Museet ligger en og en halv times kjøretur fra Trondheim, nærmere bestemt på det tidligere gårdsbruket Eggen Østre, med utsikt over Selbusjøen i Sjøbygda i Selbu. Den siste mila er det grusvei, og nesten i enden av bygdevegen finner vi museet. Her har entusiasten og den private samleren Jan Erik Steen, bygd opp et fascinerende museum sammen med kona Anne Helene. Her finnes det slettes ikke bare radioer og fjernsynsapparat.
Først og fremst radiomuseum
Det startet som et radiomuseum, så hvor mange radioer finnes i samlingen? Det vet ikke museumsdirektøren selv en gang, men han anslår at det er omkring 6000. At det er Norges største radiosamling, er det liten tvil om, og det kommer stadig nye donasjoner.
På det meste var det over 50 radiofabrikker her til lands, med Tandberg, Radionette, Salve Staubo AS og ikke minst Edda Radiofabrikk som de dominerende. Edda Radiofabrikk lå i Elgesetergt. 2 i Trondheim og ble drevet fra 1939 til 1964. Firmaet hadde om lag 90 ansatte, og det ble produsert over 100 000 radioapparater. Det komplette arkivet med både styreprotokoller og korrespondansearkiv er tatt vare på i museet. Dermed er Edda Norges best dokumenterte radiofabrikk.
I utstillingen finnes alle typer radioer og modeller i form av krystallapparat, rør- og transistorradioer. Her er de første enkle modeller som Tandbergs «Tommeliten» og de vakreste designete radiokabinetter med båndopptaker og platespiller. En stor samling med reiseradioer, ikke minst den kjente Kurér-radioen, finnes i mange varianter, med ny farge for hvert produksjonsår.
Folkemottakeren
Det var ikke bare-bare å skaffe seg radio da den kom på markedet. Det var en stor kostnad og mange måtte ta radiokjøpet på avbetaling. I omvisningene trekker Steen alltid fram hva radioene kostet og sammenligner med lønnsnivået på aktuelt tidspunkt. Da den første radioen ble demonstrert i Selbu på 1920-tallet, kjøpte etter hvert fire karer i bygda et apparat sammen. De hadde det på omgang en uke hver, men var det noe spesielt som skulle sendes, kom de sammen for å lytte på sendingen. Denne radioen fikk museet som gave i fjor.
– Det var først da den såkalte «Folkemottakeren» ble lansert og dekningsgraden økte ved at en kunne ta inn signal, at det ble fart på radiosalget slik at radioen ble allemannseie fra etter krigen og utover 1950-tallet, forteller Steen.
Prøysen og Store Studio
Dette er ikke bare en utstilling med radioer på rekke og rad. Museet er opptatt av å formidle radioens kulturhistoriske betydning. Apparatene er del av tidsbilder og svært mange er operative. Her kan en høre både rock og Alf Prøysen synge om sparegrisen og ett-øringen i «Barnetimen for de minste». Ikke minst det siste. Prøysen og radio er en tett kobling, så for ei tid tilbake kjøpte museet ei stor Prøysen-samling på om lag 3000 objekter, med både originalmanuskripter, bøker og selvfølgelig alle platene Prøysen utga. Alt er stilt ut.
Med én kanal og NRKs monopol fra 1933, bidro radioen til å samle det moderne Norge rundt program som Ønskekonserten, lørdagsbarnetimen, sportssendinger og underholdningsprogram som «Store Studio». Dette skapte et felleskap og en felles referanseramme, som folk kunne snakke om rundt lunsjbordet og som bidro til den folkeopplysningen NRK hadde som formål.
– Det var ikke spørsmål om hva du ønsket å høre, men hva du skulle høre, sier museumsdirektøren.
Hvordan startet det hele?
Allerede i barne- og ungdomstida på 1950-tallet var Steen fascinert av radioen, og ikke minst musikken den brakte, og tyvlyttet til Radio Luxembourg til langt på natt. Da Ønskekonserten begynte å spille «Rock around the clock» med Bill Haley i 1956, ble det et tidsskille. Og så kom Elvis! Radioen formidlet fra nå av populærmusikk og ikke bare klassisk musikk. Steen ble også interessert i teknikken og skrudde fra hverandre foreldrenes Philips-radio, slik at de måtte skaffe en ny.
Samlerinteressen startet i bunn og grunn med foto og fotoapparater, men interessen for å samle radioer våknet for alvor til liv på 1980-tallet. Men det krevdes økonomi. Han ble medlem av Norsk Radiohistorisk forening og der var det auksjoner for medlemmene. Med familie og små barn kunne ikke kjøp av radioer prioriteres.
– Det var en kamp med kona, sier han spøkefullt. Etter å ha kommet over arkivet til Edda Radiofabrikk og fikk tatt over dette i 1991, prøvde han å få til et radiomuseum i Trondheim, men fikk ikke gehør fra kommunen. Han etablerte et privat museum i et uthus i hjemmet sitt på Byåsen i Trondheim på om lag 200 m2, men i 2003 skjedde det noe som skulle få stor betydning for utviklingen.
