ANMELDELSE – gjennom KAM-prosjektet
«STOP» står det på bakken. Vi er på Glomdalsmuseet på Elverum og vil se utstillingen «#hedmarking», men blir møtt av fire store bokstaver klistret fast på gulvet. Det neste vi får øye på er en passkontroll.
Installasjonen er en del av en annen utstilling, som heter «Min flukt». Publikum som ankommer museet for å se #hedmarking må gjennom «Min flukt» for å komme seg dit, og grensepasseringen leder umiddelbart tankene til et «oss» og «de andre»: Hvem kan rusle fredfullt over landegrenser og hvem må svette seg gjennom kontrollene? Utstillingens tittelen kan t dit hen at hedmarkinger har noe som skiller dem fra folk fra andre steder. Stemmer det?
Mange ansikter
Den andre, og egentlige, starten på #hedmarking består av en vegg med en collage av ord: «bønder», «nerder», «vietmarkere» (hedmarkere av vietnamesisk opprinnelse, red.anm), «rånere», «eritreere», «hestejente». I veggen er det hull man kan stikke hodet gjennom. Underteksten er klar: Hedmarkingen har mange ansikter.
Mangfoldsperspektivet er sentralt i hele utstillingen, og understrekes i presentasjonen på nettsidene. Der opplyses det også om at den primære målgruppa er ungdom. Gjennom arkitektur, design, scenografi, installasjoner og interaktive elementer, skal #hedmarking fungere som tematisk bakteppe for gruppeundervisning. Den er likevel åpen for alle, og vår vurdering er basert på utstillingsrommet slik det oppleves for den enkelte besøkende.
Det er lagt opp til en bestemt rute gjennom rommet, som åpner med et historisk perspektiv. De eldste sporene etter fastboende jordbrukere i Hedmark er datert til 3200 før vår tidsregning. Hva har skjedd de siste 5000 årene? En digital installasjon presenterer innvandringshistorien fra år tusen, med grupper som samer, tatere, østeuropeere og vietnamesere. De animerte karakterene vandrer bokstavelig talt over skjermen, inn i Hedmark, der de setter sine spor. Animasjonen ledsages av et tydelig budskap: Hver og en av oss bidrar til fellesskapet, vi kan selv velge hvordan.
Tekstene på veggen rundt forklarer begreper som «urbefolkning», «nasjonale minoriteter» og «innvandring», men andre spørsmål står foreløpig ubesvart. Når kom de såkalt etniske nordmennene – før alle andre? Eller er poenget å vise at røtter er relative? Hvor lenge må man bo et sted før man ikke er innvandrer lenger?
Trærne i skogen
Videre innover i rommet kommer vi inn i et stemningsfullt lite «skogholt». Stiliserte, brune trestammer strekker seg fra gulv til tak, og store fotografier av greiner i taket skaper trekroner. Blant trærne finner vi nettopp hedmarkinger. I dag lever det 196.503 hedmarkinger i fylket. I det museale skogsområdet møter vi noen av ungdommene. De forteller om seg selv gjennom stikkord, objekter og videoer. Hvorfor akkurat disse åtte er utvalgt til å representere hedmarkingen, får vi ikke vite.
De er i alle fall like forskjellige som trærne i en skog. Vegard liker jakt og friluftsliv, og skulle ønske flere ville flytte til Stor-Elvdal. Ozan er opprinnelig fra Tyrkia og «mentalt fra Sogn og Fjordane». Han elsker nynorsk, mener at nordmenn har «crazy masse tradisjoner» og spurte moren sin om ikke de kunne ha litt flere tradisjoner hjemme, de også. Videoene er sjarmerende, men lange – en må være tålmodig for å se mange 7-8-minutters intervjuer med vanlige ungdommer. På en annen side er det bra at utstillingens målgruppe i så stor grad er representert, og både får stille og svare på spørsmålene som ligger under #hedmarking.
Innvandreren og hedmarkingen
La oss spole litt tilbake og gjøre det klart hvem det er som anmelder denne utstillingen. En hedmarking og en nederlender, begge bosatt i Oslo, begge kvinner i trettiårene. Har det noe å si? Kanskje ikke, men en utstilling med identitet som tema, inviterer til å reflektere over egen bakgrunn, fordommer og forventninger.
Det har vært lettere å finne en lokal enn en nasjonal identitet, reflekterer nederlenderen; enklere å være osloboer enn å bli nordmann. Hvordan er det i Hedmark? Mangfolds-identitet har ofte nettopp vært knyttet til storbyene: Folkegrupper kommer i bølger, ulike kulturer lever tett på hverandre, blir vant til forskjellene. Det står i kontrast til ideen om en stedbundet, kompakt og statisk bygde-identitet, som ikke er like lett for utenforstående å bli en del av.
