Pelsutstillingen på Vitengarden på Jæren har fått store lokaler å boltre seg i – fire hundre kvadratmeter. Her er alt luftig og romslig, og det innebærer perspektivene som fremføres også. Går det an å si at de er for luftige?
Utstillingen holder til i et stort kjellerlokale, hvor det også er mange små rom å kunne gå inn i, og i hvert rom støter man enten på noe som taler for eller mot pelsdyroppdrett, eller man får opplæring i hva pelsdyrhold går ut på. Alt det forskjellige som hører pelsdyrnæringen til, holdes med andre ord fra hverandre (bortsett fra når vi sitter og ser på en debatt fra Stortinget).
Man har ryddet opp og sortert, og det skaper orden og klarhet. Men kanskje gjør det at utstillingen derfor ikke er så forpliktende? Fordi den slik i mindre grad gir en mulighet til å kjenne på kroppen hva som har stått på spill. Den retter seg mer mot nøytral formidling enn engasjement og følelser.
Men helt sikker på dette er jeg ikke.
Pelsnæringens hjemmebane
Vitengarden på Jæren handler om jærsk landbruk og landskap. Her er det levende dyr, verktøy og kjøretøy, og overalt tilbud om å ta del selv. Det er et lærings- og opplevelsessenter for barn og unge, men voksne er også velkomne. Når jeg går rundt i utstillingen nede i kjelleren, hører jeg hele tiden glade lyder fra etasjen over. Barn banker, ruller og hoier, og har det tydeligvis gøy.
Dette er ingen mørk kjeller, men har som kjellere flest noe røft ved seg. I taket er det mengder av store aluminiumrør, og det skaper et industrielt preg. Veggene er lagd av leca-blokker, men er blitt mildnet gjennom å ha fått et lag med sponplater utenpå. I inngangspartiet kommer det en forstyrrende during fra klimaanlegget. Alt dette er med på å tale pelsnæringens sak, den er liksom på hjemmebane her.
Med en gang vi stiger inn i det store rommet, støter vi på noen bur (med et par utstoppede dyr inni). Og vi finner grafer over utviklingen av næringen, nødvendige instrumenter for dyreholdet og stativer for å klargjøre pelsen. Pels er et fag, lærer vi, for eksempel finnes det et sorteringssystem for pels. Og selvsagt er det også økonomi, pels ble solgt på pelsauksjoner.
Kler alle pels?
I et av de små rommene trer vi inn i en slags stue, som består av vitrineskap fylt med pokaler fra pelskonkurranser og ting som kan assosieres med borgerskapet. Midt i det store rommet ser vi en utstilling av vinnerpels, av blårev, sølvrev og mink. De er veldig vakre. Det syntes nok en gang de opprinnelige eierne av dem også.
Hva er forskjellen på pelsen til mink, rev, gaupe og røyskatt? Vi kan få lov til å kjenne. Røyskattpelsen er mykest, synes jeg. At også reinsdyret har myk pels, overrasker. I et av de små rommene er det bilder av fasjonable folk kledd i pels. I et annet går man liksom inn i en eksklusiv pelsbutikk. Kler alle pels? Det kan man finne ut av. I et større og mørkere rom med store speil henger det pels til fri utfoldelse. Jeg synes jeg ligner mer på bestemoren min enn på noen av de elegante og pelsdraperte superkjendisene.
Et dyr vil selvsagt ha pelsen sin i fred. Ved inngangen blir vi møtt av en utstoppet rev som henger på et stativ slik det går an å få den til å henge rundt en hals. «Kven er eigentleg desse dyra», spør plakaten ved siden av. Kanskje utstillingen ved å være så ryddig organisert får til å skape litt uorden i de besøkendes indre? Det er tross alt en vesentlig forskjell mellom et vakkert pelsplagg og levende dyr.
Et menneskeskapt dyr
Fra og med i år er det forbudt å drive med pelsdyroppdrett her til lands. Rundt 1930-tallet var det 5000 pelsdyrgårder i Norge, med til sammen 120000 dyr. Tjue prosent av alt sølvrevskinn kom fra Norge. Teksten og grafene på veggen forteller meg dette. Her finner vi også illustrasjoner av tegner og billedkunstner Per Dybvig. De pryder hele rommet, er herlige, og har et humoristisk tilsnitt.
