– Legg merke til lydene, sier guiden Ailin Osores.
Vi er på ex-ESMA, det mest kjente av de hemmelige sentrene for internering, tortur og utryddelse som ble opprettet i Argentina under det siste militærdiktaturet. Det anslås at rundt 5000 mennesker ble kidnappet og drept her – og 30 000 totalt i hele landet.
De bortførte hadde hetter over hodet, og lydbildet i nabolaget Nüñez i hovedstaden Buenos Aires er ganske likt som den gang. Flyene som letter fra Aeroparque Jorge Newbery, jubelbrølene fra hjemmebanen til fotballaget River Plate. Trafikksus fra hovedveien Avenida de Libertador.
–Vi hører det samme som de bortførte hørte. Lydene gjorde at de etter hvert begynte å forstå hvor de var, forklarer Osores.
I dag er ex-ESMA et minnested som forteller om statsterrorismen under diktaturet fra 1976 til 1983, og hvor man fremmer menneskerettighetene gjennom utdanning, dokumentasjon og formidling. På vei inn i Museo Sitio de Memoria ESMA ber Osores om at vi viser solidaritet med de ansatte. Flere har fått sparken, siden vårt besøk også tidligere museumsdirektør Mayki Gorosito.
– Det er ikke så mange av oss igjen, sier Osores.
Museum har møtt en rekke fagfolk fra kultursektoren i Argentina. De forteller om selvsensur, elendig økonomi, nedstengninger og frykt for fremtiden. Bak kampene om budsjettlinjer og stillingskutt skjuler det seg noen enda større spørsmål:
Hva slags samfunn skal Argentina være, og hvilken plass skal menneskerettigheter og minnet om diktaturet ha?
Statlig motorsagmassakre
På tampen av 2023 begynte en ny politisk virkelighet i Argentina. Da ble den omstridte økonomen og selverklærte anarkistkapitalisten Javier Milei valgt til landets nye president, i noe som kan beskrives som et desperat håp om endring. For Milei forakter den staten han er satt til å styre, og sier selv han vil ødelegge den innenfra.
Under valgkampen sto Milei med en motorsag i hendene for å illustrere hvordan han skulle kappe statlige utgifter og få ned den skyhøye inflasjonen. Motorsagen Elon Musk ble avbildet med i vinter, var en gave fra Milei.
Under den nåværende presidenten er antall departementer halvert. Budsjettene til alt fra helse og pensjoner til forskning og utdanning er kuttet drastisk. I mai i år skrøt regjeringen av at nesten 48 000 offentlig ansatte hadde blitt avskjediget siden slutten av 2023.
I skrivende stund har inflasjonen gått kraftig ned, men folk har likevel mye mindre å rutte med enn for få år siden. Prisene på alt fra mat til medisiner har gått kraftig opp, mens lønningene har stått stille. Dessuten har staten kuttet i en rekke velferdsordninger, og Milei la nylig ned veto mot økninger i pensjoner og uføretrygd.
Kulturfeltet er også hardt rammet av Mileis motorsag. Flere museer, bibliotek og andre kulturelle institusjoner har i praksis blitt tvunget til å stenge.
– En skjør situasjon
– Minnesteder og museer er i en skjør situasjon, sier arkitekten Eduardo de Bianchetti. Han er fagforeningsrepresentant i det som tidligere var kulturdepartementet, men som under Milei er redusert til et slags sekretariat.
De Bianchetti har flere tiår bak seg i Argentinas nasjonale kommisjon for monumenter, steder og historiske bygninger. Herunder ligger også vern av minnesteder etter diktaturet, og kommisjonen jobber tett sammen med dem.
– Nå er denne kommisjonen i ferd med å miste autonomien. Situasjonen er kompleks, sier de Bianchetti.
– Forsømmelsen av minnestedene er ensbetydende med ødeleggelse, ikke bare av kulturarven, men også av bevismateriale i pågående rettssaker.
– Regjeringen ødelegger materielle bevis på vår fortid fordi den vil bryte det sosiale og generasjonsovergripende båndet disse vitnesbyrdene symboliserer og representerer.
De Bianchetti er svært bekymret for det han beskriver som demonteringen av velferdsstaten.
– Regjeringen slutter å bruke penger på helse, kultur, utdanning og vitenskap, men de senker skattene for de rike og subsidierer dollarkursen for å få ned inflasjonen.