#hedmarking utfordrer denne ideen. Den synes å ville vise fram, eller bidra til å skape, en mer fleksibel hedmarksidentitet, som har ingredienser fra mange steder, men likevel blandes sammen til noe «hedmarksk». Slik kan man tolke trestammene som det lokale og stabile, mens menneskene i dem er fra mange steder. Biografiene er forskjellig, men ett ord går igjen hos mange: jovial.
Den universelle hedmarkingen
Nederlenderen har lyst til å lære mer om Hedmark, men utstillingen byr på motstand mot slike ønsker. For alle disse hedmarkingene som vi nå har blitt kjent med under de åpne trekronene, forsvinner konkret og som perspektiv når vi runder et nytt hjørne: Her er en ny videoskjerm der tenåringer diskuterer de temaene som er viktigst i verden når man er femten år og livet ikke er så lett. Kjærester, å bryte regler, familie, mote, venner og uvenner, mobbing og forventninger. Dette er universelle problemstillinger, eller i hvert fall ikke sær-hedmarkske.
Følelsen av å tre inn i ukjent mark forsterkes når neste installasjon er en vegg viet hatprat. Her skulle vi gjerne hatt litt mer bakgrunnsinformasjon; hva er sammenhengen mellom hedmarkinger og hatprat, og er det et særlig stort problem blant hedmarkinger eller i Hedmark? Presentasjonen av hatpratet er enkel, men svært effektiv: en tavle der det er festet avisutklipp, utskrifter fra kommentarfelt, Facebook, Twitter og Instagram. Et utklipp, om hets mot samer, er bare noen dager gammel – og man ser for seg at veggen vil bli utfylt og oppdatert kontinuerlig. Et slikt dynamisk oppsett forsterker inntrykket av at utstillingen er diskursiv, skapt ut fra et ønske om også å sette i gang en diskusjon, i tillegg til å vise fram objekter og ideer.
Det neste hjørnet er viet fester, feiringer og fellesskap. Et bord er dekket på til 17. mai-feiring, ark med sanger ligger på tallerkenene, bunader står på rekke og rad. Oppsettet framstår mer statisk og «støvete» enn resten av utstillingen; her savner vi noen ansikter. Rommet skal markere ulike feiringer gjennom utstillingsperioden, men det opplyses ikke om hvilke.
Fra poteter til Hitler
I midten av utstillingsrommet er det laget en fortauskafé i nordafrikansk stil. En opphevet sceneplattform og nedtrekkbar projektorvegg avslører at dette er en samlingsplass. Kaféen er en egnet måte å plassere en større gruppe midt i en utstilling på, for spørsmål og diskusjon. Plassen er skiltet Pourbayats plass, uten forklaring. Et Googlesøk avslører at en Mostafa Pourbayat har jobbet med innvandringsspørsmål i Hedmark fylkeskommune – men også her kunne det med fordel ha vært litt mer informasjon i selve utstillingen.
I et skap i kafeen, som artig nok har fått navnet Café Pommes de Terre – her er potetfylket Hedmark tilbake i et glimt – står te-servise fra alle verdens kanter. «De som spiser sammen, hører sammen», forklarer kaféskiltet. En liten bølge av optimisme skyller over oss. Vi går drømmende inn i neste rom, et moské-liknende konstruksjon med inngang fra Pourbayats plass– og stemningen snur brått.
I dette rommet befinner seg en midlertidig utstilling laget av elever ved Elverum videregående skole, igjen om hatprat, hatefulle ytringer og det som splitter oss. Det som gjør mest inntrykk er en videocollage av taler av politikere, fra Adolf Hitler til Donald Trump, Ayatollah Khomeini og Hillary Clinton som kalte Trump-tilhengere for «a basket of deplorables». Lydsporet er musikken fra «Til ungdommen», Nordahl Griegs dikt fra mellomkrigstiden som ble sunget i markeringene etter 22. juli. Kontrasten mellom den åpne og inkluderende kaféplassen, og det trange rommet fullt av hat, er voldsom. Men hvor ble det av hedmarkingen i alt mylderet?
