Bilcamping ble i etterkrigstidens Norge et symbol på en ny livsstil og campinglivet ble i brosjyrer og veibøker presentert som moderne, sunt og sosialt.
Den temporære utstillingen Camping på hjul på Norsk kjøretøyhistorisk museum på Hunderfossen tar for seg campinglivets historie. Den åpnet i juni 2025 og skal stå over sommeren 2027. Dette ble for meg et nostalgisk møte med barne- og ungdomstid med 1970-tallets blomsterdekor i gult og oransje som grafisk uttrykk.
De fargerike blomstene preger både selve inngangspartiet og campingvogna som er parkert utenfor. Inne har tekstplansjene og mønstre på vegger og golv den samme dekoren og vekker til live følelsen av gode sommerminner.
En Lada viser vei
Presentasjonen sier at utstillingen er bygd opp som en campingplass og det var dette jeg konsentrerte meg om å se på. Den mangler en tydelig introtekst, men jeg anser en Lada med en familie, skapt av fire utstillingsdukker, for å være der utstillingen starter.
Bilen «kjører» i retning campingplassen, og det er dit vi skal.
Da vi kom til Ladaen, hadde vi allerede passert en vegg med små montere med diverse campingutstyr, samt en vegg med store postkort. Her oppfordres publikum til å sende foto fra egne campingturer. Bildene vil bli presentert som postkort. Ved denne veggen kan en se inn på «campingplassen» som verken mangler iskiosk eller sanitæranlegg.
Utstillingen viser naturligvis ulike typer kjøretøy benyttet til campingformål. Her er både den ikoniske minibussen fra Volkswagen, der taket kan slås opp og gi full takhøyde, og en nyere bobil fra slutten av 1980-tallet. En hjemmeprodusert campingvogn fra 1967 med mange smarte detaljer, er et morsomt innslag.
Alle bilene og vognene er innredet og plexiglass gir innsyn og beskytter samtidig alle objektene. Kjente detaljer fra campingliv med vimpler og klistremerker fra steder en har besøkt er gjenkjennbart. Det samme gjelder campingkofferter med innhold, primuser og campingbord- og stoler.
Starten på eventyret
To campingtilhengere av tidlig årgang, produsert i Norge, viser starten på campingeventyret. Dette var hengere som kunne slås opp på tilhengeren i en kombinasjon med telt. Den eldste, Cesam campinghenger, ble produsert i perioden 1936-1945 av Drammen skifabrikk, men var ikke for «hvermannsen». Du måtte ha bil for å trekke den og den var relativt dyr i anskaffelse.
Først på 1960-tallet, etter at bilene var frigitt og ferien ble utvidet, samtidig med økonomiske oppgangstider, begynte camping-turismen å blomstre. Den andre hengeren, Lillebror, ble produsert av Widerøe flyveselskap fra 1950-tallet og i fjorten år framover, totalt ble det produsert 6000 stykker. Jeg savner imidlertid den danske Combi-campen, med sitt stripete fortelt, en løsning som visstnok er på veg inn på markedet igjen.
Iskiosken, som jeg først trodde var en ekte kiosk, viser seg å være en monter, med utstilte kioskvarer bak glass og dekorert utenpå med foto av tegneserieblad, Cola-skilt og reklame for Diplom-is. For den som har levd en stund, og er høy nok til å se inn i kiosken, er det et artig gjensyn. Servicebygget har dører inn til toalett, dusj og kjøkken og jeg oppdaget etter hvert at disse kunne åpnes på gløtt og da ble det avspilt lyd. En fiffig måte å forsterke minnene fra campinglivet for noen tiår siden.
Dersom en har øye for detaljer, kan en også gjenkjenne boksen med skuremiddelet ATA, i vinduet på toalettet. Fluktstoler til å sitte på, med tekstiltrekk med utstillingens blomsterdesign og utstillingstittel, er et annet smart element. Et sted er det mulig å sette seg ned for å lese og bla i tegneseriehefter.
Barna i røyken
Privatbilen og dens fremvekst hører naturlig sammen med campinglivets historie. Den kunne ta feriegjestene rundt om i landet og en Lada var en godt egnet familiebil, ifølge tekstplakaten. Inne i Ladaen er det plassert naturtro utstillingsdukker.
