Med et opprop i Klassekampen 31. oktober fra nærmere 200 underskrivere med overvekt av kunstnere, har aksjonen mot Nasjonalmuseet nådd et nytt klimaks, etter halvannet år. Vil museet la seg bevege, vil det fortsette som det har gjort under direktør Røynesdal, eller vil det nå profilere seg tydeligere i en åpen debatt både om innstillingen til den pågående krigen og om de egne premissene som i en slik sammenheng vil gjelde for et Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design?
Selvstendig kunstfaglig ledelse?
Bestreber man seg på en viss historisk og prinsipiell dybdeskarphet, vil et mønster skinne gjennom som har vært til stede i norsk museumsdebatt langt tidligere, og som i hvert fall var tydelig omkring opprettelsen av Museet for samtidskunst på 1980-tallet: I sin tid krevde især kunstnerorganisasjonene at det nye museet på Bankplassen nærmest skulle opptre som en speiling eller en funksjon av «det kunstnerne er opptatt av nå». Professor ved Kunsthøgskolen i Oslo Ane Hjort Guttu, som er blitt stående som noe av en bannerfører for aksjonistene, høres ut som et ekko av dette når hun nå anklager museet for å være «fullstendig i utakt med kunstfeltet ellers» og mangle forståelse for «hvordan kunstfeltet opererer» (intervju i Morgenbladet 24. oktober).
Mellom da og nå ligger både etableringen av en mer selvstendig innkjøpspolitikk både her og der, innføringen av ideen om kuratering som noe eget og relativt selvstendig, og i det hele tatt større aksept for hver enkelt kunstinstitusjons egenart og autonomi. Hvor blir det av dette i dagens museumsstrid, med dens oppladning gjennom krigens elendighet? Det er utvilsomt med rette at Hjort Guttu slutter seg til bekymringene som for et par år siden ble reist i media av museumsansatte om tendenser til nedprioritering av kunstfaglig kompetanse på toppen i landets museer, især til fordel for et mer markeds- og «gruppe»-orientert rasjonale. Men hvordan går det egentlig med ideen om en selvstendig kunstfaglig ledelse når den flimrer forbi i en bisetning i krav om at Nasjonalmuseet skal bøye av for en bestemt, spesifikk aksjon?
At de kritiske har slått inn på et riktigere spor når de nå har begynt å be om bedre begrunnelser og mer sammenhengende tale fra museet, betyr ikke at deres yndlingseksempler på Hindsbo-fasens angivelige politiske tydelighet – fasaden som var å se i ukrainske farger, Leiv Eiriksson-oppstyret og Máret Ánne Saras store reinskallearbeid i vestibylen – gir nøkkelen til å forstå hva kunstfaglig og vederheftig museumsledelse er. Like lite egnet er påberopelser av et samlet «felt» generelt, eller enkeltformuleringer fra Norsk museumsforbund og ICOM om museer som per definisjon «politiske aktører», som aksjonistene fortsetter å pukke på.
KUNSTNEROPPRØR: Mange har i den siste tiden kommet med krass kritikk mot Nasjonalmuseet, ikke minst flere kunstnerorganisasjoner og enkeltkunstnere. En av dem som har hevet stemmen er Ane Hjort Guttu, i hvit genser på venstre side i første rad. Bildet er fra aksjonen i rom 76 i oktober. Foto: Jannick Abel
Vikler seg dypere inn i kritikernes garn
Når Nasjonalmuseet med sine spredte og svært beskjedne forsøk på å kontre bare vikler seg dypere inn i kritikernes garn, slik at anklager om å «instrumentalisere kunsten» nå blir klebende til museet selv snarere enn til aksjonistene (ansatte i Nasjonalmuseet, Morgenbladet 10.-16. oktober), demonstrerer det riktig nok faglig og teoretisk manko hos museumsledelsen. Men den typen «politisk tydelighet» som aksjonistene går inn for ved å vekke ekkoer fra fortidens stolte kunstneraksjoner og idealisere den sant å si opportunistiske sikksakk-kjøringen som karakteriserte museet under Hindsbo, kan hevdes å ha mindre med plausibel museumsfaglig ledelse å gjøre enn med nettopp nedmonteringen av en slik.
I samme grad som Nasjonalmuseet etter halvannet år har latt seg skremme ut i et slags verbalt og teoretisk dødvann, bør det nå være tankevekkende at institusjonen på det praktiske nivå samtidig begynner å vise samme løse, opportunistiske konturer som vi kjenner fra forrige direktørperiode, og som gjorde seg regelrett herostratisk berømt gjennom vinglingen mellom magasinering og «tydelig plassering» av Christian Krohgs kanskje-kolonialisme.
