I Maridalsveien 256 i Oslo ligger et hus som jeg, da jeg så det første gang for noen uker siden, trodde var et ultramoderne popupmuseum. Munch Mania. Det viste seg å være en burgerrestaurant.
Med hodet fullt av en betent kulturdebatt brukte jeg litt tid på å forstå at Munch kunne være noe annet enn Norges viktigste maler. Men uansett: Burde de ikke høre med museet om de kunne fått låne noen verker? Burgerrestauranten har persienner. Det er sikkert mulighet å installere UV-filter i vinduene også? Eierne oppgir å ha godt over 300 besøkere i året. En hel del skoleelever, blant annet.
«Ufattelig urimelig»
Den 6. januar i år sendte byrådsleder i Oslo Eirik Lae Solberg et brev til Munchmuseet. «Tilbakeføring av originale grafiske verk til ordførerens kontor og byrådslederens møterom».
Det er sikkert flere enn meg som skvetter litt over ordvalget her. Tilbakeføring?
Jo da, verkene har hengt i Oslo rådhus tidligere (og tatt skade av det), men vet byrådslederen hvilke konnotasjoner dette ordet har i museumsverdenen? Som om verkene på urettmessig vis har havnet hos museet og det er på høy tid å få dem tilbake til opprinnelig eier? Lae Solberg ber om at museet «uten opphold» gjør en avtale med rådhusforvalteren. Samtidig vil han at Munchmuseet bistår rådhuset med «rådgivning om konkrete tiltak som kan avbøte mulig fremtidig skade på originalverkene i Rådhuset».
Museumsdirektøren, Tone Hansen, sa til Avisa Oslo at «museet aldri ville ha lånt ut verkene til andre bygg med slike forhold». Til det har rådhuset for store svingninger i temperatur og luftfuktighet. Ikke lenge etter skrev 57 ansatte ved museet kronikken «Ber oss skade Munchs kunst». Også andre faglige instanser, som Museumsforbundet og ICOM Norge, uttalte seg.
Rådet var enstemmig og krystallklart: Ikke gjør dette.
Men det var visst ikke et slikt råd byrådslederen ville ha. Verkene skulle til rådhuset, det var bestemt. Kan byrådslederen kreve at vi skal bryte med de etiske retningslinjene vi har forpliktet oss til, spurte Munchmuseets ansatte. Svaret fra Lae Solberg syntes tydelig: Ja, det kan jeg.
«Vi blir bedt om å ødelegge kunsten. Det er hårreisende og ufattelig urimelig», uttalte forskningslederen ved museet, Gustav Jørgen Pedersen, til Klassekampen i en artikkel som fulgte opp kronikken. På dette svarte ikke byrådslederen. Han henviser til UV-filter og lystette gardiner og kommer fort tilbake til viktigheten av formidling. Store deler av argumentasjonen til Lae Solberg og ordføreren handler om dét. De to skrev et innlegg i Aftenposten 2. mars med tittelen «Munchs kunst må vises frem». Som om Munchmuseet er uenig det?
Jo, det stemmer at de verkene som byrådslederen ber om, per i dag ikke er stilt ut i museet, men hvilket formidlingspotensial ligger egentlig i byrådslederens krav?
Munch til folket?
I brevet til MUNCH med «krav om tilbakeføring» forteller byrådslederen at Oslo rådhus har ca. 300 representasjonsoppdrag i året, og at «mange av disse» foregår på de aktuelle rommene. Av besøkene som nevnes først, er «flåtebesøk fra andre nasjoners forsvarsstyrker og høflighetsvisitter med ambassadører». Avslutningsvis nevnes at det også kan være møtevirksomhet med skoleelever. Det går an å tro at det er betydelig flere flåtebesøk og høflighetsvisitter enn det er skoleelever innom ordførerens kontor og byrådslederens møterom i løpet av et år.
Dette ser kanskje ikke så bra ut når det sentrale argumentet er formidling, og det har kanskje byrådslederens kommunikasjonsapparat også tenkt. I en av hans få opptredener etter at denne saken ble kjent, på Dagsnytt 18 den 23. januar, har i hvert fall pipa fått en litt mer folkelig klang. Hvem er det nå som skal få glede av Munch i Rådhusets møterom? Skoleklasser, trekker Lae Solberg kjapt fram. Kommer de til møterommene? spør programlederen. Absolutt! sier Lae Solberg, før han skynder seg å dra fram andre sympatisk klingende gjester – historielag og frivillige organisasjoner.
Byrådslederen kommer i debatten tilbake til hvor viktig det er at Oslos innbyggere får oppleve Munchs kunst. Flåtebesøkene, forsvarsstyrkene og høflighetsvisittene legger han ikke så stor vekt på.
