Det er like lett å være enig med Ellisiv Brattfjord i at palestinsk kunst ikke «er farlig» som det er umulig for utenforstående å verifisere om Nasjonalmuseet velger «aktivt å holde tilbake palestinsk kunst. Helheten i Brattfjords innlegg indikerer derimot misnøye med at museet hennes holder tilbake overfor slik politisk markering med både kunst og verbale erklæringer som bataljen om «politikk» og «nøytralitet» i museumssammenheng særlig dreier seg om. Uenigheten vil nok bli stående, men Brattfjord tangerer underveis et hovedpoeng i mitt innlegg Nøytralitet, flaggstang, utstilling på en måte som fordrer en avklarende replikk fra min side.
Jeg deler Brattfjords bekymring for at tidens kuratoriske faglighet kan komme til å beskjæres av overivrig institusjonsledelse. Men nettopp mitt sant å si politisk funderte engasjement for det som i denne debatten kom til å hete «nøytralitet», og min avvisning av vendingen som sier at museum «er politikk», gjør at jeg må insistere:
Det er en vesentlig differens mellom det som står på spill i kunstsammenheng og det som ligger i det begrepet om «ytringsfrihet» som er så populært for tiden.
En historisk milepæl
Riktignok kan man med sitt på det tørre snakke godt snakke om både kunstverk og utstilling som «kunstneriske ytringer». Men ytringsbegrepet adlyder en språklig modell som i vår sammenheng medfører risiko for at det blir forutsatt en altfor sterk analogi mellom visuell kunst – eller materielle gjenstander til å se på – og verbalt fremførte meningsytringer.
Den kuratoriske friheten og fagligheten er så vidt jeg kan forstå fremfor alt en frihet til å se, henge opp, montere, flytte på og se igjen, det vil si arbeide billedorientert etter visuelle kriterier, nettopp i en slags beskyttet tilstand mot alt for raske tanker om hvilke «meninger», «oppfatninger» eller «tydelige beskjeder» man da er borti.
Dette er ikke et spissfindig og teoretisk sidetema, men derimot midt i den problematikken som i overforenklet form blir motsetningen mellom «politikk» og «nøytralitet» eller «autonomi» i museumssammenheng. Nasjonalmuseet markerte under Hindsbo en slags historisk milepæl i norsk institusjonshistorie ved å gi spesiell prioritet til det jeg kanskje litt flåsete kalte «flagging» – for eksempel ved å kjøre fram enkeltkunstverker i vestibyleområdet, i hvert fall oppmerksomhetsmessig på bekostning av den egentlige utstillingsvirksomheten.
Bæringen i museets uttalelser var stadig hvilke «grupper» eller hvilke «holdninger» som nå kunne se seg representert i det museet «endret kanon».
Kritikken som Steinar Gjessing rettet mot selve basisutstillingene, etter hans mening preget av «smakebiter» snarere enn av tydeliggjorte kunstneriske holdninger, tror jeg også var delvis rettet mot dette underliggende programmet i Hindsbo-fasen, dette at det skulle være viktigere hva eller hvem verkene «representerer» eller «speiler» enn hva de strengt tatt gjør og åpner for visuelt.
En plattform for meninger
Det jeg nå – med Gaza som bakgrunn – tror vi kan se i framstøtene for flere markeringer i storpolitisk sammenheng, tolker jeg i stor grad som en fortsettelse av dette, konsekvenser som trekkes av ideologien om at et museum i stor grad i sitt vesen er «ytringer» og holdningsmessige «markeringer», en plattform for «meninger»: Også en eventuell stillfarenhet eller fravær av slikt blir da automatisk à la «den som tier samtykker», gitt tidens vonde utenrikspolitiske fakta nemlig samtykker i den sterkestes rett i den ene eller andre sammenhengen.
Når jeg mener at det ligger et galt museumssyn i bunnen av dette, en feilfortolkning både av hva kunst og museum er og samtidig den mest tidstypiske trusselen mot kuratorisk faglighet, er det fordi det virker underkastet et forsimplet og mentaliserende begrep om kommunikasjon og utveksling av meninger og «tydelige beskjeder». Den kommersielle digitaliseringen av offentligheten bærer hovedansvar for det som i vår sammenheng betyr fremmedgjøring fra det enkle faktum at museum betyr ting på utstilling og i magasin, og mulighetene til å jobbe med dem som sådan.
Det er nettopp ikke ulike preferanser for «innholdet» som er problemet her, men i seg selv tendensen til å redusere et museum for visuelt og materielt stoff til distribusjon eller «fremming» av det ene eller andre. Ved å gjøre en institusjonell identitet ut av «tydelige markeringer» – både på vestibylevegger uegnet til kunst og i den virtuelle verden – normaliserte Nasjonalmuseet i Hindsbo-fasen forventninger som nå inviterer til å tro at det er «aktivt å holde tilbake» å gå over til en mindre PR-fiksert museumshverdag.
Forskjellen mellom flaggstang og utstilling
Avslutningsvis vil jeg forebygge en misforståelse jeg kan ane i Brattfjords lesning av det jeg kalte «heising og firing» av «tydelige beskjeder». Den berømmelige Leiv Eiriksson-affæren illustrerer altså etter mitt syn hvilken felle museet hadde lagt for seg selv ved å gjøre «markering» og «representasjon» til credo, på bekostning av egentlig kuratering:
Etter at museet udramatisk nok hadde omtalt Krohgs bilde som «kolonialistisk» i avisen, lot de seg forvirre av hylekoret det utløste til å gi det gullinnrammede lerretet ad hoc en av de berømmelige «tydelige plasseringene». På grunn av den retorikken museet selv hadde fylt luften med, var det nemlig nå plutselig blitt liksom en himmelropende «markering» hvis bildet ikke hang like «sentralt» som det en gang gjorde i Nasjonalgalleriets gamle nisje- og pidestall-arkitektur.
Nokså farse-preget viser saken ikke bare hvordan et museum faller for eget grep når det har glemt forskjellen mellom flaggstang og utstilling.
Men den forskutterer også hvordan bordet risikerer å fange museumsverdenen mer generelt hvis fagkreftene – uansett hvor lang eller kort avstanden er til verdens konkrete lidelser – skulle komme til å miste nødvendig tankekraft og mot til å insistere på at kunst og tenkning er noe annet enn meninger og posisjoner.
Les også
Kritikk for Gaza-håndtering (28. juni)
Følg debatten:
Jørgen Lund: Nøytralitet, flaggstang, utstilling (1. juli)
Petter Snekkestad: Røynesdal er ikke akterutseilt (5. juli)
Ellisiv Brattfjord: Palestinsk kunst er ikke farlig (7. august)
Les flere av Museums kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
