En omvisning kan også foregå under bakken. Dypere og dypere inn i jordas indre kan en museumsguide føre sine gjester. Inn i kald og rå luft, inn i mørket, som til slutt blir til et fullstendig, stummende mørke som strekker seg inn i uendeligheten, siden det ikke er noe som bryter det opp.
Fra arbeidere til turister
Og her inne lærer vi om et arbeidsliv som det denne sommeren ikke lenger vil være noen utøvere av i Norge. Da legges nemlig den aller siste kullgruva på Svalbard ned, Gruve 7, slik de andre gruvene her er blitt lagt ned en etter en. Gruve 3 er blitt et museum, og hver dag er det omvisninger der, to ganger per dag.
Gruvedrift er en viktig del av Svalbards historie. Siden 1906 har det vært drevet utvinning av kull på Svalbard. Dette kullet er kjent for å være rent, med et karbonnivå på opp til 97 prosent. Vi får alle etter hvert anledning til å ta med oss en bit eller to. Men før vi beveger oss innover og nedover, samles vi i et lokale over bakken for en introduksjon.
Gruve 3 befinner seg ikke langt unna flyplassen, og derfor heller ikke langt unna det kjente frølageret. Gjestene blir plukket opp fra de forskjellige hotellene og så kjørt med buss til gruva. Det er Sofia som er vår guide, hun er dansk, men guider på engelsk. I dag er de besøkende stort sett nordmenn. Vi skal gå 800 meter, forteller hun og egger oss litt: «Hvis du er skikkelig modig, kan du krabbe i en av tunnelene.»
Å lytte til fjellet
Logoen til Gruve 3 viser to hakker og en slegge. Gruva ble drevet med rå muskelkraft og var den siste av de manuelt drevne gruvene. Vi får høre om hvordan de lå på knær og rygg hele dagen. Det er 60 centimeter under taket i tunnelene, og i filmen vi ser før vi starter gangen inn i fjellet, hører vi en av arbeiderne si at det er krypingen som er verst. Heldigvis er det litt trøst å finne: «Men man lærer teknikken fort.»
Vi får høre smått og stort om gruvedriften på Svalbard, at det var den amerikanske forretningsmannen John Munro Longyear som satte det hele i gang, at ulykker kan skje, og at det også har skjedd, av det alvorlige slaget, og at barn på Svalbard sender brev til nissen via en av de nedlagte gruvene.
Sofia er en entusiastisk formidler som gjerne vil ha oss med. Hun bruker mye humor, men nordmenn trenger litt tid på å bli varme, så den første tiden får hun ikke særlig med respons. Noen ganger snakker hun kanskje også litt for fort til at vi klarer å oppfatte alt hun sier.
Hun viser oss en modell av gruvegangene og hvordan de skrapte frem kullet. Etterpå ser vi i filmen hvordan det gjøres i praksis. Det ser skummelt ut når steinene faller. Den farligste jobben handlet om å sikre fjellet med jernstolper. Fremgangsmåten krevde en viss erfaring, da den besto i å lytte til fjellet. «Fjellet er en kvinne, og der kommer hun», sier de når de har fått løsnet et stykke. De snakker om fjellet med respekt og nysgjerrighet.
Hvem skal bære oksygenmåleren?
Når det er tid for å bevege seg inn i fjellet, går vi til garderoben der arbeidstøy, hansker og hjelmer henger klare til bruk. Det henger der slik det en gang hang. Vi har lykt på hjelmen. «Det er dark as hell der inne», sier Sofia. Hun øker spenningen omkring hva vi er i ferd med å begi oss inn på, ved å fortelle at hun har med seg oksygenmåler. Hvis den faller til et visst nivå, må vi forte oss å komme oss ut, sier hun.
Det var den eldste blant gruvearbeiderne som pleide å gå foran og bære oksygenmåleren, den med minst liv igjen å leve. Jeg begynner å se meg omkring. Kanskje er det et par stykker i denne gruppen som er eldre enn meg. Gruveliv er barske saker. De tjente godt, men holdt visstnok ikke ut lenger enn 10–15 år.
Gruvegangen er bred, det er høyt under taket, til og med et bjelkelag over oss. I begynnelsen er det lyst. Vi trenger ikke lyktene, og det er lett å gå her. På bakken er det to sett med skinner, slik at kullet kunne fraktes ut av strossa, som vil si den lave tunnelen. Vi går uten at noen sier noe særlig.
Vi kommer til jernstolpene, og Sofias små anekdoter og vitser byttes ut med alvor. «Welcome to the jacks», sier hun og forteller om dødsfall, seks til sammen. Den siste som døde, slet de med å få ut, og etter denne hendelsen ble det iverksatt et bedre sikkerhetssystem. Han hadde ikke fått noe tegn fra fjellet, og flere tonn med stein raste over ham.