Bygdas fremste turistdestinasjon
I Sjøbygda i Selbu lå et forfallent gårdsbruk til salgs. Dette kjøpte Anne Helene og Jan Erik i 2003, og 14.mai 2006 åpnet Norsk Radiomuseum dørene for første gang. Det første året kom det enormt mye besøk.
– De var nok mer interessert i å se på «tullingen» som startet museum i Sjøbygda, enn radioene, ler han. Nå er de i gang med tjuende sesong. På disse årene har mer enn 100.000 besøkt museet, som har blitt bygdas fremste turistdestinasjon. Museet er åpent hver helg fra 1.juni – 30.september. På ukedagene kommer det busslaster fra hele landet og det arrangeres konserter både innendørs og utendørs på det store amfiet.
Samlingen vokste, og bygningen ble etter hvert for liten. Da ble det likegodt bygd et eget fjernsynsmuseum. Seinere er det bygd magasinbygninger og flere utstillingslokaler, så til sammen finnes 9 bygninger på totalt 3000 kvadratmeter.
Paret bestemte seg for at de måtte ha en liten kafé med kaffe og vafler, dette er seinere utviklet til en lunsjrestaurant med alle rettigheter. Her kommer båtturistene fra Selbusjøen og spiser og koser seg på terrassen på fine sommerdager, og bussturistene kan få servert både karbonadesmørbrød og pizza.
Sjelden kringkastingshistorie
Den 20. august 1960 kom den første fjernsynssendinga på lufta her til lands, etter flere års prøvesendinger. Mens Norge var tidlig ute når det gjaldt radio, var vi seine med fjernsyn og fjernsynssendinger. Samlingen på fjernsynsmuseet har derfor også mange spektakulære utenlandske apparater og er ganske enestående. Mange av de norske radioprodusentene produserte fjernsyn også, med Radionette og Tandberg som de største.
Det hele startet med levende bilder, så museet formidler også filmens historie, for å kunne si noe om starten. Utstillingen viser videre en stor samling fjernsynskameraer, både relativt stasjonære for studiobruk og bærbare kameraer, samt videomaskiner, oppbygde studio med kontrollbord og et operativt fjernsynsstudio med interiør fra tv-quiz og underholdningsprogrammet «Tidsbonanza» med Thomas Felberg som gikk på NRK1 mellom 2016 og 2020.
Radio- og fjernsynsmuseet presenterer først og fremst NRKs historie. Det finnes en del objekter fra NRK på flere andre museer, men museet i Selbu har den mest omfattende etatshistorien. NRK slettet blant annet alle opptak av Ønskekonserten, fordi de hadde all musikken på plater. Steen har derimot lange opptak av Ønskekonserter fra 1960-tallet Den mest spennende kulturhistorien finnes i hilsningene som ble sendt og opplysningene om Radiogavefondet, mener han.
Da NRK tømte sitt store lager på Alnabru, tok Norsk Teknisk Museum over mange gjenstander, men det resterende ble kjørt i trailerlass til Selbu. Nå har radio- og fjernsynsmuseet avtaler med NRK sentralt og med regionskontorene om å overta brukt utstyr. Ikke mindre enn sju av NRKs sendebusser er tatt vare på, også den første fra 1958, som eksteriørmessig er satt tilbake i stand, men som mangler innredning så langt.
Buss i beredskap
Det største klenodiet museet eier er NRKs fullt innredete beredskapsbuss fra 1983, fra den kalde krigens tid. Den var alltid i beredskap, strengt sikkerhetsklarert og uten logoer for å kunne sende fra hemmelig sted. Den var ment for konge og regjering, som kunne informere befolkningen ved krigsutbrudd. Dette var lærdom fra andre verdenskrig, da fienden tidlig overtok kringkastingen. Bussen ble uaktuell da en trodde «den store freden» skulle vare evig. Kanskje bussen nå er mer aktuell enn vi tør tenke på?
En egen avdeling i radiomuseet forteller også om tyskernes inndragning av radioer, om illegal lytting på London og om den store betydningen radioagentenes virksomhet hadde for informasjon og kommunikasjon.
Museum eller en samling?
Man kan lure på om dette kan kalles et museum. Er det egentlig en samling? I tillegg til det som hittil er nevnt, finnes alt fra mekaniske instrumenter, jukeboxer og grammofoner, en radiobutikk/verksted fra Brumunddal og en enorm platesamling og videoer. Også sykler, fotoapparat og Oddvar Brås premiesamling er stilt ut, det siste fordi sport har vært viktig for NRKs sendinger på radio og fjernsyn. Det er egen avdeling for trekkspill, da mye av sendetida i radioen tidligere var viet trekkspillmusikk. Her hedres musikere gjennom «Trekkspillets og gammeldansens Hall of Fame».
I likhet med en rekke museer i museumsnettverket, har radio- og fjernsynsmuseet søkelys på formidling av kunnskap og på opplevelse. Den gode fortelling og lydopplevelser fra de gamle apparatene er sentralt. NRKs siste fullt komplette og analoge radiostudio fra Steinkjer er bygd opp, det er sendt program herfra og også fra det siste analoge studiet fra Tyholt i Trondheim.
