Våren 1913 ble Hulda Garborg (1862–1934) invitert av «Aasen-nemnda» i Fargo i Nord-Dakota, en by sterkt preget av norske utvandrere, for å avduke en byste av Ivar Aasen i forbindelse med 100-årsjubileet for hans fødsel. Hulda skriver i sin dagbok at hun ikke kunne si nei til denne anledningen til «å arbeide for den norske sak». Senere i dagboken hevder hun at det egentlige målet var å besøke urfolksreservater og studere den «Nord-amerikanske indianerens» historie og kultur.
Da Hulda reiste i mai 1913, 51 år gammel, var det ca. 1 million norskamerikanere på den andre siden av havet. Kun Irland hadde større utvandring i forhold til folketallet. Vi vet mye om hva hun så og tenkte, fordi reisedagboken hennes, brevene hjem til Arne, bilder (blant annet et postkortalbum) og gjenstander fra reisen er bevart på Nasjonalbiblioteket og på Asker museum. I tillegg finnes hennes illustrerte artikler og bøker som hun skrev i kjølvannet av reisen.
Bildene hun brukte til å illustrere reisen, er interessante som tidstypiske eksempler på en voksende bildekultur, men også på fotografiets hang til å overskride sjangre og kontekster og på Huldas lemfeldige bruk av visuelle kilder.
På jakt etter det autentiske
Reisen og programmet i USA var omfattende. Hun kommer til New York den 27. mai. Der holder hun 31(!) foredrag på én uke bl.a. om «sangdans og norsk folkediktning». Den 7. juni har hun reist over 200 mil, til Fargo i Nord-Dakota, helt på grensen til Minnesota, hvor avdukingen av Aasen-bysten skal finne sted.
Den 30. juni er dagen Hulda omtaler som «min store dag i Amerika». Hun er helt nordøst i Nord-Dakota, ikke langt fra grensen til Canada, hvor hun ved selvsyn skal studere dakota-folket i Devils Lake-reservatet. Fordrivelsen av urfolk var brutal i disse regionene, og nordmenn var blant de første nybyggerne.
Som mange andre i sin samtid mente Hulda at noen folkegrupper og raser var mer «autentiske» enn andre – nærere røttene og mindre påvirket utenfra: samer, amerikanske urfolk, men også den norske fjellbonden. Hun lette etter tegn på medfødte og kulturelle egenskaper i sang, dans og håndverk.
Et myrdet folk
Et av svært få originalfotografier i Huldas postkortalbum viser noen få tipier og har påskriften «Fra indianerleiren ved Devils Lake». I dagboken beskriver hun livet mellom tipiene, matlaging, lyder, gjøremål, gjenstander. Vakre tepper med mønster som minner om norske åklær. Mokasiner av bøffelhud med perlebroderier «som de er mestre i».
Hun ser en tradisjonell dans, som hun prøver å lære, mens leirintendanten Mr. Ziebach «fotograferte dansen og leiren». I tillegg til fotografiet av tipiene finnes det også noen få bilder av dakota-menn i Huldas postkortalbum. Hulda selv figurer på to av dem. I motsetning til fotografiet av tipiene er disse grovt rastrert og produsert som postkort. Men rastrering (oppdeling av motivet i et finmasket rutenett) ble ikke benyttet i datidens postkortproduksjon. Mens motivene må være fotografert en av de få dagene ved Devils Lake i juni 1913, antakelig av denne Mr. Ziebach, må disse rastrerte kortene være produsert et par produksjonsledd senere fra et trykket forelegg.
Hulda brukte noen av disse motivene i artikkelserien «Et myrdet folk» i Morgenposten i november 1914, et drøyt år etter hjemkomsten. Kanskje forsvant originalfotografiene i produksjonsprosessen.
Hiawatha
Den 5. august er Hulda tilbake i New York. Hun og «fru D.» ser en utendørs dramatisering av Henry Wadsworth Longfellows episke dikt «Song of Hiawatha», en blanding av opprinnelige urfolksmyter og ren fiksjon, med en historie som i dag må anses som problematisk, selv om Longfellows intensjoner kanskje var gode. Hiawatha fremstilles som en «noble savage», stolt, uskyldsren og naiv, som gjennomlever store prøvelser og blir omvendt av en hvit prest mot slutten av stykket. Hulda synes oppsetningen er «yderst primitiv» og «slap». Dagen etter skriver hun:
«Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn å se denne rasen opptre som gjøglere for amerikanerne rundt på allslags varieteer (…).»
Også utendørsoppsetningen av Longfellows Hiawatha ble dokumentert og distribuert som postkort og finnes i Huldas album. De er fotografert av teaterprodusenten selv, Frank E. Moore, i 1908 og er bilder av nordamerikanske urfolk som vanskelig kan kalles annet enn kolonialistiske: historiske hendelser og opprinnelige myter blandet med vestlig fiksjon og religion, iscenesatt i en park i en storby for et vestlig publikum, fotografert som markedsføring og suvenirer, tatt ut av kontekst og distribuert bl.a. til slektninger i Europa, og som vi skal se, også til flere og kanskje vel så problematiske sammenhenger.