Scenografi
Vi har beveget oss fra «lokale identiteter» til «interkulturelle samlivsproblemer» og verdensproblemer». Det føles målrettet: #hedmarkingen er en interkulturell utstilling. Arkitekturen, designet og oppsettet er enkelt og lett å vandre rundt i, samtidig som det finnes mange ting å utforske, skuffer å åpne, detaljer å feste seg ved. Scenografien er leken og fargerik, selv om en dempet grå tone dominerer selve rommet. Tekstfonter er brukt med store variasjoner. Her har designerne lekt med visuelle uttrykk og assosiasjoner. Materialene som er mye brukt er tre, ull, stein og annet som påminner oss om hvor vi er midt inn i Hedemarkens grønne skoger. Her er det ikke gjenstandene som står i fokus, det er video- og tekstbaserte holdninger til livet og ytringer til samfunnet.
Vi gikk inn i utstillingen med en forventning om at den skulle si noe om hedmarkingene i kraft avå være hedmarking – en identitet knyttet til det geografiske stedet. Vi går ut med opplevelsen av at hedmarkingen forsvant. Alle de mennesker vi har møtt i løpet av utstillingen, de er først og fremst nettopp det; de er mennesker. Deretter er de elever, søsken, kjærester, glade og lei seg. Og til slutt er de hedmarkinger. Det er en fin tanke, men det gjør også at utstillingens konkrete fokus løser seg opp i noe større og formløst.
Hvorvidt museer skal innta en normativ rolle gjennom sine utstillinger er et omdiskutert museologisk tema. At #hedmarking tar såpass tydelig stilling i politiske spørsmål om innvandring og integrering, kan oppleves noe uvant i norske utstillinger i dag, men noe annet hadde kanskje vært umulig. Om utstillingen kombineres med undervisning der det er rom for spørsmål og diskusjon, kan den ha en utviklende effekt.
#hedmarking rommer mye til en liten utstilling å være, kanskje formye. Det kan være poenget: Hedmark rommer hele verden. Både gjennom innvandring, og gjennom sosiale medier, er hele verden «til stede», på godt og vondt. Utstillingen maner til refleksjon og diskusjon om disse temaene. Vi opplever likevel noen uforutsette hopp og manglende forklaringer om valgene som er tatt, og tror at den fungerer best i kombinasjon med et undervisningsopplegg. Skal man finne veien i hele verden, kan man trenge en guide.
Hedmarkingen likte:
- At den historiske innvandringen var infografisk fremstilt
- At utstillingen bekjemper fremmedfrykt
- Teserviset fra alle verdens kanter. De som spiser sammen, hører sammen.
Nederlenderen lurte på:
- Om hedmarkingene mener de har noe til felles, i kraft av å være hedmarking?
- Hva som er sammenhengen mellom hedmarkingen og hatprat?
- Hvor bunadene i utstillingen kom fra?
Fakta // #Hedmarking
STED: Anno Museum, Glomdalsmuseet, Elverum
TID: Åpnet 25.10.2017. Fast utstilling.
KURATOR: Christine Furuberg, Anno Glomdalsmuseet
UTSTILLINGSDESIGN: Gry Linderud, Anno – Museene i Hedmark
MULTIMEDIA/AV: Thomas Nesset, Back AS
KAM-PROSJEKTET
Anmeldelsen er den tredje i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM
Om anmelderne:
Elise Matilde Lund er utdannet museolog fra Universitet i Oslo (2012) og jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver på Vitenparken Campus Ås med arrangement, utstillinger og formidling. I sitt masterprosjekt i museologi jobbet Lund med naturhistoriske museer og utstillingsanalyser, og hun har i senere tid publisert både bokkapitler (se særlig «Museologer på museum», red Christine Snekkenes og Janne Dalbu 2014), anmeldelser og artikler om natur- og vitenskapshistorie i utstillingssammenheng. Lund har årlige gjesteforelesninger i museologi og naturhistoriske museer/utstillinger ved UiO. Lund har også jobbet som frilansskribent og spaltist i Klassekampen, og har anmeldt utstillinger for Museumsnytt tidligere. Etter en tilleggsutdannelse i agronomi (Høgskolen i Hedmark), har hun også skrevet mye om forskning, landbruk og økologi. Lund er særlig opptatt av hvordan natur presenteres i utstillinger og andre museale rom.
Carline Tromp er litteraturkritiker i Klassekampens Bokmagasin og kritikkredaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. Til daglig jobber hun som redaksjonssekretær i Klassekampens debattredaksjon. Hun har en mastergrad i norrøn filologi og har skrevet mye om formidlingen av det norrøne i vår tid. Tromp er opptatt av hvordan vi som samfunn skaper fortellinger om vår historie og kultur, og er interessert i å utforske museumsutstillingers historiefortelling: Hvem snakker, hvem snakkes det til, hvilke historier fortelles og hvilke utelates? I tillegg er hun opptatt av hvordan museene tar tak i aktuelle samfunnsspørsmål; hvilken rolle kan utstillinger spille i den offentlige debatten?
