Når jeg saktner farten for å svinge inn til museet, er det alt det fargerike utenfor jeg ser først. Denne dagen er det nemlig kjøretøytreff der, slik de har en del av gjennom sommeren, med Toyota, Porsche, Jaguar. Det er bilentusiastene som møtes, og jeg gleder meg til å ta en titt på de forskjellige bilene og å hilse på eierne. Det er Ford Taunus denne dagen, en bil jeg faktisk har hatt selv en gang, overtatt fra mormor.
Muntert
Men først skal jeg være med på omvisning, i kjøretøysamlingen og i den nye campingutstillingen (anmeldt tidligere i år). Jeg skal følge en liten gruppe fra Norske Jernbaners Avantgard. Det er en landsdekkende og rusfri organisasjon som drar på forskjellige kurs og utflukter og har i underkant av 200 medlemmer.
Seks av dem har møtt opp på museet, en god del forsinket, men det er greit. Så fikk jeg anledning til å ta en litt nøyere titt på den gedigne modellbilsamlingen som er plassert i en monter ved inngangen, og som visstnok utgjør halvparten av tidligere samferdselsminister Ketil Solvik Olsens private samling. «Den var nok kona hans glad for å bli kvitt», sier guiden når alle er samlet. Og det ler alle sammen av.
Det skal bli flere munterheter. Bil går sammen med entusiasme, imøtekommenhet, latter som sitter løst, og ikke minst, høyt tempo. I hvert fall her i Fåberg. Vår omviser i dag, Åsmund Johannes Sletten, starter med å fortelle at han er utrolig glad for å kunne vise frem alle kjøretøyene de har. Han understreker ordet «utrolig». Han snakker tilgjengelig og med trøkk, og det er ingen tvil: Bil er morsomme saker. Vi skal se på kjøretøy som har vært i bruk i Norge, og mange av dem finnes kun her, får vi høre, fordi de er norskproduserte.
Norsk vegmuseum er et etatsmuseum, det åpnet i 1992, er et av Norges største teknisk-industrielle museumsanlegg, og lokalene innendørs er på bortimot 5000 kvadratmeter. Rommet vi er inne i, er kun oppdelt av skillevegger. Vi går fra avdeling til avdeling, starter med den spede begynnelse i 1895, med Norges første bil – som ser ut som en elegant hestekjerre – og ender med den som kom ørlite forut for sin tid, i 2008 og før firmaet gikk konkurs, nemlig elbilen Think.
Alle er enige om at denne bilen kunne ha glidd inn i bilparken i dag. Mellom disse har vi storslåtte biler, mer vanlige biler, mopeder, en vegg full av sykler og selvsagt folkevognbussen. Flere av disse kjøretøyene byr på minner for mange. «Jeg har kjørt en sånn en», sier en av dem i gruppen når vi kommer til en bil hvor alt er originalt, og kilometerstanden står på kun 29. «Min far hadde en sånn som sin første bil.» Det er en Moskvitch, og vår guide forteller om frislipp av biler i 1960, man trengte ikke lenger å søke, og vi får en liten historie om hvorfor den har gått så kort. Ekteparet som eide den, hadde hytte å dra til, men ikke lappen.
Troll, Kirsten Flagstad og 20 millioner sykler
På runden vi går, ser vi på en motorsykkel med meier, en lastebil fra Stavern («har dere hørt om Stavern lastebilfabrikk?»), Norges lengste kabriolet, den norske bilen Troll, og vår guide er stolt over å kunne vise frem mopeder og biler som knapt er blitt kjørt, eller som har alt det originale intakt. «Hvor finner du slikt?» Til hvert kjøretøy vi stopper ved, får vi informasjon om hvem som har eid bilen, tekniske detaljer og annet som er spesielt med den, og vi får en eller flere historier knyttet til den.
For eksempel om lastebilhengeren som fant tilbake til lastebilen sin etter 30 år, hvordan skadede skogsarbeidere vinterstid ble hentet ut med motorsykkel med slede, og hvorfor Kirsten Flagstad fikk en bil verd et par gardsbruk fra operaen i New York. Vi får høre at biler drar damer, og også at mopeden en gang var damenes beste venn, for da kunne de endelig farte rundt på egen hånd. Vi får litt norgeshistorie og litt kulturhistorie, og det er ingen tvil om at alt dette er viktig! Når vi kommer til sykkelveggen, får vi høre om 300 ulike sykkelprodusenter i Norge og 2000 ulike sykkelmerker. Og at antallet sykler i Norge har kommet opp i 20 millioner.