Slike utstillingsdukker er ikke akkurat min favoritt og et element jeg har unngått i utstillinger der jeg selv har vært i prosjektledelsen. Men her skal jeg medgi at det fungerte godt som visuelt virkemiddel til å formidle virkeligheten i mange familiebiler på 1970-80 tallet:
Røykende foreldre i framsetet med bilvinduene åpne, en gutt som ser litt utilpass ut og en tekst som beskriver at han blir bilsyk av tobakksrøyken. Mor leser kart og far kjører. Ei ungjente hører på musikk fra sin nye walkman i baksetet. Jeg stusset litt over walkman, men fant ut at de første Sony walkman kom på markedet i Norge i 1979 og museet sier at tablået skal illustrere 1980-tallet, så da er det innenfor. Og bilbelter i baksetet var det naturligvis ikke.
På taket av bilen er det campingutstyr pakket inn i presenning, med telt og soveposer kanskje? Men hvor er husteltet? Det er riktignok mange foto av telt og grafiske elementer på veggene som illuderer telt, men jeg savnet likevel et fysisk oppsatt telt.
Museet benytter QR-koder som leder til Kulturpunkt for å gi god informasjon om sine kjøretøyer, så også om Ladaen. Dette er en god bruk av KulturITs produkt Kulturpunkt innendørs og ikke bare på utendørs lokasjoner, som er mest vanlig.
Gikk jeg glipp av noe?
Ifølge hjemmesiden viser museet over hundre års campinghistorie med utgangspunkt i ulike kjøretøy fra sin samling. Hundre år – og da stiller jeg meg spørsmålet – så jeg egentlig alt?
Spørsmålet reises fordi deler av utstillingen viste seg å være integrert i den øvrige kjøretøyhistoriske utstillingen, noe jeg oppdaget etter hvert, takket være designet på tekstplansjene. Dette gjelder primært den eldste delen som handlet om turer med motorsykkel i mellomkrigsårene, men også Cesam-hengeren fra samme tidsperiode sto litt for seg selv. Dette var noe uheldig for sammenhengen eller i hvert fall et brudd med mine forventninger.
Gratis og tilgjengelig
En av de mange hyggelige frivillige ønsket velkommen og kunne fortelle at det var gratis adgang til kjøretøyhistorisk museum, så jeg kunne pakke ICOM-kortet i veska igjen. Til og med en fyldig katalog på nesten hundre sider om det historiske bakteppet for campingliv og en presentasjon av kjøretøyene var gratis.
Som en digresjon, må en kunne si at dette er ukjente takter på museer med offentlig støtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet eller Kunnskapsdepartementet eller ved private museer. Norsk Vegmuseum har sine bevilgninger fra Samferdselsdepartementet, via Statens Vegvesen. Det er interessant å observere at det er umulig å se hvilket budsjett Norsk Vegmuseum med sine avdelinger har, da tallene er godt gjemt i Statens Vegvesens budsjett.
Men det er svært positivt at det er gratis adgang. Det eneste som koster er parkeringen, kr. 71 for en hel dag. Det er lov å ha med egen mat og sitte ned i et større område ved inngangen, en mulighet jeg så flere barnefamilier benyttet seg av.
Det er god tilgang til utstillingene både med rullestol, rullator og barnevogn. Verre er det hvis du er svaksynt, da tekstene er plassert veldig lavt, da må du ned på kne for å komme nær nok til teksten. Det er korte tekster på norsk og engelsk, men setningene er til dels ganske lange, dersom en har lesevansker. Det er ingenting å utsette verken på bokstavstørrelse eller font, men plansjene har mange design-elementer som kan virke forstyrrende.
Alt i alt er dette ei artig utstilling, i særlig grad for den som har kommet i mimre-alderen.
At jeg også fant bilde av meg selv i utstillingen (som det ikke er jeg som har sendt inn), satte naturligvis en ekstra spiss på opplevelsen for min del.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ann Siri Garberg har vært museumspedagog, konservator og seniorrådgiver på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og i Museene i Sør-Trøndelag i perioden 1986-2024, og har nå et enkeltpersonforetak innen museumsrådgiving.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
