Sommeren 2023 arrangerte Nasjonalmuseet fletteworkshops i hjertet av utstillingen Oltre Terra. Historier om ull. I utviklingen og gjennomføringen av praksisen var flere av museets disipliner i spill: konservering, formidling, utstillingsteknikk, magasinforvaltning og logistikk.
Hvorfor flette ull?
Hvorfor var det viktig å lage en slik taktil og interaktiv praksis i en utstilling om ull? Ull er jo et materiale alle i Norge har et forhold til? Ja, kanskje det. Men Oltre Terra. Historier om ull var ikke først og fremst en utstilling om materialet ull, men om det rundt: industrien, naturen og dyrene. Det var i høy grad en konseptuell utstilling som ikke umiddelbart er tilgjengelig for alle. En deltagende og fysisk formidling blir da ekstra viktig.
Sammen med kollega Line Engen var jeg ansvarlig for det formidlingsfaglige innholdet i utstillingen, hvor jeg hadde særlig ansvar for den deltakende formidlingen. Og mitt utgangspunkt er alltid en kombinasjon av nysgjerrighet overfor publikum og en interesse for hvordan det tverrfaglige samarbeidet i museet spiller inn i innholdsproduksjonen.
Et intimt sted på et teppe av ull
Målet med den deltagende aktiviteten var å skape en praktisk og taktil inngang til utstillingen der publikum enkelt og umiddelbart forstod hva som foregikk. Det var et viktig poeng for oss at aktiviteten skulle være inne i selve utstillingen og ikke i museets verksteder. Det å jobbe praktisk gir en annen inngang til kunstverkene, noe vi også merket på både deltakerne i aktiviteten og de andre besøkende. Den konsentrerte stemningen smittet, jeg observerte hvordan folks blikk ble mer fokusert.
Midt inne i utstillingen ble det plassert et teppe av ull. Dette var utstillingens eneste taktile verk som publikum kunne berøre eller sitte på. Vi så for oss at ullverket ville skape en egen atmosfære og et intimt rom. Det føltes rett at fletteaktiviteten skulle finne sted på dette teppet – i hjertet av utstillingen. At slike formidlingsgrep inne i utstillingen nær verkene fungerer veldig godt, er noe vi har erfaring med fra andre utstillinger og forskning i museet.
Prosessen
Jeg jobbet tett med to av museets tekstilkonservatorer, Eva Düllo og Hannah Vickers, i utviklingen av flettepraksisen. Sammen kom vi frem til alt fra materialbruk, farger og hvilke fletteteknikker vi skulle gå for. Vi landet på det såkalte vamse-garnet fra Rauma ullvarefabrikk – et 2-tråds kardegarn av 100 % norsk ull. Det er et fyldig, solid og mykt ullgarn. Videre bestemte vi oss for å gå for: 3-, 4-, 5- og 7-fletting.
Vi valgte disse flettetypene for at det skulle være enkelt å komme i gang, samtidig som målet var å få til noen morsomme og interessante oppgaver for folk fra tre til åtti år. Flettene kan for eksempel brukes som bæresnor, vennskapsbelte eller hårbånd.
Å nå ut til flere
I perioden vi arbeidet med utstillingen og fletteoppgavene, ble det i Nasjonalmuseet testet produksjon av opplæringsvideoer som skulle ligge på museets hjemmeside. Vi i prosjektgruppen ønsket at det skulle produseres en formidlingsvideo til fletteaktiviteten for å forklare teknikken og knytte aktiviteten til samlingen. Men vi ønsket også å skape noe som varte lenger enn utstillingen, og som kunne nå ut til alle dem som ikke hadde mulighet til å oppleve utstillingen fysisk.
Dermed laget vi video om tekstil og gamle håndverksteknikker, og om fletteteknikken i et samlingsperspektiv. Videoen har en faglig innledning om emnet og hvordan tema fletting som kunnskapsformidling kan deles mellom ulike generasjoner. Den kan fortsatt ses på YouTube.