Det er ikke mulig å gå på egen hånd i museet, omvisning er nødvendig, og det er bare Jan Erik Steen som viser rundt. Han har en fantastisk fortellerevne med mye humor og en enorm kunnskap. Han rører ved følelser og bygger på at de besøkende, som ofte er litt opp i årene, har felles referanserammer med ham.
God oversikt – inne i hodet
Når det gjelder samlingsforvaltningen, så står gjenstandene godt bevart. Men hva med dokumentasjonen? Ekteparet nærmer seg 80 år og kunnskapen befinner seg stort sett i Steens hode. Han har et usedvanlig godt minne, men det er sårbart. Dette har mange vært opptatt av. I 2020 bevilget Sør-Trøndelag Fylkeskommune midler til et langt filmintervju med ham, for å sikre noe kunnskap. Det var professor i medievitenskap Henrik G. Bastiansen som sammen med tidligere direktør ved Ringve Musikkmuseum, Peter Andreas Kjeldsberg og kurator Dag Andreassen fra Norsk Teknisk Museum som gjennomførte intervjuet sammen med TV-fotograf Øivind Olsson fra NRK Trøndelag.
I tillegg bevilget fylkeskommunen 500 000 kr til å komme i gang med registreringsarbeidet. Det startet opp høsten 2024, og 1.november ble de første vel 300 objektene publisert på DigitaltMuseum. Men dette er bare toppen av isfjellet av en samling som trolig totalt er på minst 50-60 000 objekter, inklusive plater og kassetter. Hele plate- og musikksamlingen på totalt 32 000 enheter, har Anne Helene Steen registrert i et eget system. Og i tillegg kommer alle hyllemeter med arkiv.
Dette får meg til å reflektere over hvor mange objekter som faktisk må finnes i norske museer, hvis en regner med alt som ikke rapporteres til myndighetene både fra private museer, men også fra mange kommunale bygdesamlinger som ikke ble del av konsolideringen.
– Et mediehistorisk museum
Dette er langt på veg det vi kan kalle et mediehistorisk museum, selv om tegneserier, aviser og ukeblader mangler, skriver Henrik G. Bastiansen i en artikkel i Mediehistorisk tidsskrift nr. 1, 2020 og slår videre fast:
«Museet trengs fordi det er viktig å formidle kunnskap og innsikt i hvordan de moderne mediene har fungert i den tiden vi har levd med dem. Det at vi ellers mangler et ordentlig mediemuseum i Norge, gjør Norsk radio- og fjernsynsmuseum enda mer unikt i norsk museumsverden»
Han uttrykker en undring over at det ikke finnes et offentlig museum som ivaretar mediehistorien, med tanke på all tid vi bruker daglig på disse mediene. Han er redd for at vi blir historieløse på mediefeltet. Dermed mister vi sammenhengene og forståelsen, noe et intervju i forbindelse med markeringen av radioen 100 år den 29.april, fikk meg til å tenke på. En ung kvinne ble intervjuet og hun sa hun ikke hørte på radio, men på podkast. Reporteren sa at uten radio, ingen podkast. Den sammenhengen hadde hun ikke tenkt på.
Det er et stort forskningspotensial i museet innenfor mediehistorie, både teknisk og programmessig, og også innenfor teknologi-, design-, industri- og lyd- og bildehistorie. Miljøer ved NTNU viser interesse for å kunne forske på materialet, men så langt har ingenting skjedd.
Satser på å bli 100 år
– Historisk vil det være en skandale, sier Jan Erik Steen. Han snakker om mangelen på interesse fra staten ved Kultur- og likestillingsdepartementet for å få på plass en varig løsning for museet. Det er interesse fra politisk hold, men de statlige midlene finnes ikke og NRK har vist liten interesse, forteller han.
Museene i Sør-Trøndelag tar ikke opp flere museer i sin organisasjon uten at det er offentlig finansiering på plass. Familien Steen, som har investert 30 millioner i museet, etablerte i 2018 en stiftelse for at alt skulle ligge til rette for å bli en del av museumsnettverket. Skuffelsen over at det ikke skjedde noen utvikling, førte til at stiftelsen ble lagt ned, å – Siden det ikke er noen til å overta, satser kona og jeg på å bli hundre år, sier Jan Erik spøkefullt, men med en svært alvorlig undertone.
Kilder
Henrik G. Bastiansen: I nærkontakt med mediehistorien: En presentasjon av Norsk radio- og fjernsynsmuseum i Mediehistorisk tidsskrift, nr.1, 2020 (nr.33)
Siv Randi Kolstad: Norsk radio- og fjernsynsmuseum. Prosjektrapport 2019.
Filmintervju med Jan Erik Steen, februar 2020.
Norsk Radio- og Fjernsynsmuseums nettside
Norsk Radio- og Fjernsynsmuseums Facebook-side
Omvisninger og en rekke uformelle samtaler med Jan Erik Steen
Les flere reportasjer og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene er å få kjøpt i Tekstallmenningens nettbutikk.