En spesiell fjelltur
Men så er det nok alvor. Vi blir bedt om å gjette vekta på jernstolpene og gjennom det få et innblikk i hvor sterke karene her var (etter hvert kom det faktisk også inn noen kvinner, 11 til sammen). «Ikke vær sjenerte!» sier Sofia. «Jeg vil høre noen tall!»
Det er altså en kombinasjon av litt lett underholdning, formidling av fakta- og historiekunnskap og små fortellinger om dramatikk vi får fra guiden. Dette samtidig med at vi vandrer i en autentisk setting, som jeg litt nølende vil beskrive som en form for tur i naturen, selv om det kanskje ikke lyder helt overbevisende? Tur i fjellet er vanlig, men sjelden betyr vel det at man går inni det.
Dessuten skal en fjelltur helst gå oppover, mot toppen og en flott utsikt som belønning og ikke som her, slakt nedover, der det stadig blir lavere under taket og uten et eneste tegn til noe levende. (Jo da, vi kommer til noen frø som ligger lagret i en liten sylinder, for her var visstnok det opprinnelige frølageret. Det ligger noen nye poser der også for å vise hvordan de oppbevares i dag.) Men her kan du til gjengjeld fylle opp sekken din med kull. Sofia klatrer et nivå opp og viser hvordan det er et lealaust felt i fjellet, klart til å plukkes frem. Jeg tar med meg et par biter.
Bare 61,5 millioner år
Kull er lette saker. Så da kullselskapet gikk over fra å betale timelønn til å betale for vekta, var arbeiderne lure nok til å legge noen stein i bunnen. Guiden kommer stadig med slike små sidefortellinger mens vi går, og gir oss dermed hele tiden små glimt av livet i gruva. Selvsagt gikk de tilbake til timebetaling.
Kull er også temmelig gamle saker. Men kullet i Gruve 3 er likevel ikke av det eldste, får vi høre, faktisk bare 61,5 millioner år, i motsetning til kullet i den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden, også her på Svalbard. Der er det nesten 300 millioner år gammelt. Vi får en kort innføring i hvordan kull blir til.
Det er en spesiell opplevelse å være her, ikke minst på grunn av den rå lufta, og «nå er oksygennivået blitt lavere», forteller Sofia etter at vi har gått litt videre. «Kan dere kjenne det?» Jo da, vi gjør vel det. Det er for lengst blitt mørkere også, og det eneste lyset vi har, er lyset fra lyktene våre. Jeg ser støv som virvler i lyset fra lykta mens jeg går.
I svart og hvitt
Det er mer prat å høre nå. Alle fortellingene og de små oppgavene har gjort folk litt mer snakkesalige. Og så ankommer vi høydepunktet – der vi alle må ligge lavt for å kunne delta. Opp en trapp befinner strossa seg, tunnelen som man kun kan åle seg fremover i.
En gjeng unge menn nøler ikke, de klatrer opp og kravler seg bortover. Jeg kommer meg opp, jeg også, men krabber ikke særlig langt inn. Sofia har nemlig en ny, liten utfordring til oss. «Er alle med på å skru av lysene?» spør hun. Hun forsikrer seg om at ingen vil få panikk, for ikke bare skal lyset av, hun foreslår at vi også skal være helt stille. Og vips, så er vi inni et totalt mørke.
Det er fascinerende, nå virker rett og slett ikke synssansen mer. Her er verden helt svart. Det svarte er det eneste som finnes. Og hvilken kontrast dette er til verden utenfor, særlig her på Svalbard, i hvert fall på denne tiden. For når man kommer ut igjen, er alt hvitt, i dag også badet i sol, så derfor skinnende hvitt så langt øyet kan se, og i vakre formasjoner – siden det her oppe går an å få med seg fabelaktig utsikt til fjell på flere kanter. En gruvetur i svart og hvitt!
God butikk
De er stolte av historien sin på Svalbard, forteller Sofia til slutt. Stolte av å ha denne gruva å kunne vise frem for besøkende. Jeg spør de unge mennene som var ivrige klatrere, hva de synes. Det viser seg at det er åtte karer fra Lillestrøm som er på besøk hos kompisen sin, Kasper. De synes det har vært interessant. «Det er et annet liv å få innblikk i», sier Kasper selv.
Gruve 7 stengte i juni av miljømessige grunner, selv om ikke alle er enige i at det er et fremskritt å bytte ut et rent kull med å frakte dieselolje til øya.
Gruve 3 ble stengt fordi den var utdrevet. Den var i drift fra 1971 til 1996. I 2009 ble den gjenåpnet, som et såkalt teknisk-industrielt museum, og så startet formidlingen av den i 2017, med arrangerte turer. Det har vist seg å være en god idé. Folk strømmer til, og det til tross for at prisen på inngangsbilletten er temmelig stiv. Den koster nesten 1000 kroner, inkludert busstur. Tidligere var den en kullgruve. Nå er den en gullgruve.
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 2 25. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