Han frykter også det han kaller «installering av hat som ideologi». President Milei er kjent for raseriutbrudd og stygg ordbruk og sine verbale angrep på journalister, minoriteter og meningsmotstandere. Siden 2023 har Argentina falt fra til 40. til 87. plass på Reportere uten grensers rangering av pressefriheten i verden. Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter (IACHR) advarer dessuten om at myndighetene iverksetter politikk som skader rettighetene til kvinner og skeive.
– Hvordan er det å jobbe i dette klimaet?
– Ille. Veldig ille.
De Bianchettis inntrykk er at flere vegrer seg for å demonstrere eller streike fordi de er redde for å miste jobben. Mange er på midlertidige kontrakter, som fornyes hver tredje måned.
Dessuten merker han at meningsfrontene blir stadig hardere. Selv har han mistet kontakten med gamle venner og slektninger på grunn av politiske uenigheter.
– Det har alltid vært polarisering i Argentina. Men jeg har aldri sett denne splittelsen som jeg ser nå.
– Mange følte seg ydmyket
Da vi møtte historiker Gabriel Di Meglio tidligere i år, var han direktør for Argentinas nasjonale historiske museum, Museo Histórico Nacional. Men i slutten av juni fikk han plutselig sparken, uten å få vite hvorfor.
– Uoffisielt ble jeg fortalt at noen fra myndighetene ikke likte at jeg, da jeg ble spurt i et intervju om budsjettet vårt, svarte at vi ikke hadde noe. Hvilket er sant, sier Di Meglio.
Han beskriver fjoråret som ekstremt vanskelig. Lønningene har blitt frosset, og Di Meglio anslår at en offentlig ansatt har mistet rundt 35–40 prosent av kjøpekraften sin.
– Da Milei kom til makta, ble det stopp i pengene.
Myndighetenes retorikk er at offentlig ansatte er en gjeng latsabber som får betalt uten å jobbe. I desember i fjor måtte statlig ansatte på midlertidige kontrakter ta en slags nasjonal prøve. Den var lik for alle, uansett fagfelt.
– Mange følte seg ydmyket. Her har vi fagfolk som er eksperter på sitt felt, og så måtte de bruke tid på å løse mattestykker på ungdomsskolenivå. Det var ikke derfor de ble ansatt, sier Di Meglio.
Motorstopp for museene
I Argentina er mange offentlige museer delvis finansiert gjennom en ordning kalt «caja chica» – «liten kasse». Man får en fast sum penger direkte fra staten til daglig drift og mindre innkjøp. Dette gir institusjonene et visst handlingsrom, selv om summene gjerne er små og uforutsigbare.
Nå er også denne ordningen kuttet. Di Meglio sammenligner situasjonen med en bil som har fått motorstopp, men som fremdeles ruller fremover.
– Kanskje museet kan fortsette et år til slik som nå.
– Men det kommer til et punkt hvor takene må repareres, hvor ting ikke kan utsettes lenger. Det kommer til å kollapse.
Museer kan ifølge De Meglio ikke ta imot donasjoner direkte fra sponsorer, på grunn av antikorrupsjonslovgivning. Men de kan få slike midler gjennom venneforeninger av museet.
– Heldigvis har Museo Histórico Nacional en slik forening. Ellers ville det vært nesten umulig å holde museet i gang. Mindre museer uten slike foreninger er i virkelig dårlig forfatning.
Måtte gå på dagen
Oppsigelsen fikk mye medieomtale, og Di Meglio ble overrasket over den brede offentlige støtten fra kulturfeltet, akademia og den politiske opposisjonen. Egentlig skulle han jobbet ut juli, og han hadde planlagt å holde en siste guidet omvisning.
– Men myndighetene ønsket ikke at den skulle gjennomføres, så samme dag, 8. juli, fikk jeg beskjed om at dette var min siste arbeidsdag. Det er komplisert å avslutte alle administrative forhold på én ettermiddag, men jeg måtte gjøre det, sier Di Meglio.
Noen dager senere holdt han en avskjedstale utenfor museet foran tusenvis av fremmøtte.
– Det var en fin anerkjennelse av arbeidet til teamet jeg har ledet gjennom disse årene. Jeg tror også reaksjonen handler om frustrasjonen mange innen kultur, vitenskap og utdanning føler over det landet nå går gjennom, med en regjering som forsøker å ødelegge staten innenfra.