Kunstbasert formidling
Fletteverkstedet bygger på det vi i museet kaller kunstbaserte metoder innen formidling. Det er et satsingsområde ved både Nasjonalmuseet og store kunstmuseer i Skandinavia og andre steder i Europa. Nasjonalmuseet har et eget team som jobber med denne formen for formidling. De fleste i teamet er kunstnere, også jeg.
Studenter fra OsloMet som var i praksis ved museet, bidro til å utvikle fletteaktiviteten. De prøvde først ut selv og lærte så teknikken videre til vertene – museets viktige førstelinje. Dette var gøy og lærerikt!
Immateriell kulturarvformidling
Det ble viktig å gi publikum en taktil og praktisk opplevelse i utstillingen og i tillegg videreføre kunnskap om gamle flettetekniker. Dette er vår felles immaterielle kulturarv og kunnskap som kan stå i fare for å dø ut.
Henders kunnskap er noe eget og essensielt, og det er flere fagfolk som er opptatt av dette i og utenfor museet. En av dem er forsker og formidler Anna Økstra. Hun kaller denne kunnskapen vi har i hendene, for «fingerspisskompetanse». «Forskningen min omfatter en kombinasjon av etnografi og casestudier», skriver hun i sin artikkel i boka Spreng grensene – formidling blir forskning. Hun forklarer at hun synes det mest spennende med arkeologiske gjenstander er de som har laget dem. «Jeg undersøker derfor hvorvidt menneskene bak de eldgamle gjenstandene kommer til live i museumsutstillinger og annen formidling.»
Anna Økstra peker på hvor vesentlig det er for mennesker å forstå hvordan gjenstander blir til. Dette er noe jeg også alltid har vært opptatt av. Det å lære seg eldre teknikker som fletting kan være med på å gi publikum en lettere tilgang til og bedre forståelse av verk i samlingen.
Hva viste undersøkelsene?
Hva fant jeg når jeg undersøkte den kreative tverrfaglige prosessen i utviklingen av praksisen og publikums respons på den deltagende aktiviteten? Når jeg intervjuet mine kolleger som på ulike måter hadde bidratt inn i utviklingen av fletteverkstedet, stilte jeg dem alle det samme spørsmålet: «Hvilken faglighet tok du i bruk, og hvilken kunnskap?» Det var viktig for meg å synliggjøre kompetansen de ulike har, og som de tilførte praksisen.
Jeg opplevde at de satte pris på å bli intervjuet, at de likte å dvele, reflektere ved et prosjekt de hadde brukt mye tid på. Tilbakemeldingen fra Marianne Moe, prosjektleder for utstillingen, oppsummerer ganske godt: «Fint å se engasjementet og interessen fra alle de involverte museumskolleger, de har alle framhevet det positive i at aktiviteten forble i utstillingen – og at tilbudet var rettet mot alle generasjoner og var godt egnet for begge og alle kjønn.»
Dette at verkstedet fant sted inne i utstillingen og selve plasseringen på ullteppet, var noe nesten samtlige intervjuobjekter trakk frem som nyttig.
Tok utfordringen
Når det gjaldt selve observasjonene i utstillingen, opplevde jeg at besøkende fikk en egen gnist da de «løste» koden og klarte å flette på en ny måte. Aktiviteten ble også en sosial setting, der ukjente små og store snakket mens de flettet. Det var en god spredning i alder, fra tre til åtti år, og verkstedet var godt besøkt. Den første søndagen var det i underkant 60 deltakere, siste gang var det over 80.
I videoen sier Håkon på elleve år noe om hvor vesentlig det er med deltakende aktivitet: «Hvis ikke det er slike ting man kan gjøre i museet, er ikke museet for meg.»
Brynhild Slaatto er tekstilkunstner og formidler ved Nasjonalmuseet.
Formidlingskurator og forsker Line Engen har vært veileder i dette refleksjonsarbeidet og i utviklingen av teksten. Engen er aktuell med en bok om praksisforskning i museene og veileder i flere FoU-prosjekter og publikasjoner.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 25. Les flere prosjektpresentasjoner, kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
