En plass ved bordet

Annonser

Utstillingen tar oss med til 1700-tallet og eneveldet Danmark-Norge der Kong Fredrik V regjerte i perioden 1746-1766. Rommene er malt i farger typisk for perioden; gult, rosa, rødt og duse grønntoner, samtidig som belysningen er mørk og skyggetung.

Permanentens knirkende originale tregulv fungerer som en lydeffekt i det som oppleves som iscenesettelsen av en svunnen tid. Fra rommenes chiaroscuro trer et mangfoldig utvalg kunsthåndverk frem som kildemateriale og språk for den fascinerende historien om Nordmandsdalen – en staselig skulpturpark i Fredensborg, kun et lite stykke nord for København.

Jørgen Postfører

Parken består av sytti sandsteinskulpturer i tilnærmet menneskestørrelse plassert i en sirkelformasjon. Skulpturene forestiller nordmenn, samer og færøyinger i tradisjonelle bekledninger, akkompagnert av detaljer som hinter til deres virker som bønder og fiskere.  Nordmandsdalen som utstilling fungerer som en samlende materialisering av parkens til nå mystiske opprinnelse og overraskende kobling til Bergen.

Et nytt funn i forskningen på parken viser at sandsteinskulpturene finner sitt opphav i noen tredukker laget av Jørgen Christensen Garnaas (1723-1798), også kjent som Jørgen Postfører. Han ble født i Hallingdal, men bosatte seg i Bergen der han arbeidet som postrytter og kunstner.

I tillegg til å frakte post mellom prestegårder, handelssteder og mer avsidesliggende plasser hadde han en interesse for lokalbefolkningene han møtte på sin vei. Med anlegg for billedskjæring skildret han arbeiderklassen som han selv var del av, i en rekke dukker laget av tre og tekstil.

Disse uttrykksmessig ydmyke dukkene ble omsider introdusert for den danske kongen som lot seg begeistre så mye at billedskjæreren ble ansatt til å lage varianter i elfenben. De små elfenbensfigurene ble utgangspunktet for skulpturparken og senere en rekke fargerike porselensfigurer.

Mellom linjene

Nordmandsdalen som park introduseres av kunsthistoriker Mathias Danbolt. I en formidlingsvideo befinner Danbolt seg blant skulpturene mens han reflekterer – litt spørrende – over parkens betydning for vår tids forståelse av Danmark-Norges kolonihistorie, samt hvilken nysgjerrighet som ble vekket første gangen han fikk oppleve skulpturene.

Man får vite at parken tidligere ble omtalt som et demokratisk prosjekt der folket fikk ta plass hos kongen, men også hvordan denne forståelsen i nyere tid har endret seg. Parken handler i stor grad om en imperialistisk trang til å demonstrere makt, og formasjonen skulpturene inntar kan vise til hvordan folk fra koloniene skulle underordne seg kolonimakten.

Danbolts nysgjerrighet stopper ikke i videoen. I utstillingen er den til å ta og føle på, det til tross for de informasjonstunge veggtekstene som tidvis kan fange publikum i et rigid opplevelsesmønster der teksten fungerer som rettesnor.

For selv om tekstene besitter en iver etter å formidle og informere, og slik evner å bygge ut denne tidsperioden i dansk-norsk historie, kan de i all sin detaljrikdom være vanskelige å holde tritt med. Når også de små kunstobjektene – som de sjarmerende håndskjærte elfenbensfigurene – krever en viss oppmerksomhet for å komme til sin rett, kan det fort hende man går glipp av håndverkets stofflighet.

Det er mange faktorer som konkurrerer om å bli sett eller lest. Derimot evner én av de historiske hovedlinjene å vekke til live spørsmålet om skulpturparkens betydning for vår tid, på en måte som kommer betrakterens historiske bevissthet til gode. I rommet med porselensfigurene finnes nemlig en diffus følelse av ubehag som tar form et sted mellom tekstens historiske fakta, porselensfigurenes utførelse og betrakterens egen assosiasjonsevne.

Makt og materiale

Porselensfigurene er plassert omtrent midt i utstillingen og inntar en sentral posisjon i denne komplekse beretningen om Nordmandsdalen. Lik sandsteinskulpturene viser figurenes bekledning til yrke og stedstilhørighet, men istedenfor korrekt fargegjengivelse følger draktene et tidsriktig fargeskjema for datidens rokokkomote.

I veggteksten kommer det frem at figurene ble produsert ved Den Kongelige Porcelainsfabrikk, som på den tiden var en høyteknologisk produsent av fajanse. På 1700-tallet tjente porselen andre formål enn kun det dekorative og funksjonelle. Porselen var en materialisering og utvidelse av imperialismen, et symbol på status og makt. Et presserende tankekors vekkes når selskapet i dag går under navnet Royal Copenhagen og er kjent for Musselmalt; et servise som har funnet sin vei til de mange skandinaviske hjem.

Porselensfigurene i utstillingen er tilpasset 1700-tallets preferanser og blikk på hva som var vakkert og verdig rundt et kongelig bord.  I en av veggtekstene står det at de ble brukt som borddekorasjoner som skulle stimulere til samtale. På rekke og rad, i pastellfarget bekledning, står nordmennene, samene og færøyingene som kuriositeter. Figurene gir følelsen av at man tar del i et eksotifisert og distansert bilde på folkene de fremstiller.

Hengende i lufta

Denne typen fascinasjon for «de fremmede» skaper samme uhyggelig følelse en får av for eksempel trefigurer som karikerer afrikanske kvinner. I dette tilfellet får de koloniserte menneskene plass ved kongens bord som stumme og frosne miniatyrer utkledd som noe som kan ligne bønder og fiskere. Figurene føyer seg etter kolonimaktens blikk og har ingenting de skulle ha sagt.

Assosiasjonene som dukker opp underveis er kun vage fornemmelser av aktualitet. Selvsagt hadde det vært spennende å se hvilke diskurser som kunne blitt løftet dersom utstillingen hadde utvist en enda større tilstedeværelse i samtiden den faktisk befinner seg i, og om den hadde tillatt seg å trekke på enda lengre historiske linjer.

Men så er det en enda mer interessant opplevelse at spørsmålet om hvilken betydning Nordmandsdalen har for vår nåtidige forståelse av den dansk-norske kolonihistorien blir hengende i luften. Det verken besvares eller diskuteres i klartekst, men blir stående som et ubehag den enkelte publikumer – avhengig av ens referansegrunnlag – kan velge å la seg bevege av eller ei. Slik blir vår historiske bevissthet testet, gransket og utfordret.

Utstillingen «Nordmandsdalen» vises ved KODE Permanenten fra 23. mai til 12.oktober 2025

Støtte til kritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.

Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.