Frykt og selvsensur
Minnestedene knyttet til diktaturet forvaltes av et statlig organ med hovedkontor på ex-ESMA. Etter regjeringsskiftet er programmene blitt kuttet eller sterkt svekket, ledelsen er byttet ut, og antall ansatte er halvert. Arrangementer har blitt avlyst i siste liten, og et kultursenter på ex-ESMA er stengt på ubestemt tid.
Organet i seg selv er redusert fra å være et sekretariat for menneskerettigheter til å bli et undersekretariat. Herunder ligger El Centro Internacional para la Promoción de los Derechos Humanos (CIPDH), og i år ble arkivet og museet på ex-ESMA underlagt CIPDH. I praksis betyr det at stedene som bevarer minnet om diktaturet rykker stadig lenger ned i det statlige hierarkiet.
21. august kom nyhetene om at det er ansatt en ny direktør for CIPDH – Bryan Mayer fra Mileis parti La Libertad Avanza. Han skapte furore for noen år siden, da han protesterte mot at den Oscar-nominerte filmen “Argentina 1985”, som handler om rettsoppgjøret etter diktaturet, skulle vises på militærskolen han selv hadde gått på. Mayer skrev på X at filmen var terroristvennlig (pro terrorista), et budskap som også ble retvitret av visepresidenten.
Fagforeningsrepresentant Octavio Rampoldi forteller om en fryktkultur som øker i takt med budsjettkutt, trakassering og oppsigelser.
– Det utvikler seg en slags selvsensur. Folk er redde for å gjøre noe galt.
– Tidligere i år fikk minnestedene beskjed om at alle arrangementer må godkjennes av undersekretariatet på forhånd.
– Situasjonen blir stadig tristere, sier Rampoldi. Han jobber selv ved Archivo Nacional de la Memoría, hvor de møysommelig lagrer og samler inn informasjon for ettertiden. På vei til kontoret er det protestplakater overalt, med tekster som «Her er det massive avskjedigelser, arbeidere i kamp», «Uten staten, ingen rettigheter» og «Slutt på oppsigelsene».
– Vi som jobber her, tror på at vårt arbeid kan bidra til å bygge og verne om demokratiet. Det er ikke mange steder som dette i verden, sier Rampoldi.
Argentinas ambassadør i Norge, Claudio Giacomino, er gjort kjent med kritikken i denne saken. Han understreker at den argentinske regjeringen har et urokkelig engasjement for menneskerettighetene, og at landet deltar aktivt i FNs menneskerettighetssystem.
– I et land med 46 millioner innbyggere er det uunngåelig at noen mennesker ikke er helt eller delvis enige i regjeringens politikk, skriver han i en e-post til Museum. Les hele Giacominos kommentar nederst i saken.
Strid om historien
I 2023 fikk ex-Esma verdensarvstatus av UNESCO. Men dette verner ikke mot politiske kutt, påpeker Octavio Rampoldi. Han frykter at minnestedet til slutt vil stå igjen som et tomt skall.
– Hvordan vil ex-Esma drives om det ikke er igjen folk til å ta vare på det og vise det frem for publikum? Alt blir verdiløst uten mennesker, sier Rampoldi.
Han forteller at selv det daglige arbeidet er vanskelig å få organisert. I vår gikk de ansatte til streik fordi lønninger ble holdt tilbake, og på gjerdene utenfor har de hengt opp store bannere med tekster som «Et minne som brenner». Dette slagordet, «Una memoría que arde», gjentas ofte på demonstrasjoner mot regjeringens budsjettkutt.
– Minnestedene i Argentina er i fare. Menneskerettighetspolitikken er i fare.
Høyt på bekymringslisten er at myndighetene trekker i tvil det som i flere tiår har vært en etablert historisk sannhet i Argentina: at rundt 30 000 mennesker, kjent som los desaparecidos, ble tvunget forsvunnet under militærdiktaturet. Det vil si at de ble bortført og drept av staten.
Den 24. mars i år, på minnedagen for statsterrorismens ofre, publiserte regjeringen en video med en historiker som mente tallet var betydelig lavere. Dette sees på som et forsøk på å underspille militærjuntaens forbrytelser under det sistnevnte selv omtalte som «den skitne krigen».
