Nordnorsk Kunstmuseums nyeste avdeling i Bodø ligger i den nyrestaurerte Sparebank-bygningen, som i 1940 brant ned som følge av bombingen av byen. Ti år etter ble den gjenoppreist i etterkrigstidens funksjonalistiske gjenreisningsarkitektur, tegnet av arkitektene Arne Pedersen og Reidar Lund. I sin gammel-nye drakt har den gamle sparebanken fått tilbake sin rustrøde farge og originale dør preget av forseggjort glassprofilering, sidefelt og stort overlys.
Men også noe nytt er tilføyd, som spesialtegnet interiør til resepsjon og museumsbutikk, samt kafé, i tidsriktige materialer og farger som markerer at bygget entrer en ny æra. Viktigst av alt finnes det nå også et lyst og stort utstillingsrom som legger til rette for lange siktlinjer og luftig eksponering av mange verk. Her skal kunst vises, absorberes og diskuteres. Bygget har fått ny funksjon og lokalbefolkningen et splitter nytt museum.
Institusjonell selvrefleksivitet
Museets åpningsutstilling Alt snakker – Fortellinger i bevegelse er et umiddelbart blikkfang med sine mangfoldige verk av kunstnere fra Sápmi, Norge og utland. Malerier, fotografier, videoverk, skulpturer, installasjoner og duodji (tradisjonelt samisk håndverk og kunsthåndverk) står plassert om hverandre og viser bredden i Nordnorsk Kunstmuseums samling. Men i tillegg til å være en feirende utstilling stiller den også kritiske og nødvendige spørsmål til egen samling. Museet viser seg slik som en selvrefleksiv institusjon som tør å rokke ved eget selvbilde.
Hva skal et museum i Bodø være, og hvilken funksjon skal det tjene? Dette er noen av problemstillingene som løftes i åpningsutstillingen. Spørsmålene springer ut av det faktum at museet befinner seg i Sápmi. Museumshistoriens problematiske forankring i imperialismen og kolonialismens vold mot urfolk og deres kulturer, religioner og landområder må derfor stå sentralt i etableringen av et museum i Bodø. I forsøket på å gå problemstillingene i møte utforskes nye måter å presentere de utvalgte verkene fra samlingen på gjennom de tre temaene «Blikket», «Matsikkerhet og matsuverenitet» og «Fisk, kjønn og seksualitet».
Avfokusering
Utstillingen starter med «Blikket». Blant de første verkene man møter, er den franske 1800-tallsmaleren Francois-Auguste Biards maleri Læstadius preker for samene (1840). Verket ble kjøpt inn i 2002 og ble ansett som et viktig og kostbart tilskudd til samlingen. Det ser nesten nakent ut der det nå henger på veggen, for anledningen er nemlig dets massivt ornamenterte gullramme montert av. Istedenfor å avgrense eller opphøye maleriet står rammen nå lent inntil veggen ved siden av.
Dette kuratoriske valget følger museets seniorkurator Charis Gullicksons doktorarbeid med begrepet «unhighlighting», som kan forstås som en måte å avkolonialisere kunstverk på gjennom en slags forstyrrelse eller inngripen i kanoniserte forståelser og presentasjoner av kunstverk. Maleriet kan ikke lenger lene seg på rammens materialisering av verkets opphøyde status. Det står nå på egne bein, uten avgrensede forståelsesvilkår basert på en «nøytral» museologi som historisk sett har vært delaktig i den brutale fornorskingspolitikken.
Dette kuratoriske grepet om å fjerne rammen kan rent formmessig synes enkelt og skildrende. Men samtidig er grepet konkret og viser til en tydelig vilje til å sette teori om til praksis og gjennom handling stille kritiske spørsmål til museumshistoriens mørke fortid.
Innenfor og utenfor
Rammen som tema og «unhighlighting»-verktøy går igjen i den nordsamiske kunstneren Raisa Porsangers skulpturelle verk Å inkludere ved å vise frem (2021). Verket er laget i samarbeid med sjøsamiske Márjá Karlsen, som både er kunstner og duorjár (en som er praktiserer og er bærer av kunnskap om duodji). Arbeidet spiller på den strenge formen til en ramme; denne vestlige konstruksjonen som i museumshistorien var avgjørende for om noe var verdig betegnelsen «kunst» eller ei, om noe var innenfor eller utenfor.
Rammekonstruksjonen er trukket i skinn, og til skinnet er det festet ullrysjer i gult og rødt samt en gullkant – som referanser til den nordsamiske koften og duodji. På innsiden finnes intet maleri, men en vakker nállogoahti (et nålehus) av skinn og bein laget av Jon Ole Andersen. Både rammen og nålehuset henger fra taket, som en amulett rammet inn av Porsangers verk. Slik insisteres det på det samiske kunsthåndverkets egenart og visuelle verdi.
