For alle som besøker Svalbard, er Svalbard museum et must, og gjerne så tidlig i oppholdet som mulig for førstegangsbesøkende. Svalbard museum forteller deg det meste av hva du trenger å vite om denne øya, ja, det er utrolig hvor mye og hvor forskjellig informasjon utstillingen her klarer å by på – uten at det føles overlesset eller rotete. Dette er en utstilling som gjør inntrykk. Museet ble nominert til den gjeve prisen Årets museum i 2024.
Naturlige og unaturlige endringer
Svalbard museum var stengt i tre måneder før hovedutstillingen, En verden i endring, åpnet i februar 2024. Tittelen holder hva den lover, og med endring siktes det til forhold i både naturen og historien. I historien har de skiftende tider å gjøre med at hovedbeskjeftigelsen på øya har gått fra å dreie seg om fangst og kullgruver til turisme og forskning.
Naturen er i stadig endring, kan vi lese på en av de mange plakatene. Det har sine naturlige årsaker, eller som i våre dager at endringene er menneskeskapte. De naturlige strekker seg langt tilbake i tid, og skal man forstå hvorfor nettopp kull har vært et så viktig satsingsområde, må man forstå at jordplater forskyver seg, og at der det i dag er et arktisk klima, var det en gang grobunn også for trær.
På skrå
Informasjonen gis enkelt og effektivt på visuelt sett varierte og harmoniske måter. Det kan for eksempel være en tekstplakat på en benk som går langsmed veggen, eller på selve veggen, selvsagt, men noen ganger hender det at det kan stå lent en annen plakat inntil denne, og faktisk en til utenpå der også.
Akkurat dette grepet gjør det levende og fargerikt, og ikke minst skrått.
Det skrå gjentar trekk fra arkitekturen ved hele det store bygget som museet inngår i. Det ble bygd i 2006 og rommer også institusjonene Sysselmesteren, Norsk Polarinstitutt og Universitetssenteret (Unis). Tidvis er det lavt under taket, og her og der er det skrå korridorer. De skal gi assosiasjoner til gruveganger.
Lag på lag om Svalbard
De store plakatene består av både tekst og illustrasjoner, eller av grafer, som for eksempel forklarer jordas utvikling eller bare byr på nøkkeltall fra Svalbard. Plakatene har ofte felter som ser ut som Svalbards fjell. Andre ganer er fjellene avbildet i bakgrunnen, med eller uten snø. Alt handler om Svalbard, i form, farge og innhold, der det ene aspektet griper inn i det andre. Lag på lag, som med plakatene.
Når alt handler om Svalbard, handler det selvfølgelig aller mest om natur. Svalbard er en øy som ligger langt mot nord, til en stor grad preget av villmark, med daler, høye fjell og isbreer. Måten selve utstillingen er bygd opp på, gjør naturen til det sentrale.
All menneskehistorien er på snedig vis bygd opp omkring naturen.
Dette kan forstås på to måter – at vi har invadert den og den derfor mer virker som et slags lager for alle våre behov. Eller at den ennå eksisterer i sin egen rett. Historien rammer den inn, men lar den også være i fred?
Lydene vi kan høre, fra fugleliv og fallende isfjell, sammen med en neddempet belysning, forsterker inntrykket av en natur som må få være i fred, men som vi likevel får anledning til å ta en titt inn i, liksom ubemerket.
Erfarer naturens viktighet
Jeg begynner med å gå inn i naturen og hilse på alle de utstoppede dyra. De lever i kulisser som gir et autentisk preg, for eksempel er gulvet overstrødd med småstein, eller med glassbiter som skal gi inntrykk av hav. Store filmlerreter isolerer området, vi ser fjellsider og hører klukking fra sjøen.
Jeg lister meg omkring, ser inn i de milde øynene til selen, beundrer isbjørnen. Som seg hør og bør går man på sokkelesten her inne, slik man ut fra tradisjon gjør de fleste steder på Svalbard. Alt blir derfor så stille, bortsett fra naturlydene. Det hviler en høytid over denne delen av utstillingen, man erfarer selv naturens viktighet, og det er gripende.
Et ganske annet bilde av livet i naturen får vi med en gang vi beveger oss inn i korridoren bakom denne scenen i midten. Her er det plakater og montre som forteller om fangstliv, langt fra folk. Det ser svært karrig ut. I en av montrene står det en veldig hjemmelagd gitar, og vi skjønner at livet i en trang hytte gjennom en lang, mørk vinter må ha bydd på behov for litt underholdning. Vi lærer om forskjellige hvaltyper, om russisk aktivitet, og vi blir kjent med et par navngitte fangstmenn. Også her prøver utstillingen å gi et helhetlig bilde av liv, rørende det også.
Gruveliv
Monteren som viser gruveliv, er fikst laget. Her kombineres glødende kull med en arbeider som ligger og jobber i en lav og trang tunnel, og ett hakk opp fortelles det om kullets tilblivelse, ved at vi ser fossiler av døde planter. Det er også en tunnel her som besøkende kan krype inn i.
I sentrum av korridoren vises det film og lysbilder. Det er benker med reinsdyrskinn å sitte på, og det man ikke får vist i utstillingen, kan man se her. Vi ser historiens gang, hverdagsliv på Svalbard, eller det er litt av hvert; en begravelse, et luftskip, Roald Amundsen, øyas første bil. Det er som å sitte og se på et lysbildeshow der alt mulig rart dukker opp, og som for dem utenfor familien ikke alltid er like gjenkjennelig eller forståelig. Håpet er å kunne by på en nylagd og god film om Svalbard, forteller en av de ansatte meg etterpå.
Også herfra kan man gå inn i «naturen». På denne siden er det en gammel fangsthytte som er det slående. Den er russisk og fra 1700-tallet og er med på å skape et sentrum som binder hele utstillingen sammen.
Svalbard museum byr på et stort mangfold av temaer, og det er jo overveldende med all informasjonen vi får. Det er mye tekst, men plakatene er varierte og fint utformet med illustrasjoner og ulik type skrift. Tekstsnuttene er korte, og jeg liker titlene. De drar deg inn: «Farefull ferd», «Drømmen om Nordpolen», «Forsto nordlyset», «Livet i havet flytter nordover».
Ro og uro
Overalt er det kjærlighet til Svalbard som uttrykkes, og alt mangfoldet til tross, det er en fin ro overalt. Det er godt å være her, og det er fordi museet har fått til å skape en helhetlig opplevelse. Museet har tydeligvis arbeidet ut fra samme tanke som vi kan høre Jon Fosse uttale i et program på NRK: «I et stykke skal smått og stort gå sammen til et slags univers», sier han der. Svalbard er jo et univers.
En del av Svalbards historie er at isbreene smelter, i høyere tempo her enn andre steder. Utstillingen ender med spørsmålet «Hvordan ser fremtiden ut?». Det ligger en uro under all roen. Lydene fra naturen skaper stemning, men varsler også om noe. Kanskje at alt dette en dag vil forsvinne? Det vil si både menneskets historie på Svalbard og livet i naturen. Det er ganske ille.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
