Navnet Pompidou assosieres nok først og fremst med den verdenskjente kunstinstitusjonen i sentrum av Paris, som med sitt høyteknologiske design bryter totalt med den klassiske bebyggelsen. Europas største museum for moderne kunst er oppkalt etter ekspresident Charles De Gaulles assistent og etterfølger, Georges Pompidou.
Bort fra elitisme
Den populære politikeren døde av blodkreft 2. april 1974, mens han fremdeles var president. Tre år tidligere hadde han heldigvis rukket å avgjøre hvem som skulle få tegne et nytt kulturbygg i området Beaubourg. Bidraget som vant foran 680 andre, var signert de to ukjente arkitektene Richard Rogers og Renzo Piano.
«Etter 1968 måtte han gjøre noe, for å vise noe», uttalte Piano senere, med referanse til studentopprøret. Gaullisten Pompidou, som skulle gjenopprette orden i Frankrike, var pragmatisk nok til å ønske en demokratisering av kunsten. I planen om å modernisere Paris inngikk et bygg som ikke bare skulle huse nasjonalmuseet for moderne kunst, men også et bibliotek og et musikksenter. Kanskje var det en sofistikert måte å temme byen på?
Transformativt
Det var ganske eksepsjonelt med en åpen internasjonal konkurranse der et ungt og kompromissløst arkitektlag potensielt kunne stikke av med seieren, men slik ble det. Spørsmålet var om det å putte et «romskip» midt i Paris, var vågalt eller uhøflig. En ærlig gest, eller galskap.
Piano og Richard ble i alle fall belønnet for sin klare idé. Ettersom kultur er i stadig endring, ønsket de et tilpasningsdyktig bygg med deler som kunne flyttes etter fremtidige behov. Hvor gøy ville ikke publikum ha det med etasjer som går opp og ned, interaktive skjermer og glassheiser med utsikt? Bygningen skulle være en begivenhet snarere enn et monument, og minne om at kultur ikke behøver å være utilgjengelig og tørt. Det vistes også i blå ventilasjonskanaler, grønne vannrør, delvis røde heiser og gule elektriske kabler.
Umiddelbar suksess
Pompidous etterfølger, Valéry Giscard d’Estaing, kuttet imidlertid i budsjettet før bygget var ferdigstilt. Enkelte av de originale idéene, som storskjerm foran og bevegelige etasjer, ble forkastet. «Paris har sitt eget monster, akkurat som Loch Ness», meldte avisen Le Figaro etter åpningen i januar 1977. Rogers måtte minne om at også Eiffeltårnet provoserte da det åpnet i 1889, og sto ved at sjokkfaktor er et tegn på god arkitektur.
Kontrasten som oppsto i bybildet var uansett forlokkende – i alle fall om man skal tolke ut fra besøkstallene. Det nye «oljeraffineriet» raget over alle andre bygninger i området, og var en leken motsats til den tradisjonelle bebyggelsen i Beaubourg. En radikal bygning i et radikalt område, eller en konvensjonell bygning i et konvensjonelt område, ville neppe blitt like virkningsfullt. Piano og Richards var for øvrig de eneste i arkitektkonkurransen som hadde laget rom for en piazza, og den innbød til et yrende liv, akkurat slik de ønsket. Rulletrappen i utvendige glassrør ble også svært populær.
Energi til sentrum
«På sitt beste handler Pompidou-konseptet om å feire livet i byene og bringe energi til sentrum. På 1970-tallet, gjennom en kombinasjon av flukt til forstedene og destruktiv byplanlegging, virket tradisjonelle byer truet og med behov for slik støtte», skriver arkitekturkritiker Rowan Moore i den den britiske søndagsavisen The Observer. «På sitt verste lener konseptet seg for mye på vage begreper som ‘progressiv’ og ‘kreativ’ design», skriver han, og hevder at Eiffeltårn-argumentet kan brukes til å rettferdiggjøre omtrent alt.
Renzo Piano, som har sitt Paris-kontor rett rundt hjørnet for Pompidou-senteret, har selv tro på at det kan stå i 2000 år. Moore gjengir hans selvsikre oppsummering: «Hver bolt har jeg en formening om hvorfor er der. Og når jeg ser bygningen, lurer jeg på hvordan de tillot oss å gjøre noe sånt».
Kjersti Nordbrønd er frilansjournalist
FAKTA // POMPIDOUI
Georges Jean Raymond Pompidou (5.3.1911 – 2.4.1974) var politiker, bankdirektør og lærer – og Frankrikes statsminister fra 1962-68 og president fra 1969 til sin død
Pompidou-senteret er tegnet av britisk-italienske Richard Rogers (1933-2021) og italienske Renzo Piano (f. 1937), og åpnet i 1977. Bygget har en karakteristisk fasade i stål og glass, med utvendige ledningsrør, transportrør m.m. Rommer bl.a. moderne kunst, bibliotek og filmsenter.
Andre Piano-prosjekter: Astrup Fearnley Museet (Oslo, 1993), The Shard (London, 2012), Whitney Museum (New York City, 2015), Istanbul Modern (Istanbul, 2022).
Andre Richards-prosjekter: London-byggene Lloyd’s building (1986), Millennium Dome (1999) og Heathrow lufthavn terminal 5 (2008), samt Barajas lufthavn terminal 4 i Madrid (2005).
Det franske firmaet Moreau Kusunoki Architectes og det meksikanske firmaet Frida Escobedo Studio samarbeider med Frankrike-baserte AIA Life Designers om tegningene til renovasjonen, som startet 23. september 2025 og i hovedsak er statsfinansiert. Det skal tas tak i generelt forfall og korrosjon, asbestfjerning, heisoppgradering, tilgjengelighet, energieffektivitet m.m. Senteret skal i tillegg utvides med 20 000 kvadratmeter under bakken, i en tidligere bussgarasje.
Kjersti Nordbrønd er frilansjournalist.
Les flere nyhetssaker innen museumspolitikk og -kultur. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
