Før jeg for første gang satte mine bein på Sporveismuseet, nå i høst, visste jeg ikke at trikk, buss og bane kan være morsomme utstillingsobjekter. Men så kommer man seg dit, ser alle kjøretøyene som står på rekke og rad, går rundt og beskuer, leser litt info, titter inn, prøver noen av setene, ser fint treverk og noen art deco-lamper – og merker at dette er jo gøy! For det går da ikke an ikke å sette pris på disse fremkomstmidlene? Alle som har vært innom Oslo, har fått dem med seg. Og har man levd noen år, har man også vært med på noen utskiftninger. Det kan gi grobunn for nostalgi.
Nær og fjern historie
De brakte oss jo til steder vi ønsket å dra. Vi skulle noe, og så fikk vi hjelp til å komme dit, slik de fortsatt hjelper oss med å gjøre byen tilgjengelig i dag. I ens private historie inngår ofte også trikk, buss og bane, og det var hva jeg ble klar over da jeg gikk rundt i den store vognhallen på Majorstua. Jeg kjente igjen noen vogner, og ved at de stod der så stille, ble jeg fraktet tilbake i tid. Da jeg først var i gang med det, var det lett å leve seg inn i en fjernere historie også. Nostalgien over eget liv ble til interesse for andres liv og det som en gang var.
Det er 150 år siden kollektivtrafikken startet opp i Oslo. 6. oktober 1875 var det en hest som trakk den første sporvognen gjennom Kristianias gater. Det gikk tre ruter denne dagen: Stortorvet–Vestbanen, Stortorvet–Homansbyen og Stortorvet–Gamlebyen. Selvsagt var det derfor på Stortorvet vi skulle møte opp da Oslo museum ønsket å markere begivenheten, ved statuen av Christian Kvart, Oslos grunnlegger.
Museet hadde slått seg sammen med nettopp Sporveismuseet, Lokaltrafikkhistorisk forening, Byantikvaren i Oslo, Oslo byarkiv og Middelalderbyen for å slå to fluer i en smekk; å feire trikken og å vise frem byen den kjører rundt i. De inviterte til en «vandring» for å fortelle om byutvikling og kollektivtrafikk. En sittende vandring, der man på behagelig vis blir fraktet rundt i det digre museet Oslo var denne dagen.
Fort i svingene
65 mennesker har møtt opp, som vil si full trikk. Trikken vi skal kjøre, kom som et nymotens vidunder i 1982. Nå skal den ut på en av sine siste turer. Vi har knapt rukket å starte før omvisningen er i gang. Det er Kirkeristen vi kjører forbi, et hovedverk i norsk arkitekturhistorie som fikk sitt navn fra feristene som skulle hindre kuene i å komme inn på kirkegården. Vi kjører østover, forbi Folketeateret og Youngstorget; flere bygninger, årstall og arkitekter nevnes. I den andre halvdelen av 1800-tallet ekspanderer byen, hver ny bygning gjør byen til mer og mer by.
Det går fort i svingene. Ikke før vi har fått navnet på ett bygg, er vi ved det neste. De bestemmer seg for å stoppe litt. Vi har ingen stram tidsplan, annet enn at turen skal ta to timer. Vi skal få noen utfyllende detaljer om strøket her, som i sin tid het De fattiges kvarter og er av sosialhistorisk stor viktighet. Her fantes tukthuset, som først ga rom til de husløse, for så å bli omgjort til fengsel. Byutviklingen gjorde at det ble færre fattige, men flere kjeltringer. Rett ved ligger også Mangelsgården, som var fattigkasse og dåreanstalt.
Entusiasme og kunnskap
Så kjører vi videre. Vi kjører gjennom Grünerløkka og inn i mer fattigdom. Vi kjører gjennom historien, og der fantes Grüner-familien, Thorvald Meyer og palasskolen Grünerløkka skole, en av mange skoler som ble bygd (halvparten av befolkningen var under 15 år). Det er Janne Wiborg som forteller, tidligere byantikvar i Oslo. Hun er full av entusiasme og kunnskap, og fordi trikken beveger seg, må hun snakke så fort hun kan. Hun springer liksom etter trikken før bygningen er passert og det kommer et nytt interessant og viktig bygg.
Grünerløkka ble etter hvert svært tettbygd og ble et dårlig strøk. Folk levde vått og trangt i små leiligheter uten bad og med utedo. Dette går ikke, skjønte man på 1930-tallet. Og mens vi driver av gårde med et stadig sus fra trikken, hører vi også om sosial boligpolitikk. Vi ankommer Torshov, og det er Tove Solbakken som snakker nå. Mellom 1917 og 1925 bygde Oslo kommune gode boliger for småkårsfolk her. De lagde store gårdsrom med trær og oppførte det slottslignende Soria Moria kino og bibliotek. Man ville gi vanlige folk det aller beste.
Men så er vi ikke på Torshov mer, vi har kommet til Bjølsen, til Bjølsen valsemølle, en av få industribedrifter som fortsatt er igjen langs Akerselva. Den norske industrihistories vugge lå her. Elva gjorde det også mulig å brygge øl.
Kinoer er blitt Kiwi
Det er ganske gøy, dette. Særlig fordi tempoet på omvisningen matcher det store og varierte innholdet, at det hele tiden skjer noe, gjennom at byen utvikles. Vi blir del av en historie som kjører fremover. Det er fire guider, og de veksler på å snakke. Marte Ofstad fra Oslo bymuseum, Tove Solbakken fra Byantikvaren og friantikvaren Janne Wiborg gir oss byhistorien, mens Arne Nygård fra Sporveismuseet snakker om utviklingen innenfor sporveien.