Octavio Rampoldi understreker hvor viktig det er at historien holdes levende, diskuteres og aldri glemmes.
– Det er det vi forsvarer.
– Hvis man ikke tar et oppgjør med fortiden, så vil man gjenta den.
Han presiserer:
– Vi sier ikke at regjeringen kommer til å gjøre akkurat det samme. Men for å gjennomføre sitt økonomiske prosjekt trenger de et mer underdanig samfunn. Et samfunn som ikke husker sine tidligere kamper.
Bringer liv til dødens sted
Under diktaturet var det hundrevis av illegale interneringsleirer over hele Argentina. El Olimpo, opprinnelig en trikkestasjon i bydelen Floresta i Buenos Aires, var et slikt sted. Her ble gravide kvinner tvunget til å føde og babyene i praksis kidnappet av familier med tilknytning til de militære. Abuelas de Plaza de Mayo, bestemødrene på Maiplassen, kjemper fremdeles for å finne barnebarna som ble bortført eller født i fangenskap. Nylig ble barnebarn nummer 140 identifisert.
På El Olimpo kan besøkende gå inn i et stort, lagerhall-liknende bygg hvor regimet sperret folk inne. Cellene er for lengst revet, men streker på bakken viser hvor liten plass hver enkelt hadde. I et dystert, skrekkfilmaktig rom flaker murpussen av. Her ble folk torturert.
– Dette er ondskapens arkitektur, sier en person med god kjennskap til stedet. Vedkommende ønsker å være anonym.
Inne på området er det anlagt en park. Dette var noe naboene ønsket, for å ha et sted å samles.
– På El Olimpo viser man frem den verste siden av diktaturet, samtidig som det fremmes en følelse av fellesskap. Man forsøker å bringe liv til et dødens sted, sier vedkommende.
Staben har blitt redusert med rundt to tredjedeler siden slutten av 2023.
– Med den krympingen av staten som foregår nå, har El Olimpo blitt sterkt rammet. Her trengs folk som har kunnskap om kulturarv, som kjenner til stedene og kan ta vare på dem, som kan arbeide med innhold og forskning. Alt dette er nå satt i fare.
Vedkommendes stemme brister, øynene fylles med tårer:
– Alt som ble oppnådd her – jeg trodde det skulle vare evig. Dette arbeidet er så viktig for at demokratiet skal bestå.
– Minnestedene blir tømt
Club Atlético, et annet minnested i Buenos Aires, er fremdeles et arkeologisk utgravningssted. I et nedslitt bygg i nærheten er det kontor, utstillingsrom og lager for funnene.
Arkeolog Laura Duguine forteller at de var seksten ansatte i begynnelsen av 2024, mens de kun er sju igjen i dag. På stolryggene henger det ark med navn på tidligere kolleger og datoen de mistet jobben.
– Du kan dessverre ikke ta med deg en brosjyre, for vi har ikke råd til å trykke opp flere, sier Duguine.
Det mangler penger til det meste, og kapasiteten er på lavbluss. De fleste som kontakter Club Atlético, for eksempel overlevende, slektninger eller forskere, får nå et ferdigskrevet svar om at det ikke er folk igjen til å hjelpe dem med informasjon.
– Hvordan er det å være i denne situasjonen?
– Det er trist og ubehagelig på flere måter. Selvfølgelig spiller den personlige dimensjonen inn alle steder. Bak disse tapte jobbene er det familier som skal forsørges, husleie som må betales.
Hun understreker at et slikt arkeologisk funnsted er veldig sårbart.
– Det som går tapt, det går tapt for alltid.
– Det er veldig vondt for oss som jobber med kulturarv, å ikke ha ressursene til å kunne utføre denne oppgaven skikkelig. Minnestedene våre blir nå avfinansiert, demontert og tømt.
Siden 2009 har Duguine puslet sammen biter av historien på Club Atlético.
– Det er fremdeles mye vi ikke vet om forbrytelsene som foregikk, antall ofre og hva som skjedde med dem, sier hun.
Fra de militære selv har det ikke vært mye hjelp å få for å avdekke grusomhetene. Denne nærmest systematiske stillheten er kjent som taushetspakten, «pacto de silencio».
Historie i fare
I mange år fortalte Duguine selv besøkende om historiene til ofre og overlevende.
