lokale og nasjonale eksempler, forhold og utvikling til globale. Den ene veggen er viet forskning på og utviklingen til lokale isbreer og fonner, med sterke fotografier som viser til store endringer for bremassen over tid. Over skremmende kort tid, for flere av dem. For eksempel Styggedalsbrean i Jotunheimen, hvor breen på bare 15 år har smeltet tilbake 290 meter. Nedsmeltingen kommer tydelig fram på fotografier av breen tatt på ulike tidspunkt. Det er nedslående.
Utstillingen er generelt god på å illustrere, synliggjøre og tydeliggjøre bresmeltingen. Foruten fotografier konkretiseres endringene gjennom diagrammer og statistikk. Å lese at opp mot to tredjedeler av breene i de europeiske alpene kan forsvinne i løpet av de neste 25 årene, eller at brearealet i Norge har minket med over 15% siden begynnelsen av 2000-tallet, får frem alvoret. Jeg tror de konkrete eksemplene gjør det tunge budskapet håndgripelig og fordøyelig for mange. Antakeligvis passer det også godt for undervisning og formidling til barn og unge.
Mer enn diagrammer og statistikk
Noe annet jeg liker med utstillingen, er at den også rommer menneskelige fortellinger og perspektiver fra ulike deler av verden. Her er uttalelser fra klimaforskere og andre som blir berørt av breendringene, og eksempler på tiltak for å bremse utviklingen.
Stemmer fra ulike deler av verden forteller om hvordan de pågående klimaendringene er merkbare allerede, som hvordan tap av bremasse endrer landskaper og områder, og påvirker vanndrag, livsgrunnlag og jordbruk, men også turisme og næringsliv ved breområder. Klimaforskerne og -aktivistene som kommer til orde formidler et stort alvor.
Når det gjelder forsøk på å bremse utviklingen, kan man lese om is-stupaer fra Himalayafjellene. Disse er kunstige isbreer som blir laget ved at rennende vann blir kanalisert og sprøytet ut i den kalde luften og deretter fryser til store, kjegleformede isstrukturer. De sikrer vannforsyning til det nærliggende området, gjennom gradvis smelting gjennom vår og sommer, og blir et synlig og viktig symbol.
Et annet eksempel kommer fra nord i Pakistan, ved fjellkjeden Karakorum, en av de største fjellkjedene i Asia. Her har lokalbefolkningen tatt i bruk en gammel urfolkspraksis kalt «brebryllup»: Bremasse blir båret opp til en utvalgt plass høyere enn 4000 meter over havet, der det er permafrost og lav temperatur. Målet er å danne nye isbreer.
Eksempler fra Norge og Europa er kunstig snøproduksjon, omfordeling av snø og duklegging av breer. Slike grep har blitt tatt ved Galdhøpiggen skisenter og over istunnelen i Klimapark 2469, som forvaltes av blant andre Norsk fjellsenter. Det er interessant å lese om disse eksemplene på ulike tiltak, som samtlige viser lokalt engasjement og handlekraft.
På veggen
Utstillingen baserer seg i stor grad på endimensjonale objekter på veggene. Her er tekst, bilder og fotografier. Det finns også noen unntak, som en kort video fra Himalaya, QR-kode med presentasjon av den islandske brekirkegården og en stasjon med VR-briller i midten av rommet.
Ved sistnevnte inviteres publikum til å sette seg ned og tre inn i istunnelen ved Klimaparken 2469. Dette er et spennende innslag. Jeg skulle gjerne sett flere elementer i utstillingen som bidro til variasjon i formidlingen. Det kunne gjerne vært noen relevante gjenstander, for eksempel utstyr som brukes til breforskning, eller noe annet. Jeg syns uttrykket blir litt tungt og traust når det hovedsakelig er tekst, diagrammer og bilder på veggene.
I mine øyne er noe av styrken og fordelen med museumsutstillinger at de kan skape ulike rom og supplere kunnskap og informasjonen med noe annet i tillegg, gjennom bruk av for eksempel gjenstander, interaktive elementer og/eller ulike medier. Dette vil jeg tro også kan appellere til flere publikumsgrupper, som for eksempel barn og unge.
Hva er løsningen?
Utstillingen reiser spørsmålet om mulige løsninger. Refleksjon og diskusjon rundt dette er betimelig og relevant. En kortfattet veggtekst konkluderer med den velkjente, dog krevende, kunnskapen om at reell endring kun er mulig gjennom systematiske samfunnsendringer og umiddelbare og målrettede tiltak for å kutte klimagassutslipp.
Videre står det at ulike kortsiktige løsninger, som å dekke til isbreer, kun er mulig i velstående nasjoner og at mange av de foreslåtte løsningene er skadelige for miljøet, blant annet grunnet bruk av plast. Disse poengene syns jeg er interessante, og her skulle jeg ønske at utstillingen gikk dypere inn i materien og vektla disse aspektene i enda større grad.
Med det sagt syns jeg Norsk fjellsenter gjør en god innsats i å formidle alvorlige klimaendringer som bresmelting og konsekvensene av det, på måter som jeg tror er tilgjengelige for mange og øker bevisstheten rundt denne utviklingen. Jeg lærte i hvert fall mye av utstillingen, og forlot den med følelse av både håpløshet og engasjement.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
