I Norge er taterne anerkjent som en av fem nasjonale minoriteter, sammen med kvener/norskfinner, jøder, skogfinner og romer. Nasjonale minoriteter har rettigheter knyttet til vern av sin kultur gjennom Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Her heter det i artikkel 5:
Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv.
Til tross for at Norge ratifiserte konvensjonen i 1999, har taterkulturen fortsatt å dø ut. Det er derfor viktig å gjøre en innsats nå, mens kunnskapen ennå er levende.
Rik arv
Taterne har siden tidlig 1500-tall vært kjent som omreisende handelsfolk og håndverkere. Nettopp fordi taterne har vært et reisende folk, blir de immaterielle kulturuttrykkene som tradisjonelt håndverk, dans og musikk, fortellertradisjon og språk, særlig viktig. Det finnes få monumenter og bygninger etter taterkulturen, men likevel en rik immateriell kulturarv. I dag ser vi dessverre at deler av taternes rike håndverkstradisjoner er i ferd med å dø ut med de eldste tradisjonsbærerne.
På Glomdalsmuseet åpnet utstillingen Latjo Drom i 2006, med mål om å vise taternes kultur og historie i Norge. Denne utstillingen har vært svært viktig for å synliggjøre taterkulturen. Glomdalsmuseet skal ha honnør for å ha bidratt til en anerkjennelse av taternes særegne og rike kulturarv, og for å fortelle taternes historie.
Men for å ta vare på taternes levende håndverkstradisjoner er det ikke nok å lage museumsutstillinger med gjenstander i fokus. Den levende tradisjonskunnskapen sitter i personer, og er overført fra generasjon til generasjon gjennom praksis. Denne levende og utøvende kunnskapen krever andre vernestrategier enn når en skal sikre gjenstander, fordi den levende kunnskapen er i mennesker.
Handlingsbåren
Denne type kunnskap blir ofte kalt handlingsbåren kunnskap. Begrepet beskriver hvordan håndverkskunnskapen ligger i handlingen og utøvelsen, samt hvordan håndverket føres videre. Tradisjonsbæreren er avgjørende for å føre kunnskapen videre til en ny generasjon gjennom samhandling og praksis.
Begrepet tradisjonsbærer brukes om personer som forvalter den immaterielle kulturarven og uttrykker en levende tradisjon gjennom praksis, prosess eller produkt. Ordet brukes særlig ofte i forbindelse med tradisjonelt håndverk. I forvaltningen av den felles immaterielle kulturarven har tradisjonsbæreren en avgjørende rolle, fordi immateriell kulturarv er levende og derfor alltid sitter i mennesker. Fremdeles finnes det mange tradisjonsbærere som forvalter taternes kulturarv, og disse vil ha den viktigste rollen når tradisjonen skal føres videre til en ny generasjon.
Trenger oversikt
Taternes Landsforening og Norsk håndverksinstitutt har derfor sammen satt i gang arbeidet med å lage en systematisk oversikt over taternes tradisjonelle håndverk. I dette arbeidet er det avgjørende å kartlegge håndverkere og tradisjonsbærere. Et vestafrikansk ordtak sier at en gammel håndverker er som et brennende bibliotek. Det gjelder ikke minst i vårt prosjekt der vi ser at viktige kunnskapskilder står i fare for å forsvinne. Derfor blir det særlig viktig å lage en oversikt over tradisjonshåndverkere blant taterne.
Taternes landsforening har startet arbeidet med å registrere håndverkere i Håndverksregisteret, som administreres av Håndverksinstituttet. Dette har ført til at vi i løpet av 2025 har fått en betydelig bedre oversikt over hva som finnes av levende håndverkskunnskap. Vi har så langt registrert utøvere innenfor blikkenslagerfaget, trådarbeid, kjeleflikking, papir- og silkeblomsttilvirkning, trabulering, knivmaking, sandstøping, broderi og mye annet, relatert til tatertradisjonen.
Dystert bakteppe
Det har vært avgjørende at det er taterne selv, gjennom Taternes landsforening, som eier og styrer prosjektet. Med det norske storsamfunnets mørke historie med systematiske overgrep mot taterne i nær fortid, er tillit helt avgjørende for lykkes. For å få tilgang til informasjon må en ha tillit. Med overgrep i nær fortid som et dystert bakteppe, så hadde det vært umulig å registrere utøvere av taterhåndverk uten at taterne styrer det selv. I UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven er jo nettopp dette noe av kjernen. I konvensjonen brukes begrepet community, eller fellesskap på norsk.
Videre understrekes viktigheten av at det er fellesskapene selv som eier og må lede arbeidet med vern, i alle faser av et prosjekt, fra ide til identifisering av kulturelementet, i utarbeidelse av strategier for vern og gjennomføring. Tilliten i det berørte fellesskapet av tatere i Norge er avgjørende for å lykkes, og for å unngå en ovenfra-og-ned-tilnærming. I dette ligger også at den handlingsbårne og erfaringsnære kunnskapen som forvaltes av taterne selv er det sentrale. Det er taterne selv som må ha definisjonsmakten i forvaltningen av taternes kulturarv.
Stolthet og tilhørighet
Arbeidet med å registrere tradisjonsbærere fortsetter i 2026, og det vil ta tid. Det kan være en høy terskel for mange å la seg registrere, og det må vi ha forståelse for. Parallelt prøver vi også ut modeller for kunnskapsoverføring til den yngre generasjonen av tatere. I 2025 deltok 202 personer i opplæringsaktiviteter i regi av prosjektet, og av disse var 122 barn og unge under 30 år.
Hovedvekten av aktivitetene har i den første fasen vært lagt på trådarbeid og kniv, men etter hvert vil det inkludere et bredere spekter av tradisjonshåndverk. Det blir fremover viktig å finne frem til gode strategier for dette arbeidet for å lykkes på lang sikt. Både for en ny generasjon og for eldre håndverkere vil stolthet og tilhørighet være avgjørende. Å løfte frem taternes stolte håndverkstradisjoner vil derfor være en viktig og nødvendig del av strategien vår.
Tradisjonshåndverkere som nasjonalskatt
Man sier gjerne at tradisjonsbæreren står i en tradisjon, og dermed på skuldrene til sine forgjengere, med et ansvar for å føre kunnskapen videre. Når en tradisjonsbærer dør, er det stor fare for at kunnskap kan forsvinne og tradisjonen bli brutt. Det finnes derfor ulike strategier for vern, der mye handler om å legge til rette for at tradisjonsbæreren kan fortsette sin praksis, og kan føre den videre til en ny generasjon.
I Norge har Norsk håndverksinstitutt arbeidet spesielt med å utvikle metodikk for vern av levende kulturarv. I Japan har staten valgt å verne viktige tradisjonsbærere gjennom å utnevne tradisjonshåndverkere på et høyt utøvende nivå til japansk nasjonalskatt. Kanskje er den japanske strategien en mulig vei for å sikre taternes rike håndverkstradisjon? I prosjektet ønsker vi å prøve ut ulike strategier for vern og videreføring av håndverkskunnskap. Fra både Norsk håndverksinstitutt og Taternes landsforenings side er det vårt ønske at prosjektet kan gi oss erfaringer som kan bidra til å styrke arbeidet med å verne nasjonale minoriteters immaterielle kulturarv i Norge.
Prosjektet er gjennomført med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB.
Referanser
Glomdalsmuseet: Latjo Drom
Norsk håndverksinstitutt (2024): Norsk håndverksinstitutt er partner i Romanifolkets/taternes håndverksløft
Regjeringen.no (2020): Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter
UNESCO (2003): Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
