I juli 1825 seilte «Restauration» fra Stavanger til Amerika med de første organiserte utvandrerne om bord, 52 i antall. I løpet av de neste hundre år skulle det bli bortimot en million nordmenn som dro. De dro med et ønske om et bedre liv, de dro fra alt de hadde, slik mange utvandrere gjør i dag. Var det vanskelig å forlate hjemlandet? Opplevde de at Amerika var det lovede landet, slik de hadde blitt fortalt?
Museer landet rundt markerer at det er gått 200 år siden denne overfarten, gjennom det nasjonale programmet Crossings. Mange har lokale innfallsvinkler, siden nordmennene dro fra alle kanter av landet. Flere gjør et poeng av at det slett ikke var et tomt land man kom til, for det var jo folk der fra før. Og så ser man utvandringen i forbindelse med dagens innvandring. «Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer», heter det på nettsiden til Utvandrermuseet, og Crossings har nettopp som mål ikke bare å skape økt bevissthet om norsk utvandring, men også å forstå hva det betyr å være innvandrer.
Asker og Stange
Jeg har sett på to utvandrerutstillinger. På Asker museum handler det om Hulda Garborgs reise til Amerika i 1913. Hulda dro på oppdrag fra den norske stat for å snakke om bunad, folkedans og landsmål, det som til sammen ble kalt Den norske sak. Hun dro til Minnesota for å avduke en Ivar Aasen-statue, men fartet også land og strand rundt og fikk slik et godt inntrykk av nybyggerlivet. Hun skrev brev og ikke minst dagbok under hele oppholdet, og det er disse skriftene utstillingen er bygd opp omkring, supplert med museets kommentarer og kontekstualiseringer. Hadde Hulda et godt blikk på utvandrertilværelsen?
På Utvandrermuseet i Stange i Hedmark var jeg så heldig å få være med på selve åpningen av utstillingen Ukjent landskap, der blant andre de to tidligere statsrådene Tora Aasland og Knut Storberget holdt tale og rapartisten Hkeem bidro med sang og litt liv i salen. Som alltid når historien skal formidles, er det ting å reflektere over. Hva skal man fortelle? Hvem sin historie er det som fortelles, og hva med det som kanskje ikke kommer frem, hva har det å si for historieforståelsen?
Svarte ikke alltid til forventningene
Sentralt for dette jubileet er å vise at det forjettede landet ikke alltid svarte til forventningene. Selv om nordmennene tilhørte gruppen av privilegerte innvandrere – de var hvite, og de var protestanter – var det mange det ikke gikk godt med. Sentralt er også forholdet til urfolket. Mange nordmenn kjøpte jord og bosatte seg i urfolksområder og skapte dermed også en historie for andre – som vi vet ble smertefull.
Åpningstaler kan ha som en effekt at de bygger opp spenning omkring det man skal se. Kanskje er det en forjettet utstilling vi snart skal gå inn i? Nordmennene krysset havet, men slik krysset de også måter å tenke på og måter å være på, får vi høre. Hvordan formidler utstillingen det? Også på Hedmark har de tatt utgangspunkt i utvandrernes egne skrifter. Museet har et kjempestort brevarkiv, og derfra har de plukket historier, åtte til sammen – pluss at vi blir kjent med tre nålevende representanter fra Dakota-folket.
Det er enkeltmenneskets historie vi blir introdusert for her, og derfor kan jeg si om denne utstillingen at den aller mest handler om skjebner. Det partikulære overskygger det generelle, ting og særlig folk får komme til syne – og akkurat dette gjør at det hviler et alvor over Ukjent landskap.
Skjebner
En femtedel av alle utvandrerne dro fra det vi i dag kaller Innlandet. «Hvorfor reiste de? Hvordan var det å komme til et nytt land? Ble forventningene innfridd?» Slik spørres det helt tidlig i utstillingen. Deretter blir vi introdusert for brevskriverne som museet har plukket ut, og det er blant andre Agnes, Ole, Jørgine og den stakkars Elias. Ja, det var en stakkars Martha også, for hun endte visstnok på sinnssykehus.