Tegningene gir pelsdyra autonomien sin tilbake, den de blir fratatt ikke bare ved å bo i bur, men også gjennom begrepet vi fanger dem i. En tekst ved inngangen gjør meg oppmerksom på at ordet «pelsdyr» faktisk er et svært problematisk ord. Hvorfor inkluderes for eksempel ikke hund, hest og katt i denne kategorien (eller reinsdyr)? Det er jo fordi de ikke blir objektifisert og begrenset på samme vis. Jeg snakket om dette med noen gutter på 14 år. De raste gjennom lokalene og hadde ikke fått med seg noe av det som står skrevet. Men de skjønte at et pelsdyr per definisjon er et menneskeskapt dyr, formet av en økonomisk interesse. Man treffer aldri på et pelsdyr i skogen.
Sterke følelser og pelsprotest har også fått sitt eget lille rom. Det består av bilder og avisutklipp. Avisa Nationen stiller med den beste tittelen: «Heller gåsehud enn pels». Men også dette er nøktern formidling. Vi må til et nytt rom for å bli direkte konfrontert, gjennom eksplisitte spørsmål som vel er ment som en henvendelse til skolebarn på besøk: «Er det greit å holde dyr i bur?». Sikkert ikke, vil vi svare, særlig hvis vi husker filmen i inngangspartiet, der vi fikk se dyr med pels i det fri. Sånn skal et dyreliv være! Men hva sier vi så i neste rom, når vi igjen er inne i næringsvirksomheten? Vi får anledning til å være pelsinspektør, og det kan vel være litt interessant?
Et liv i uro
Tegningene på veggene bidrar til at det er en letthet over hele utstillingen. Det kan godt tenkes at forbudet mot pelsdyr har gjort at de som har laget utstillingen, har følt seg frie til å kunne sjonglere mellom alle interessene involvert. Man har fått en avstand. Som utstillingsbesøkende mikses interessene sammen. Det er lett å glemme dyret når man får muligheten til å prøve en lekker stola eller kjenne på varmen fra en pelshatt. Og det er gøy å ville gå inn i rommet med alle reveburene, og så oppdage at det ikke er et rom, men et tredimensjonalt bilde som dekker en hel kortvegg.
For det er over nå. Pelsdyr i bur finnes ikke mer, heller ikke i Rogaland, som for ikke så lenge siden hadde mange pelsdyrbønder. Faktisk finnes det ikke pelsdyr overhodet i Norge. Bare mink og rev og røyskatt.
P.S.
Det er faktisk flere pelsutstillinger som er blitt til i kjølvannet av pelsdyrforbudet. Tilfellet ville det slik at jeg to dager etter dette besøket kjørte forbi Eidsborg stavkirke, og jeg stoppet opp, fant ut at der var det i tillegg et museum (til og med et prisbelønt museum, på en liten plakat stod det at det ble årets museum i 2012, samme året som det åpnet).
Det var rett før stengetid, men jeg rakk å springe gjennom lokalene, og sannelig, der var det også en utstilling om pels. Underlig nok var noen av de samme tingene der, som det store tredimensjonale bildet, muligheten for å kjenne på forskjellig type pels og bilder av kjendiser og alt det fasjonable. Noen har altså snakket sammen. Men her var det mange flere pelsjakker å kle seg ut i. Jeg rakk ikke det, alt jeg klarte å få med meg, var at pelsen her i større grad var omgitt av noe dunkelt. Innrammingen var annerledes. Det luftige var erstattet med noe tyngre, noe syndig, nærmest?
Først på denne utstillingen kom jeg på opplevelsen av å kjøre forbi mink i bur når jeg som barn skulle besøke mine besteforeldre. Det var spennende med dyra, men ingen trodde at det å bo i slike bur var noe bra. Det virket mørkt og trist, og et liv i uro. Nå befinner pelsdyra seg heldigvis bare på museum.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