Direktør Røynesdal later nå til å sitte i motpartens klister. Hun kunne minne om at begrepet museum peker mot vitenskapelige forpliktelser og ordentlig kuraterte utstillinger og samlervirksomhet, heller enn mot «markeringer» i den ene eller andre retning. I stedet lar museet oppmerksomheten drive mot enkeltverk. Fordi noe kan tas til inntekt for én side i pågående krig, iler de til og balanserer med et «motstykke». (Røynesdal sitert i innlegget «Nasjonalmuseets ledelse setter tilliten på spill» av 54 ansatte i Morgenbladet 10. oktober)
Svak museumsforståelse
Verken den «nøytralitet» som kritikerne retorisk nokså frekt vil pådytte Nasjonalmuseet som en nerdete stein i skoen, eller slik politisk aktør-status som overivrig og historiefattig ny museologi vil tre ned over museene, har fasitverdi for museenes del. Ikke minst mellomværendet mellom museum og samtidskunst blir tåkelagt ved slik ordbruk, og ikke mindre ved bud om å være i takt med «kunstfeltet ellers».
Ane Hjort Guttu har naturligvis rett i at et museum ikke er «et tomt kar for oppbevaring av kunstobjekter». Men det er ikke det samme som at et museum liksom må innordne seg i det samtidige ved å reise en slags forhall med ny kunst foran det historiske karet «for oppbevaring», liksom for å speile en slags objektiv tilstand der ute i virkeligheten. Fordi museer skiller seg prinsipielt fra lager eller arkiv gjennom kuratering av både utstillinger og samling, og fra utstillingssteder generelt især ved å ha andre ressurser på alle nivåer, kan museenes blotte eksistens tas som erkjennelse av den faglige kunnskap eller teoretiske bevissthet at verken gammel eller ny kunst er noe ferdig, fast og statisk som liksom kan konserveres i magasin eller speiles i utstilling. Både kunst og museum er derimot alltid en slags utvidelse eller bredding av det som har vært og det som er.
Å kunne ivareta og gjøre dette gjeldende gjennom samlingsvirksomhet og utstillingskuratering, er museenes anliggende, forpliktelse og i mange sammenhenger fortrinn. Like lite som dette dreier seg om å restaurere et slags majoritetsblikk for eksempel fra 1800-tallet, dreier det seg om å bekrefte det som er på ferde i kunstlivet ellers i dag. I det hele tatt blir samtidskunst-forpliktelsene i en institusjon som Nasjonalmuseet vanskeligere å få orden på desto svakere forståelsen står for hva museer i det hele tatt er, og nettopp for hvordan de skiller seg fra konserverende magasiner eller utstillingsvesen ellers.
At det kan vakle i Norge på dette punkt, fikk vi en nylig indikasjon på da Klassekampen 21. oktober spurte om hvordan «kunst-Norge» har «forholdt seg til Gaza», uten å ta den minste notis av forskjeller mellom museer og for eksempel en kunsthall. Her gikk alt på å «markere» eller ikke.
Museenes egenart
Uten teori sitter man i klørne på forrige teori, skal Hegel ha sagt. Nasjonalmuseet later nå til å sitte nesten enda verre til, ikke i klørne på noe selvstendig og gjennomtenkt fra forrige runde, men i en opportunistisk snøfnuggdans i offentlighetens og kulturpolitikkens skiftende vinder – et uføre som har eksistert omtrent så lenge som det nye museet selv.
Uansett hvilken faglig distanse Nasjonalmuseet vil velge å se samtidens politiske meningsmotsetninger og krigerske tragedier fra, bør kritikken de nå utsettes for, bli anledning til å gjenreise og videreføre de refleksjonene over museenes egenart og autonomi vi faktisk har hatt i Norge siden det sene 1900-tallet. For øyeblikket later slikt snarere til å kastes på båten. Tydeligst er det for øyeblikket her, men Nasjonalmuseet er ikke alene om å stå i knipe mellom ad hoc meningsbølger «nedenfra» eller fra siden og et kulturpolitisk blikk «ovenfra» preget av redusert sans for forskjellen mellom betrodd selvstendig, mer tradisjonell faglighet og oppmerksomhetskulturell «impact», «tydelighet» og «synlighet».
Les også
Jørgen Lund: Nøytralitet, flaggstang, utstilling
Jørgen Lund: Faglighet som motstandskraft
Ellen Lange: – En fantastisk jobb
Ellen Lange: Lekkede e-poster røper uenighet om Noa Eshkol-verk
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