Med Jørgine gikk det godt. Hun dro som 15-åring fra en husmannstilværelse, ble i Amerika gift med en hotellkonge og fikk et liv i luksus. Det fortelles at hun krysset Atlanteren 100 ganger, og vi ser en fin kjole og fine sko utstilt ved siden av navnet hennes. Ved de andre navnene er det gjerne et klipp fra et brev, sendt til noen som brevskriveren ikke har sett på lenge. De åtte er nennsomt utvalgt, de fikk alle ulike skjebner.
Når Elias skriver, er det til Alette. Elias dro først, og så skulle hun komme etter. Men Elias har fått høre noe om en Oskar, og vi kan lese at Elias elsker Alette, «til min død», men nå må hun velge: «… en af os to maa du ofre nu. Oskar eller mig.» Det var nok enklest å velge ham som ikke var en lang båttur unna, for Alette dro ikke, men giftet seg med Oskar. Hvordan det gikk med Elias, er det ingen gode opplysninger omkring, men det finnes en Elias med samme etternavn som døde 50 år etter, fortsatt ugift.
Historien som stadig reproduseres
Brevskriverne har fått hver sin vegg. Vi stopper opp for hver enkelt skjebne, blir et øyeblikk dratt inn, får et glimt av et liv. Ved siden av eller på en annen vegg dukker det opp korte tekster eller filmsnutter som forteller om amerikautvandringen spesielt eller migrasjonshistorie generelt. Gjennom det siste gir utstillingen rom også for dagens innvandrere.
Det er flere innslag av levende film, og den sterkeste av dem og den som gis størst plass, forteller om tap og resignasjon, folkemord, konflikt og sult. Det er de tre representantene fra Dakota-folket som snakker til oss, og det snakkes med en veldig tyngde.
Man blir slått av melankolien som strømmer ut av filmen. Den ene av dem som snakker, sier «vi» når han forteller om historiske hendelser, som om han var der selv. Eller så er denne talemåten et kraftig bevis på hvordan historien ikke alltid tar slutt, men stadig reproduseres gjennom at det vonde vedvarer.
Hvor hører vi til?
Utstillingen foregår over to etasjer, og også i underetasjen er det doser av melankoli. Det første som møter oss her nede, er en video med låta «Baraf/Fairuz» av gruppa Karpe, og det vil si et par etterkommere av vårt lands innvandrere. De synger om mor og far som fremmede i det nye landet, et land de ikke skjønner helt, og som de ikke har funnet seg ordentlig til rette i. Fordi de har krysset tenkemåter og væremåter.
«Hvor hører vi til?» spør de fra et annet filmlerret. Her ser vi klipp fra den nye filmatiseringen av «Utvandrerne». «Er vi framme nå», spørres det også. Utvandring og innvandring går her hånd i hånd, som del av det samme.
Ukjent landskap tematiserer ikke så mye grunnene til at folk drar, men selve opplevelsene av å ha dratt. Den utforsker fenomenet utvandring/innvandring, det å bryte bånd og forsøke å bygge nye. Gjennom små spørsmål og presentasjoner blir vi konfrontert med tanker omkring hvordan vi hører til i verden. At det i hvert fall er forbundet med følelser, får vi tydelig fastslått, hvordan tilhørighet er grunnleggende. Og ved å vise dette vekker utstillingen selv følelser. Den er lagt opp slik at den innbyr til innlevelse.
I lys av samtida
I Hulda til Amerika 1913 – reise – rase – kultur dreier det seg mer om opplysning – med små drypp av noe gripende. Før man går inn, blir man møtt av en stor plakat der det blant annet står følgende: «Du som skal sjå utstillinga, må sjå ho i lys av samtida hennar.» Nynorsken er til ære for Hulda. Grunnen til denne advarselen er at Hulda hadde et syn på kultur som ikke er helt i tråd med hvordan vi tenker i dag. Hun tenkte essensialistisk og mente at rene kulturer var det beste, også den norske, som derfor ikke burde bli for mye utvannet.
Men hvorfor skriver museet dette? Får vi ikke lov til å tenke og finne ut av ting selv? Trenger vi å bli beskyttet? Ja, litt sånn er det, og jeg mener det er greit. Det er fordi utstillingen retter seg mot en spesifikk målgruppe, nemlig bygdas 17-åringer. Den er lagt opp slik at man følger en historie gjennom nedslag i Huldas reise og hennes reaksjoner – hva var det som gjorde inntrykk, hva hadde hun med seg (blant annet fire bunader), og hva kom hun til?