– Nå kan jeg ikke gjøre det lenger. Det gjorde meg rett og slett syk, sier hun.
– Du har sett så mange bevis på alle de forferdelige tingene som har skjedd på dette stedet og andre. Hvordan er det å høre politikere insinuere at det ikke var så omfattende?
– Det er som å prøve å dekke solen med hendene.
– For meg er det i hvert fall vanskelig å forstå at denne fortiden kan settes i tvil. Hundrevis av rettssaker for forbrytelser mot menneskeheten har blitt utført over hele landet, og de skyldige har fått harde dommer, sier Duguine. Hun har selv vitnet i slike rettssaker.
– Deler av historien vår er i fare. Og når helsevesenet, skolevesenet og institusjonene for vitenskap og teknologi bygges ned, så er det en nedbygging av befolkningens rettigheter.
Duguine understreker at hun ikke har mistet håpet.
– Historisk sett er vi et svært motstandsdyktig samfunn som tidligere har klart å snu svært vanskelige situasjoner.
Fagforeningsrepresentant Octavio Rampoldi ved ex-Esma deler disse tankene.
– Vi vet at det argentinske folket ikke har glemt de forsvunne. Vi tror fortsatt på kampen for sannhet og rettferdighet. Og det er det som kan hindre det verste scenariet.
Argentinas ambassadør i Norge:
–Situasjonen var uholdbar
Da Museum var i Buenos Aires, spurte vi om et intervju med lederen for undersekretariatet for menneskerettigheter, Alberto Baños. Han hadde dessverre ikke anledning til å møte oss. Argentinas ambassadør i Norge, Claudio Giacomino, har sendt oss denne uttalelsen:
The Government of President Milei prioritizes the defense of the human rights of all Argentinians as a whole. At the end of 2023, Argentina recorded an annual inflation rate of 211% and a depreciation of the Argentine peso against the dollar of 78% (during 2023). The country had been excluded from international credit markets.
In previous decades, public spending had been abusively financed through cycles of high inflation and/or high indebtedness. That situation was unsustainable, and for the majority of Argentinians, the most pressing issue in the country was chronic economic instability. Argentina is not at war, nor does it have problems integrating immigrants. Argentina is a safe country (the third-lowest homicide rate on the continent). For most people, the economic collapse was the greatest threat to their basic rights.
Citizens therefore elected as president the candidate who most strongly expressed the need to drastically reduce public spending to align it with Argentina’s reality. In that context, President Milei’s government has laid off some public employees and restructured certain state agencies, at times merging entities that had overlapping purposes.
The Government of President Milei has an unwavering commitment to human rights, and making Argentina’s historical documents accessible is a crucial task in that journey. That’s why, in March of this year, the President announced the political decision to declassify all information and documentation related to the actions of the Armed Forces during the period 1976–1983, as well as any other documentation concerning the Armed Forces from other periods. Argentina also actively participates in the United Nations human rights system.
No foreign government raised concerns regarding the integrity of the December 10, 2023 elections in Argentina. There is no doubt about the clarity and legality of that election. Javier Milei is the legitimate President of the Argentine Republic. President Milei is fulfilling his campaign promises. He is implementing the policies voted on by the majority of citizens, and doing so in accordance with the rules established by Argentina’s Constitution.
Currently, President Milei enjoys an approval rating above 45% among the Argentine public—more than any other Argentine president in the 21st century after two years in office.
The evolution of the country’s economic course is an essential chapter when evaluating President Milei’s administration. All Norwegian business people I’ve spoken to have agreed that Argentina’s economy has evolved very favorably in recent months. This fact is very relevant because Argentina needs investors interested in doing business and cooperating in the exploitation of the country’s many energy resources.
In a country with 46 million inhabitants, it is inevitable that some people do not fully or partially agree with the government’s policies.
Within the democratic framework that prevails in Argentina, they have the right to express themselves or act politically against those policies within the legal frame. Each election also gives the citizens the opportunity to choose legislators or leaders who confirm or alter the nation’s course.
Lene Christensen er frilansjournalist. Hun har fått reisestipend fra Norsk journalistlag. Les også Christensens tidligere reportasjeserier Museum under press og Koloniale blindsoner.
Denne reportasjen står på trykk i Museum nr. 3 25. Les flere reportasjer og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene er å få kjøpt i Tekstallmenningens nettbutikk.