«Ikke mer å tilføye»
Jeg ville få mer klarhet i dette og spurte byrådslederens kontor om hvilke typer av besøk ordføreren og byrådslederen hadde i de to aktuelle møterommene i 2025. Først fikk jeg, som forventet, generell informasjon om hvilke besøk det kan dreie seg om. (Altså nøyaktig det som står i brevet til Munchmuseet.)
Jeg fikk også en link til byrådslederens og ordførerens offentlige kalender, i fall jeg ikke hadde greid å finne den på egen hånd.
Alle journalister kjenner til dette trøttende første svaret som man selvsagt allerede kjente og hadde tilgang til. Så jeg måtte sende en ny e-post:
«Det jeg lurte på var om det går an å få tak i en oversikt over hvilke besøk som foregikk på de to møterommene i 2025, hvilken type besøk, hvor mange som er innom i løpet av et år. Hvor mange skoleklasser er innom? Hvor mange mennesker er det snakk om? Ettersom formidling av kunsten er byrådslederens hovedargument i forbindelse med kravet om å få de originale Munch-verkene til møterommene, så er det viktig å vite hvem og ca hvor mange som faktisk kan oppleve verkene.»
Torsdag 7. mai får jeg et svar fra byrådslederens kontor: «Vi jobber med kartleggingen du har bedt om.» Bra! 12. mai purrer jeg. 18. mai har jeg ikke hørt noe mer. Jeg følger opp med noen flere skriftlige spørsmål til byrådslederen, som «ikke har mulighet til å stille til intervju». Dessuten, kan byrådslederens kontor fortelle meg, er spørsmålene mine allerede er belyst og besvart i flere saker. «Vi har ikke noe mer å tilføye utover dette.» Hvis jeg hadde fått tilfredsstillende svar, hadde jeg vel ikke spurt igjen?
Ferdig behandlet
Men hvordan ligger det egentlig an på MUNCH? Museet altså, ikke burgerrestauranten. Hvordan går den formelle prosessen med utlån av verker egentlig til?
Har de sendt av gårde verkene? Hvorfor stiller de opp på byrådslederens krav?
Også dette viste seg vrient å få svar på.
Direktør Tone Hansen har vært tydelig på at Oslo rådhus ikke lever opp til museale krav til formidling av verkene. Jeg lurer på hva hun tenker om sine handlingsalternativer, men jeg har ikke fått tak i henne.
Hva sier de ansatte om prosessen, da? Fra en kilde får jeg vite at det enten skal holdes eller har blitt holdt et formelt utlånsmøte, som alltid gjøres ved slike henvendelser. Kilden forteller at utlånsmøtet rent formelt kommer til å avslå eller har avslått byrådslederens krav, men at verkene på en snedig måte likevel kommer til å havne på rådhuset. Dette er interessant, tenker jeg. Jeg vil vite når møtet er eller har vært, hvordan sakspapirene ser ut. Hvordan prosessen foregår, helt enkelt.
Men helt enkelt er det ikke, for dette er det ingen som vil svare på. Det eneste jeg får ut av presseansvarlig ved MUNCH, er at «saken er ferdig behandlet». Samlingsdirektør Caroline Ugelstad er også ordknapp, jeg får vite at «Arbeidet med nødvendige preventive tiltak og klargjøring av verkene for tilbakeføring til Rådhuset pågår». Er sakspapirene fra utlånsmøtene offentlig informasjon, vil jeg vite. Ikke noe svar. (Tilbakeføring, ja, der var det igjen. Det er jo litt interessant at samlingsdirektøren ved MUNCH også bruker dette ordet, er det ikke?)
Overtallig forskningsleder
Hvorfor er det ingen som vil snakke? Jeg kommer på Gustav Jørgen Pedersen, han fra intervjuet i Klassekampen. Jeg ringer ham, han spør om jeg har sett dagens Morgenbladet (8. mai). Jeg sjekker.
Oi. Nå har cirka tjue ansatte på MUNCH fått beskjed om at de er «funnet overtallige».
Pedersen er en av dem. Forskningslederen. På et museum som i sin strategi for forskning og innovasjon fram mot 2028 har som mål å «ta en ledende posisjon innen forskningen på Edvard Munch».
Jeg stikker opp til Maridalsveien 256 og tar en burger. Rommet er fullt av skoleelever. Persiennene er nede. Tone Hansen har fortsatt ikke svart. Jeg funderer på å be om en høflighetsvisitt på byrådslederens møterom.
Les også
Trosser et samlet fagmiljø
Museenes uavhengighet sikrer tilliten til dem
Denne saken står også på trykk i Museum nr 2 26, der prinsippet om «armlengdes avstand» er et sentralt tema. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