Møtet med dakota-folket og deres historie preget Hulda for livet. Etter hjemkomsten til Norge og Asker forfulgte hun temaet i foredrag, artikler og i det dramatiske diktet «Den store freden», utgitt i 1919, inspirert av Longfellows oppdiktede Hiawatha, men om den historiske Hiawatha, som etablerte den såkalte Irokeser-konføderasjonen, en sammenslutning av fem urfolksnasjoner som holdt sammen i fred i over fire hundre år.
Også her dukker fotografiene fra oppsetningen i parken i New York opp. Hun er åpen på hvor bildene stammer fra, men hennes krasse omtale av oppsetningen fra dagboken er nå erstattet med superlativer. I motsetning til Longfellows Hiawatha blir ikke Huldas Hiawatha omvendt på slutten.
Speilvendt
I seks lange artikler i Morgenposten vinteren 1915 gjør Hulda et ambisiøst forsøk på å presentere amerikanske urfolks historie helt tilbake til da europeere koloniserte kontinentet på 1500-tallet. Over til sammen 16 illustrerte sider beskriver hun et stort antall urfolksnasjoner, deres opprinnelse, språk, drakter, håndverk, boformer, samfunnsstrukturer og myter. Tittelen: «Et myrdet folk».
Igjen dukker et av postkortene fra parkoppsetningen i New York opp, bare speilvendt. Her er ingen opplysninger om kilden, bare bildeteksten «Hiawatha kommer tilbake til sit folk med den kristne prest». Det er merkelig bildebruk, siden den historiske Hiawatha aldri ble omvendt, heller ikke i Huldas versjon.
Artikkelseriens dom over europeernes behandling av amerikanske urfolk er derimot kompromissløs. Sympatien ligger definitivt ikke hos de europeiske kolonialistene.
Gjør fiksjon til virkelighet
Et annet eksempel er noen lysbilder i glass. Hulda må ha brukt disse i sin foredragsvirksomhet etter hjemkomsten. «J.L. Nerlien» er påstemplet glassdiasene. Det er ikke fotografen – bare produsenten av lysbildene. Noen av disse motivene dukker også opp i artikkelserien «Et myrdet folk» i Morgenposten.
Ett bilde viser en urfolkskvinne utenfor en tipi. Tittelen er «Minnehaha». Minnehaha er Longfellows oppdiktede Hiawathas elskede. Men den oppdiktede Minnehaha er også Huldas historiske Hiawathas elskede. Hulda har tatt seg noen friheter, også i bildebruken. For lysbildet av Minnehaha har nok en gang et postkort som forelegg.
Kortet viser urfolkskvinnen Soon-goot i rollen som Minnehaha. Ikke fra den ofte brukte friluftsforestillingen i New York, men fra stumfilmen «Hiawatha» fra 1913, regissert av Edgar Lewis, men med den samme Frank E. Moore som produsent og fotograf. Her skal det sies at jeg ikke kjenner Huldas foredragsmanus. Det kan være hun både oppga og problematiserte kildebruken, skjønt jeg tviler.
Nesten oppløst i raster
At nordmenns bilde av Amerika tidlig på 1900-tallet var sterkt preget av idealiserte historier og bilder fra utvandrede slektninger, er godt kjent. At datidens skribenter og redaktører hadde et svært lemfeldig forhold til visuelle kilder, er heller ingen revolusjonerende påstand. Ei heller at fremstillingen av amerikanske urfolk var tendensiøs, for å si det forsiktig. Hulda blir dermed et typisk og representativt eksempel fra en tid da både geografiske, kulturelle, faglige og mediale grenser var i sterk bevegelse, som nå.
Hulda var en selvlært folkeopplyser av sin tid. I dag er mange av hennes metoder, tanker og formuleringer problematiske. Og brillene vi leser henne med, må være dagens, så vi erkjenner eurosentrismen, klasseperspektivene, de kolonialistiske og rasistiske perspektivene, selv om noen da sikkert vil mene, og kanskje med rette, at vi gjør Hulda en urett for noe hun ikke kunne se i sin samtid.
Jeg vil likevel berømme Hulda der hun sitter, nesten oppløst i raster, i et urfolksreservat i Nord-Dakota i 1913, for hennes undring og åpenhet og hennes ønske om å komme i møte og forstå. For selv mer enn 100 år gamle grovt rastrerte bilder kan formidle et forsøk på dialog i øyehøyde, om enn famlende og på ulike premisser. Skal hun ikke ha for forsøket?
Per Olav Torgnesskar er avdelingsdirektør i MiA – Museene i Akershus.
Les også anmeldelsen Det lovede land.
Dette essayet står også på trykk i Museum nr 1 26. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