Det hele blir et spenningsfylt uttrykk som i flere lag motsetter seg den institusjonelle assimileringen av samisk kultur.
Verket fungerer som et slags vindu inn til utstillingens neste tema. Med utstillingens lange siktlinjer og intelligente sammenstillinger av verk knyttes de tre temaene på dynamisk vis sammen. Å følge temaene er verken en skjematisk eller en rigid opplevelse, men heller noe som åpner opp for en omfattende forståelse – der det også er rom for digresjoner – for de visuelle uttrykkene som finnes i Nord-Norge og hva som har formet dem.
Fast føde
I seksjonen «Matsikkerhet og matsuverenitet» er det Máret Ánne Saras installasjon Gielastuvvon som får ta mest plass. Som hos andre internasjonalt anerkjente kunstnere representert i utstillingen, som Iver Jåks og Kåre Kivijärvi, besitter Sara et sterkt formmessig språk som sjelden går ubemerket. Det er ikke uten grunn av kunstneren var blant de som fikk representere Sápmi i den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen i 2024. I sitt aktivistiske virke er spesielt reindrift et sentralt tema, for Sara er selv fra en reindriftsfamilie som må kjempe mot utbyggere som stadig fortrenger samisk land og dermed beitemark.
Gielastuvvon består av flere brukte lassoer som har blitt brukt i reindrift. Også disse henger fra taket. Som så ofte med Saras verk er det et ubehagelig syn. Lassoene kan minne om hengeløkker heller enn et redskap som gir liv til reindriftsutøverne. Ved nærmere betraktning ser man fargene; rødt, hvitt og blått. Verket tar form som et norsk flagg, men istedenfor å symbolisere uavhengighet blir det et tegn på utryddelse.
Gytekvinne
Kritikken mot assimileringspolitikken den norske stat har utøvd mot samer over lang tid, dukker også opp i utstillingens siste seksjon, «Fisk, kjønn og seksualitet». Her utfordres den tradisjonelle, tidvis hypermaskuline fremstillingen av fiskeryrket i maritime motiver gjennom sammenstillinger av eldre og nyere verk, samt feministiske perspektiver.
I nyanseringen av det som kan forstås som en påtvunget maskulinitet, dukker blant annet samisk tro opp som en mulig motvekt. I Sissel Mutale Berghs videoinstallasjon Everything is speaking, first draft in Gorrie Guanna vekkes den urgamle sørsamiske troen på gorij kujne/guanna («gytekvinne» eller «gytevagina») til live gjennom en 15-minutter lang video projisert på et svært lerret oppspent til veggen med tau, som et seil.
Kunstneren viderefører muntlige fortellertradisjoner når hun selv beretter om Guri Kunna: en øy, kvinneskikkelse og naturkraft som lingvistisk kan kobles til gytekvinnen. I henne sammenfaller religion, fruktbarhet og fiskelykke, og for noen fiskere var hun havets mor.
En av personene vi møter i videoen, forteller om hvordan samisk tro ble undertrykt og demonisert, mye på grunn av dens matriarkalske forankring som gikk stikk i strid med den patriarkalske kristendommen. Videoinstallasjonen oppleves mektig, litt hypnotiserende, i sin rytme og sitt lydbilde. Plutselig begynner den på nytt uten at den egentlig helt tok slutt. Som en repetitiv rite, en fordypende meditasjon.
Et nysgjerrig museum
Alt snakker – Fortellinger i bevegelse er en ambisiøs utstilling. I sin iver etter å utforske hva Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø skal være, viser den seg som et nysgjerrig museum med visjoner om å direkte konfrontere den uretten museene historisk har tatt del i.
Det er ingen friksjonsfri opplevelse, for jevnlig blir man konfrontert med sannheter det snakkes altfor lite om i det offentlige ordskiftet.
Utstillingens prøvende vesen er oppløftende når vi nå står i en museal brytningstid. Å rokke ved etablerte maktstrukturer skjer sjelden fra innsiden. Når det i tillegg blir gjort med konsekvent handling (og ikke bare prat), bør det møtes med anerkjennelse.
Alt snakker – fortellinger i bevegelse
Åpningsutstilling ved Nordnorsk kunstmuseum i Bodø
Visningsperiode: 25. februar -31. august
Kuratorer: Liv Brissach, Lise Dahl, og Eva Skotnes Vikjord.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
