Se mer, hør mer, føl mer

A K Dolven er Anne Katrine Dolvens (f. 1953) kunstnernavn. Hun er den første nålevende kunstneren som får en soloutstilling på Nasjonalmuseet i Oslo.
Med sin lange karriere har kunstneren utviklet en karakteristisk praksis som favner over et bredt spekter av medier og materialer. Det har gjort henne anerkjent i både inn- og utland.

Videoinstallasjoner, fotografi, maleri, skulptur, lyd, tekst og gamle notatbøker fyller den ene siden av Nasjonalmuseets lyshall, samtidig som verk også er å finne i noen av museets andre utstillingsrom (hvis man leter godt nok) og uteområdene som takterrassen og museumsplassen.

Arbeidene viser bredde og pågående eksperimentering med sjangre. Utstillingen, hvis tittel er hentet fra verket Amazon (2005), heter A K Dolven. amasone og kaster et retrospektivt blikk på kunstnerens omfattende virke gjennom 40 år.

Horisonter

“The world, our world, is depleted, impoverished enough. Away with all duplicates of it, until we again experience more immediately what we have.” Det skrev den amerikanske forfatteren og feministen Susan Sontag i essaysamlingen Against Interpretation, utgitt i 1966.

I publikasjonen fremmet hun et nytt ideal for kunstkritikken og kunstopplevelsen: I stedet for fortolkning, som forfatteren mente var det samme som å redusere kunst til tanke eller kultur, skulle kunsten sanses – føles, høres og ses – gjennom sin form. Bare slik kunne kunstopplevelsen bli ekte, mente hun, og slo dermed et slag for en «kunstens erotikk».

Dolven er født og oppvokst på Røa i Oslo, men har bodd store deler av sitt voksne liv i utlandet. Nå pendler hun mellom Oslo og atelieret sitt i Lofoten. De uendelige horisontene og midnattssola som preger lyset og landskapet i nord er gjengangere i arbeidene hennes, enten direkte avbildet i fotografier eller mer indirekte som materiale, konsept eller komposisjon.

Sammen med all luften som finnes mellom arbeidene, skaper de horisontale og vertikale linjene i verk og rom en følelse av evighet eller tidløshet. Selv i skulpturene av marmor, som 16 sunsets (2022), kan horisonten og solnedgangen skimtes.

Oppløst tid

Det er en intellektuell, analytisk tilnærming til billedkunsten Dolven står for. Ingenting er tilfeldig. Det er en sterk følelse av komposisjon og intensjon i både rom og verk, der sistnevnte også er proppfull av kunsthistoriske og teoretiske referanser som kan gå den gjengse publikumer hus forbi.

En referanse som dog er tydelig for spesielt det norske kunstpublikumet, finnes i videoinstallasjonene «The Kiss» plassert inni det som kan minne om en betongbunker, «Puberty», som står ute på museumsplassen i en hvit boks, og «Portrait with cigarette» som henger på veggen i garderoben. De er alle fra år 2000 og med titler fra ikoniske Edvard Munch-verk.

Motivenes inspirasjonskilder er umiskjennelige samtidig som de er noe helt eget: I «The Kiss» omfavner et par hverandre slik at kroppene deres smelter sammen, til basstung house-musikk. I «Puberty» sitter en kvinne naken på en seng med hodetelefoner på hodet – overvåket av sin egen skygge, og i Portrait with cigarette ser vi en jente holde en sigarett som sakte brenner ut samtidig som hun sporadisk bytter musikk med en fjernkontroll.

I fraværet av Munchs ekspressive penselstrøk er det heller dyp klubbmusikk i ulike sjangre og mikroskopiske bevegelser – den subtile fingertrommingen i Puberty eller sigarettrøyken som rammer inn det lysdunkle ansiktet i Portrait with a cigarette – som skaper forflytning og endring, i de tilsynelatende statiske motivene.

Dolven leker seg med video og maleri som sjangre i billedkunsten, og setter slik det tidlige 2000-tallets undergrunnskultur opp mot det sene 1800-tallets eksistensialisme; det tradisjonelle oljemaleriet opp mot videoformatets suggererende potensiale. Tross den tidsspesifikke musikken og det tidsbegrensede mediet inntar igjen dette tidløse kunstopplevelsen. I videoverkene finnes ingen tydelig start eller slutt, men en bunnløs opptatthet av selvet, begjæret og kunsten.

Fremmedgjøring

Med unntak av en kortfattet introduksjon, er utstillingen strippet for tekst og annen informasjon. Selv verkstitlene er kun å finne i en liten brosjyre. Grepet kan virke frigjørende, som en oppfordring til å legge vekk intellektet eller tanken og heller møte verkene med egne sanser eller føle dem gjennom minner. Men de er parafraserende og teoritunge, og faren for at de kan fortone seg fremmedgjørende er til stede.

Videoinstallasjonen «ahead» (2008), projisert på et enormt lerret som står vertikalt lent inntil en av lyshallens vegger og som strekker seg hele veien fra gulv til tak, er et slikt verk. Man tvinges til å betrakte med hele kroppen, for blikket alene klarer ikke romme verkets enorme proporsjoner. På gulvet foran lerretet ligger brune ullpledd i en halvsirkel og ved siden av står en monitor. Videoen viser en gruppe kave seg oppover (eller bortover) en snødekt bakke.

Det kan se ut som at de prøver å hjelpe en i gruppen. Uansett fremstår det hele som en kraftanstrengelse. Fra monitoren høres tung pust samtidig som den viser næropptak av gruppen som strever. Tross den visuelle storslåttheten og lydens insisterende tilstedeværelse, er det vanskelig å få grep om situasjonen – og intensjonen – for selve verket gjennom ren opplevelse.

Kanskje er det min egen kropp, mine egne sanser, som stritter imot. Kanskje oppstår det en dissonans mellom kroppen og sinnet slik at det rett og slett blir for mye å ta innover seg. Når størrelsen også er avskrekkende kan det føles tryggere å holde avstand enn å ta plass på et av pleddene.

Det kjente

Fremmedgjøringen oppstår kun glimtvis, for andre ganger faller det seg som den mest naturlige ting at arbeidene befinner seg akkurat her i lyshallen. Dolvens nesten monokrome palett legger seg tett opp mot salens vegger, preget av semitransparent glassmarmor.

Noen av arbeidene er til og med så subtilt installert eller projisert i rommet at en kan komme i skade for å overse dem – så sømløst inntar de rommets arkitektur. Som THE Doors; et videoverk projisert på en av salens glassmarmorvegger, like ved siden av døren som leder ut mot takterrassen. Verket forsvinner liksom inn i dagslyset som trenger gjennom veggen og synes kun så vidt for den som stopper opp og ser.

Den doble døren med lysende runde vinduer vaier litt lett i vinden og hilser til den faktiske døren ved siden av. Men den leder ikke ut til terrassen, og vi vet ikke hva som befinner seg på andre siden. Kan det være en portal til noe dypt inni oss selv, som et glemt minne? Eller er det begynnelsen på en ny tid som lyser imot meg? Verket frister en til å tre inn i det uvisse, men når jeg går ut døra som faktisk kan åpnes er det bare gode gamle Oslo som bader i sola. Og det føles overraskende bra.

«A K Dolven. amasone» står til 31. august 2025.

Støtte til kritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.

Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.