Vennlig
Asker museum er trivelig. Ved ankomst blir du møtt av en flokk høner som løper mot deg i håp om å få noe godt. Så kommer du inn i en resepsjon som utstråler vennlig hygge og er fylt til randen med borgerlige møbler og fargerike hyller. Man kjenner seg godt mottatt, og det samme inntrykket gjelder også for selve utstillingen. Også den føles vennlig. Det er duse pastellfarger på alle veggene, ispedd noen store, iøynefallende fotografier. Det er også akkurat passe mengde stoff på hver vegg.
Oppdraget til Hulda og hvordan hun forstod alt det hun så, blir behandlet med en tydelig respekt. Gjennom sine subjektive observasjoner blir Hulda en person å kunne identifisere seg med, ved begeistringen hun viser, medfølelsen, forferdelsen og undringen. Ved å følge Huldas reaksjoner og kommentarer får vi et bilde av den sammensatte situasjonen som utvandrerlivet representerte. Sammen med henne går vi i flere retninger, så den entydigheten vi innledningsvis blir møtt med, fortsetter slett ikke her inne. Det skapes noe gjenkjennelig også for oss i dag.
Ruiner i ung alder
Hva var det så hun erfarte? Utstillingen presenterer dette på en klar og inviterende måte. Det er korte klipp fra notater eller brev, ved siden av en kort kommentar skrevet av museet. Hulda møtte folk som hadde fått det til, men hun så også mye fattigdom, strev og slit, særlig blant kvinnene. «Kvindfolkene stakkar er overalt. Ruiner i ung alder, tandløse, tynde og udslidte», skriver hun til sin mann.
Hun kritiserte det svake velferdstilbudet, opplevde byene som skitne og støyete. Da hun kom hjem, skrev hun en avisartikkel med tittelen «Et myrdet folk». Hun var sjokkert over hvor dårlig immigrantene behandlet urfolket. Også rasisme reagerte hun på. Hun ble overveldet av mye av det hun så, og utstillingen ønsker å formidle at det er noe vi alle kan bli. Hvordan reagerer vi på det fremmede?
Fortellingene om Amerika som nådde Norge, skjulte ofte det som var vanskelig. Hulda viser ting frem, i kraft av å være en utenforstående observatør. Men var hun for negativ innimellom? Det kan vi tilskuere reflektere over. Gjennom et par høretelefoner får vi opplest en tekst som på subjektivt og litterært vis påstår noe om virkeligheten til utvandrerne:
«Noen ganger er det som om disse norske her raser frem med sammenbitte tenner fordi det er noe de skal døyve ned og drepe i seg. De virker ellers muntre og friske, men jeg hører undertiden såre klunk på understrengene.» Men mente hun at dette var typisk for utvandrerliv og ikke like gjerne kunne finne sted hjemme i Norge? Eller mener museet det, siden det jo er de som har valgt både å trekke frem denne teksten og å presentere den på en så tydelig måte?
Skaper fellesskap
Hulda var en observatør som tok notater om det hun så. Å dra ut på reise for å se og lære er én ting, mens det er noe ganske annet å bli værende. Vi får altså et annet perspektiv gjennom denne utstillingen.
Felles for de to utstillingene er at de inviterer publikum inn i en dialog om hva det vil si å måtte bryte opp og starte på nytt og ikke lenger være i kontakt med det som en gang ga tilhørighet. Begge er poengterte og inviterende, bidrar til tanke og refleksjon. Det er et riktig grep å knytte utvandring til innvandring. Utvandrermuseet gjør dette mer omfattende, Asker museum har det med bare som en kommentar på veggen, som et element i opplysningen.
Jeg opplever det som berikende for forståelsen, fordi det ene er med på å belyse det andre. Kanskje vil det til og med kunne gjøre oss litt mindre selvsentrerte. Det går det an å håpe på. Grepet skaper i hvert fall fellesskap. Det binder vår historie sammen med historien til dem som har innvandret til Norge.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
