Vi lærte praktisk talt ingen ting om mitt folks historie på skolen. Jeg husker en dobbelttime hvor samisk kultur sto på agendaen. Jeg stirret ned i pulten hele timen, ingen visste at jeg var samisk. I dag skammer han seg over skammen. Direktøren for Árran lulesamiske senter tok et fordypningsemne i samisk historie da han gikk på historie grunnfag på Høgskolen i Bodø.
Skam er egentlig svar på en avmektig situasjon
Det var første gang han fikk tilgang på en systematisk og helhetlig framstilling av temaet, og mulighet til å se på de lange historiske linjene. Siden den gang har han studert og jobbet med samiske spørsmål. Han snudde behovet for å skjule det samiske, til en søken etter svar. Svar på hvordan et folk i generasjoner kan gå rundt med en skam over egne røtter, en selvforakt påført av andre og til dels en selv.
IKKE EN DEL AV «DET NORSKE»
– Har du funnet noen svar?
– Jeg tror det. Fornorskningen som foregikk gjennom 1900-tallet handlet i bunn og grunn om kulturell og etnisk hjernevasking av både det norske og det samiske folk. Det samiske hørte ikke hjemme i nasjonsbyggingen og fortellingen om «det norske». Det skulle skrives ut av offentligheten, og ut av historien. Og det lyktes man jaggu relativt godt med. Andreassen forklarer hvordan han mener skam egentlig er svar på en avmektig situasjon.
– For meg betød det en kroppsliggjort skam over å være same, i en situasjon hvor jeg ikke kunne endre på noen ting annet enn meg selv. Å snu ryggen til alt det samiske har vært en kulturell og personlig katastrofe for utrolig mange mennesker her i landet.
Det samiske er skrevet så langt ut av historien, mener han, at når det nå skal inn igjen så oppstår det motstand. Dette gir seg utslag på ulike måter.
– For eksempel opplever en del nordmenn, særlig i nord, det samiske som en trussel mot det norske. Dette skaper sinne. Men vi ser det også i politikken, blant annet ved en manglende vilje til å finansiere bevaringen av kulturarven vår.
Andreassens foreldre var henholdsvis lule- og markasame. Men i Narvik hvor Lars Magne vokste opp, var det samiske noe man ikke snakket om.
Vi må lege forholdet mellom nordmenn og samer, og få dette i verdige former
Samisk språk lærte han seg først i voksen alder. Gradvis og med alderen kom interessen for det samiske og egen kulturhistorie. Historiestudiene ved Høgskolen i Bodø endte med en cand. polit. fra Universitetet i Tromsø. Etter noen år som plan- og økonomileder ved Árran lulesamiske senter i Tysfjord kommune, begynte han på en doktorgrad om «vern av natur i samiske områder». Graden ble aldri avsluttet. I 2007 var han tilbake på Árran, først som underdirektør, deretter som forsker, og siden 2011 har Andreassen vært senterets direktør.
FORTIEDE HISTORIER
Árran er et flerbrukshus og kulturhus med barnehage, språkavdeling, fjernundervisning og museum i ett. Senteret ligger på tettstedet Drag i Tysfjord kommune, og har et nasjonalt ansvar for å ivareta lulesamisk språk, samfunn og levemåte.
Mesteparten av den norske lulesamisktalende befolkningen, ca. 5-600 personer, bor i Nordsaltenregionen hvor Drag ligger. Senteret var nominert til Årets museum 2017. I begrunnelsen vektlegger juryen Árrans arbeid med fortiede, vanskelige historier og personlige fortellinger, og hvordan de har bygd tillit i miljøet:
«Árran har vist at veien til stolthet og verdighet ikke er glemsel eller fortrengning, men å gå det vonde og skambelagte i møte med kunnskap, åpenhet og toleranse»
Det var tøffe spørsmål hvor hensynet til de som fortalte måtte ivaretas
For et år siden eksploderte det i Tysfjord og rundt Árran: Gjennom flere oppslag i VG blir hele Norge plutselig kjent med seksuelle overgrepshistorier som skal ha preget den lille bygda over flere tiår. I VG forteller 11 personer sine historier. Et av ofrene saksøker Tysfjord kommune for omsorgssvikt, da hun blant annet mener barnevernet burde overtatt omsorgen av henne etter gjentatte overgrep av faren. Kommunen, lensmannen i Tysfjord og den læstadianske forsamlinga, er alle anmeldt for å ha brutt avvergingsplikten, for ikke å ha gjort nok for å unngå overgrep. Forsamlinga blir beskyldt for å ha vært mer opptatt av å beskytte overgriperne enn ofrene.