Vi har nådd Storo, og her blir vi stående en stund for å høre på Arne. Men det er ikke så lett. Informasjonen om trikk, tog og bane og at dette tidligere var Aker kommune, forsvinner inn i suset fra Storokrysset. Det er derfor helt fint å dra videre, til Sinsen og mer sosial boligpolitikk, og så ned til Carl Berner. Begge steder er en tidligere kino blitt til en Kiwi-butikk.
På veien nedover mot sentrum lærer vi om hvordan Byantikvaren forholder seg til ønsker om balkong på gamle fasader (kan tillates inn mot bakgården). Vi får også høre om redningsaksjoner. Enerhaugen ble revet, og man ønsket det samme for Grünerløkka, Rodeløkka og Kampen. Heldigvis kom man på bedre tanker, etter at folk hadde gått i demonstrasjonstog.
Byens nerve
Vi passerer Bybrua nok en gang, og det er tid for litt servering. Vi skal videre vestover, og får en liten Twist-bit å styrke oss på. Passasjerene ser fornøyde ut. De tygger og smiler, prater og nikker. Trikken tar en æresrunde rundt Stortorvet, før ferden går mot Majorstua, i dorgefart, forteller trikkefører Thomas. Det er deilig å sitte her og bli fraktet omkring.
Grensen var en viktig ferdselsåre gjennom Kristiania og er det fortsatt for trikken. Flere av byggene vi passerer, blir omtalt. Folk sitter pent på setene sine, ser til høyre, snur seg litt og ser til venstre. Når vi ankommer Tullinløkka og Historisk museum, innrømmer Marte at dette er blant byggene hun synes er finest, i jugendstil og tegnet av Henrik Bull. Pilestredet har selvsagt fått sitt navn fra piletrærne som stod i gata. For ti år siden kom det nye piletrær.
Trikken forbinder øst og vest og kan ses på som byens nerve. På 1960-tallet ønsket man å legge den ned, men det skjedde heldigvis bare med et par av linjene. Vi kjører nå opp Bogstadveien. På Majorstua stopper vi for å høre mer på Arne. Elektrisk drift startet i 1894, og vi får en beretning om det voksende behovet for kollektivtrafikk. Biler og folk, busser og andre trikker durer forbi mens vi står der.
Binder alt sammen
Turen på Vestkanten er mer preget av severdigheter enn å følge historien. Vi kjører forbi Frognerparken, Norges mest besøkte severdighet og den første parken som ble fredet. Det var lurt, for på 1970-tallet dukket det opp en ide om å bygge motorvei der. Vi kjører forbi Frogner kino, som er til salgs, og så skal Janne snakke om Solli plass. Vi må begynne før vi ankommer, for på den lille plassen er det så utrolig mye fin arkitektur, sier hun begeistret. Fantastiske bygninger! Nasjonalbiblioteket, Indekshuset, og så Sommerro, da. Det aller fineste bygget. Ta søndagsturen hit! Hun lokker med fabelaktig interiør og utsmykninger av Per Krohg.
Poenget med all byvandring er at man kan få utvidet et rom man allerede kjenner, og her på denne trikketuren blir det i tillegg bestrødd med entusiasme. Vi skjønner at det ved hvert gatehjørne, nesten ved hvert hus, er noe å fortelle. Gjennom formidlingsgleden trer byen frem mer mangfoldig og dypere, den har fått flere detaljer, og dens indre er blitt gjort mer synlig. Historien er dens indre, og trikken binder alt sammen.
Gjør byen større og finere
Vi ankommer sentrum igjen, etter å ha passert den best bevarte funkisskolen i Oslo, Oslo handelsgymnasium, som også fyller 150 år. Og etter å ha hørt om Røverstaden, et en gang lovløst slumområde i Vika, etter hvert omformet til ærverdige Victoria terrasse. Pluss mye mer. Og ennå er ikke turen over. Vi skal gjennom Gamlebyen og opp til Nordstrand, og vi blir presentert for nok en guide, Hedvig Vollsnes fra Middelalderbyen. «Jeg skal også snakke veldig fort», sier hun.
Vi kjører opp Dronning Eufemias gate, oppkalt etter vår dronning fra 1299. Gaten er Norges bredeste og tar oss inn der hovedstaden lå frem til 1624, nemlig Gamlebyen. Oslo ble en by rundt år 1000. Vi får høre om Middelalderparken, og på vei opp Ekebergåsen pekes det mot Ekebergparken, bygd for arbeiderklassen og deres åndelige og moralske velbefinnende. Ekebergrestauranten nevnes selvsagt også. Opprinnelig var den visstnok rød, som om den var sprunget ut av jordsmonnet.
På Bråten snur vi. Da har det vært en god del skurr i mikrofonen. Arne med sporveishistorikk bringer oss tilbake til byen, og vel tilbake klapper vi for trikkefører Thomas. Vi klapper for alle omviserne også, men ikke nok, synes jeg. De har tross alt gitt oss to herlige timer. Med sin guiding har de gjort byen både større, finere og mer interessant.
Passasjerene som går av, ser glade ut. Jeg rekker så vidt å huke fatt i et par av dem. «Det var kjempegøy!», sier to eldre damer, før de forsvinner inn i Oslo-kvelden. Jeg er veldig enig.
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 25. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