Guidingen vi får, er både myndig og entusiastisk. «Følg på», sier Sletten, og det gjør vi, for det går fort i svingene her, både når det gjelder all informasjonen, og vandringen fra kjøretøy til kjøretøy. Vi blir stilt spørsmål: Hvordan brøytet man veier rundt 1920? Hvor mange biler lagde Troll? «To–tre», svares det. «Nei, fem. Og alle finnes i dag!»
Vi blir også invitert til innlevelse, enten det gjelder livet omkring en Opel fra 1922, en sykkel fra 1960-tallet eller hvordan det er å ha en wankelmotor (den må visstnok byttes ofte). Men vi dveler ikke. For så skal vi videre, etter hvert «snike oss inn i Svingen camping». Gruppen ler mye når vi kommer dit. Der kan vi nemlig høre at noen dusjer inni garderoben, og at det kommer svært tydelige lyder fra do.
Ren idyll?
Setningene til vår guide avsluttes liksom i oppoverbakke, inviterende og fulle av positivitet. Det er masse energi vi får formidlet, alt høres friskt ut, er veldig troverdig, for Sletten har et arsenal av kunnskaper og anekdoter å øse fra. Det er nærmest som en performance, det vi får, og hele runden tar en halvtime. Etter det er det opp til oss å stille spørsmål. «Jeg savner Tempo 380», sier en fra gruppen. Han får til svar at de ikke har alt her, selv om de har mye på lager. Ellers savner de antakelig ikke så mye, for de er veldig fornøyde. «Dette var helt fantastisk», er de enige om.
Etter omvisningen tar jeg meg en tur rundt på det store uteområdet. Det er en svær museumspark, omkranset av en åsside og bestående av en vernet furuskog, diverse bygninger, en skigard, broer og maskiner. Mange av bygningene er gamle, som for eksempel en gammel veivokterbolig og en landhandel. Noen er til og med laftet. Det er vakkert her, skikkelig idyll. Sola skinner, jordene er fulle av smørblomster, det er et lite tjern, og bak der, brakker og anleggsmaskiner.
Museet forteller historien om våre veier og kjøretøy, den som handler om å komme seg frem, bringe varer til by og bygd, skape liv og kontakter, dra på tur. Men så er det den andre historien, da, som handler om å skjære seg, bokstavelig talt, gjennom vakre landskap, ikke å ta særlig hensyn, for bilen skal frem. Den historien fortelles ikke her. Vi får en ensidig historie, og derfor hører vi heller ingenting om alle skadene og dødsfallene, blant både mennesker og dyr, som veier og kjøretøy forårsaker. Museet, og omvisningen vi har fått, handler kun om entusiasmen. Er det ikke litt rart av staten, som er museets eier, å drive så snever opplysning ?
Vokst opp i en Ford Taunus
Mens jeg går rundt, ser jeg noen Ford Taunus-er som kjører til og fra, akkompagnert av litt tung motorlyd. Det er på tide å komme seg opp til området for bilgrupper. Her står bilene skinnende og glitrende med skjørtene dratt opp, hadde jeg nær sagt, men jeg mener panseret, bilene står på rekke og rad med åpent panser, slik at dommerne kan inspisere godsakene.
Dommerne heter Terje, Kent og Harald og beretter om skyhøyt nivå. Alle motorene ser splitter nye ut, enda det var slutt med å produsere Taunus i 1993. Alt er blitt plukket fra hverandre og rengjort slik, forteller eiere jeg snakker med. Det er stort sett menn her, men så treffer jeg på Veronica. Hun har en gul GT og, viser det seg, tilhører «høvdingfamilien» innen Ford Taunus.
De er syv familiemedlemmer her, alle med hver sin bil. Hun fridde til gubben på et Ford-treff, forteller hun. Også han tilhører en viktig Ford Taunus-familie.
Flere av dem jeg snakker med, er vokst opp i en Ford Taunus. En kvinne sier om sønnen sin at han får noe viktig når han får oppleve å kjøre en gammel Ford og er med på disse biltreffene. «Ungene vet at de er med på noe bra.» Og det er hva det handler om på veimuseet, med all kulturhistorien, alle de forskjellige utstillingene og de mange aktivitetene de byr på, at vei og bil er noe bra.
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 2 25. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
