Klimahuset ved Naturhistorisk museum i Oslo åpnet i 2020 med en hovedutstilling om klimaendringer gjennom tidene og en egen del viet klimatiltak og miljøvennlige forbrukervalg.
Utstillingen ser tilnærmet lik ut også fem år senere, men et lite rom i huset viser små skiftende utstillinger med ulik tematikk. «Den lille istiden – Hvordan taklet vi forrige klimakrise?» er det nyeste tilskuddet og står til mars 2026. Siden Klimahuset åpnet for fem år siden har det vært flere gode og viktige miniutstillinger her. Også den nyeste er et nyttig supplement til den faste utstillingen.
Effektiv plassutnyttelse
Utstillingen hopper tilbake til den lille istiden, som var forrige periode med store, raske og samfunnsomveltende klimaendringer, og spør hva vi kan lære av denne epoken i dag. Den lille istiden strakk seg fra 1300 til 1850-tallet. Det er med andre ord et stort tidsspenn og et tema med mange forgreininger og følger som skal få plass på få kvadratmeter.
Den svært begrensete plassen er effektiv og kreativ utnyttet, med ulike formidlingsgrep og medier, som skjermer, lydopptak, fotografier og gjenstander i tillegg til kortfattet og informativ tekst på veggene. På flere av veggplakatene er det QR-koder man kan scanne for ytterligere informasjon. Dette er en god løsning, som tilrettelegger for kunnskapsinnhenting uten at utstillingen blir for teksttung.
Jeg skulle ønske det var mulig å finne igjen denne informasjon på nett i ettertid av besøket.
Kobler historie og samtid, klimaendringer og samfunnsendringer
Noe av det jeg syns er mest interessant med utstillingen, er hvordan den kobler historie og samtid, klimaendringer og samfunnsendringer. Jeg ikke all verden om den lille istiden fra før, og vil tro jeg ikke er den eneste.
Utstillingens tema er hentet fra forskningsprosjektet KlimaKulturer ved Universitetet i Oslo, og er laget i samarbeid mellom Naturhistorisk museum og forskere og studenter fra nevnte prosjekt. Å få vite mer om arbeidet bak klimaforskning, med innblikk i vitenskapelige prosesser, verktøy og metoder, både gjennom den lille istiden og i dag, er lærerikt og interessant.
Utstillingen er utstyrt med noen få gjenstander, som kopi av en primstav fra 1600-tallet, som ble brukt som kalender. Jeg synes ikke at de utstilte objektene er blant de mest spennende, og tror utstillingen med fordel kunne ha vektlagt originalgjenstander i større grad. Dette også siden det er få historiske gjenstander i Klimahusets utstillinger generelt. Flere av fotografiene på veggene er av dårlig kvalitet og oppløsning, det gir et litt simpelt og billig preg.
Smak på et innsekt
Jeg liker at utstillingen aktiviserer de besøkende. Den stiller flere betimelige og relevante spørsmål som tilrettelegger for refleksjon og diskusjon.
Spørsmålene kretser rundt ulike store spørmål, fra hvordan brede folkebevegelser kan skape nødvendig endring, til hvordan dagens kunnskap påvirker håndtering av klimaendringer og hvordan klimaendringene kan påvirke fremtidens kosthold og matsikkerhet. Et annet spennende innslag omhandler nettopp framtidens mat, og de ekstra nysgjerrige kan be om å få smakebiter på tilberedte insekter.
Å forstå, protestere og omstille
Veggene er inndelt i tre temaer: Å forstå, protestere og omstille. Her er en rekke eksempler som viser til folks ulike reaksjoner på og tilpasningsevner til klimaendringene. På den positive siden finnes eksempler som viser hvordan kriser som dette også fostret og har bidratt til ny kunnskap, teknologi og løsninger. På den negative siden viser utstillingen hvordan klimaendringene som herjet også medførte større sosiale forskjeller, og manges behov for å peke ut syndebukker når nøden var stor.
Særlig kvinner og minoriteter var utsatt, anklager om hekseri og påstander om at hekser kunne skape ekstremvær florerte. Synd, umoral og en nær forestående dommedag var andre rådende teorier. Det interessante med formidlingen av disse historiene er at de synliggjør menneskelige mekanismer som også er gjeldende og gjenkjennelige i dag. Ved kriser og store samfunnsomveltninger oppstår og eskalerer gjerne tendenser til syndebukk-teorier, «oss mot dem»-mentalitet, polarisering og sosiale forskjeller.
Gjennom fortellinger og perspektiver som dette klarer utstillingen på mesterlig vis å aktualisere denne historiske epoken og trekke koblinger og mulige læringspunkt til i dag. Slik besvares utstillingstittelenes spørsmål om hva vi kan lære av den forrige klimakrisen i dag. Så får vi bare håpe at utstillingen treffer bredt og at den bidrar til kunnskap, refleksjon og omstilling.
«Den lille istiden»
Visningsperiode: Januar 2025 – mars 2026.
Laget av Naturhistorisk museum i samarbeid med forskningsprosjektet KlimaKulturer ved Universitet i Oslo.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