OM Å BRYTE TAUSHETEN
Tilliten til kommunen var allerede lav. Tilliten til den læstadianske forsamlinga ble svekket, men den skal i ettertid ha ryddet opp internt. Da VG tok tak i saken i fjor hadde Árran jobbet med overgrepssaken en stund, og bidratt til å bryte tausheten rundt problemet.
– Vi hadde en utstilling om seksuelt misbruk i 2015. Året etter hadde vi et større seminar om temaet «Fornorskning og helse», i samarbeid med SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste for psykisk helsevern og rus). Da VG begynte å jobbe med saken hjalp vi litt til, og prøvde å være i forkant av oppslagene som ville komme. Det var tøffe spørsmål hvor hensynet til de som fortalte måtte ivaretas.
Det ble flere seminarer på Árran. Marion Knutsen, den da 29 år gamle kvinnen som på mange måter er blitt sakens ansikt utad, sto fram på et slikt seminar og fortalte sin og morens historie.
Etter VG-oppslagene rullet det inn med anmeldelser. I dag etterforsker politiet 120 overgrepssaker, med ca. 70 fornærmede og ca. 80 mistenkte. Så langt er det tatt ut 11 tiltaler. Mange av sakene er flere tiår gamle, men en del er også av helt ny dato. Rettssaken mot kommunen begynte i slutten av april.
– Det var forsøkt å ta tak i overgrepssaken allerede i 2007, men selv om enkelte historier ble fortalt tok det ikke av, tausheten var for stor. I 2009 ble vi med i museumsprosjektet BRUDD*. Da begynte vi å jobbe med alt fra fornorsking, grenselostrafikken, raseforskning og skallemålinger, til tabuer som homofili i samiske samfunn.
BRUDD var et prosjekt hvor et nettverk museer jobbet spesielt med vanskelige, ubehagelige, marginale og tabubelagte historier, og med kritisk formidling.
– Deltakelsen bidro til at vi fikk utviklet en metodikk og en faglig selvtillit som er en forutsetning for å stå i noe sånt. Da vi tok tak i saken igjen i 2015, hadde vi dette på plass. Likevel har det krevd mye. Når et lokalsamfunn består av 7-800 personer, er ikke overgrep noe man legger fra seg på jobb.
– Det angår de fleste på et eller annet vis, noen mer enn andre. Men det er helt nødvendig å snakke om.
(* BRUDD-prosjektet ble startet opp av ABM-utvikling i 2003, videreført av Kulturrådet og avsluttet i 2014.)
GENERASJONERS SKAMFØLELSE
Kommunen har fått mye ris. Historisk sett er det i hvert fall velfortjent, ifølge Andreassen. En undersøkelse som Senter for samisk helseforskning gjennomførte i 2015, viser at 49 prosent av samiske kvinner, kontra 35 prosent av etnisk norske kvinner, har vært utsatt for vold.
– Det fins liten tillit til det offentlige hjelpeapparatet. Dette viser forskning også fra andre samiske områder. Voldsutsatte samer ber ikke om hjelp. Når du krydrer det med generasjoners skamfølelse på grunn av diskriminering, hjelper det lite å opprette en kommunal krisetelefon. Da viser det seg hvorfor samiske institusjoner er viktige. SANKSs rolle har vært uvurderlig og folk har tillit til dem.
Å snu ryggen til alt det samiske har vært en kulturell og personlig katastrofe for utrolig mange mennesker her i landet
Overgrepssakene er krevende for de ansatte på Árran, og det har gått utover annet virke. 2016 blir et økonomisk underskuddsår. De har trengt en liten pause fra å igangsette nye prosjekter. Planen er nå å fortsette å jobbe metodisk med denne saken, men også ta tak i andre problemstillinger.
– Vi vil ha seminarer for ungdomsgrupper om grensesetting, og vil sette søkelys på psykiatri, rusproblematikk, ensomhet og andre tabuer. Det nasjonale BRUDD-prosjektet ble avsluttet for tre år siden, men Andreassen drømmer om å få til et eget samisk BRUDD-nettverk.
– Mange ser til oss og spør hvordan vi har jobbet. Det er kanskje på tide at vi tar det et hakk videre. Vi samiske museer kunne, i samarbeid med andre, komme en sannhets- og forsoningskommisjon i. møte, og utvikle metodikken sammen. Parallelt vil direktøren nå jobbe og engasjere seg mer utadrettet og overordnet. I år ble han valgt inn både i Museumsforbundets hovedstyre og som styremedlem i den norske UNESCOkommisjonen. Motivasjonen er nettopp en verdig museumspolitikk for de samiske museene.
BLI DEL AV «DET NORSKE»
I middelalderen var nordmenn og samer forent som ett folk. Den store skammen kom i løpet av 1900-tallet, da nasjonsbyggingen ble så viktig for Norge at minoriteter som ikke passet inn i fortellingen om «det norske» ble sjaltet ut. Andreassen mener museene kan bidra til å skrive det samiske inn igjen i norgeshistorien. Samtidig vil det kreve at institusjonene holder et faglig minimumsnivå på både bygg, magasiner og bemanning.
– Vi må lege forholdet mellom nordmenn og samer, og få dette i verdige former. Hvis man tenker at alle samiske kulturinstitusjoner bare er for samer, og regner på det per hode, er det klart at det virker dyrt å få de på beina. Men vi ivaretar en kulturhistorie som er en del av den norske, utfører oppgaver på vegne av kommuner og fylkeskommuner og vi bidrar til reiselivsnæringa.
Han mener tilbakeføringsprosjektet Bååstede og nybygg og opprusting av alle landets samiske museer og museumsmagasiner til et akseptabelt nivå, kunne blitt gjennomført fordelt over noen år uten at finansministeren hadde trengt å miste nattesøvnen av den grunn.
– Det er relativt sett små midler. Men det samiske er ikke noe man vinner valg på, og det er fortsatt overraskende mange mennesker der ute som tror alt er ordnet opp i for lenge siden, eller som ikke syns at samisk kultur er en del av den norske. Norges museumsforbund fortjener skryt for å ha satt det samiske på dagsordenen på museumsmøtet i Fredrikstad.
FAKTA // ÁRRAN LULESAMISKE SENTER:
❱❱ Árran åpnet 1994
❱❱ Ligger i Drag i Tysfjord kommune (Nordland).
❱❱ Árran betyr arne eller ildsted
❱❱ Lulesamisk er ett av tre offisielle samiske språk i Norge. Lule- og sørsamisk har om lag 1000 morsmålstalere, mens nordsamisk har 20-30 000.
LARS MAGNE ANDREASSEN
❱❱ Direktør Árran lulesamiske senter
❱❱ Født 1967
❱❱ Cand. polit.
BESTE MUSEUMSOPPLEVELSER:
❱❱ Som barn: Båtene på Kulturhistorisk museum og i Frammmuseet, samt det gamle Krigsminnemuseet i Narvik. De to første fordi historiene de fortalte var så viktige at båtene fikk egne bygg, og Krigsminnemuseet fordi jeg vokste opp der kamphandlingene i Norge under andre verdenskrig var hardest. Jeg kunne laget et eget krigsminnemuseum med de gjenstandene vi fant under heller og i bergsprekker.
❱❱ Som voksen: det første besøket på Ájtte, Svenskt fjäll- och samemuseum i Jokkmokk. Der er min egen kulturelle bakgrunn og lulesamisk språk, utgangspunktet for utstillingene. Det var nok første gangen jeg virkelig følte betydningen og viktigheten av museer, for å skape kulturell verdighet.
FRITIDSGLEDER
❱❱ Sjakkspiller på mesternivå: Ranking rundt 150. plass i landet
❱❱ Hobbyartist: Ga ut CD-en Bálges i 2007. Den første utgivelsen med moderne musikk på lulesamisk (som ikke er barnesanger).
SISTE 3 BØKER:
❱❱ H. Mankells to mesterlige bøker som kan lese i ett: «Italienske sko» og «Svenske gummistøvler».
❱❱ Nils Aslaks Valkeapää; «Solen, min far». Poesi som fremkaller minner, og lengsler. Velfortjent Nordisk råd litteraturpris.
❱❱ «Stoner» av John Williams fra 1965. Om en akademikers liv på godt og vondt. Jeg sov knapt natten etter at jeg leste den ferdig, rett før min 50-årsdag. Jeg baserte min tale på Williams´ ord om at kjærligheten verken er en illusjon eller en egen uavhengig kraft, men noe som stadig må gjenskapes, i hjertet, bevisstheten og i gjerningene.
