Jeg har tatt hurtigbåten til Kristiansund for å oppleve Nordmørsmuseas nye hovedutstilling «Folk i bevegelse». Den ligger i det nyåpnede kulturhuset Normoria, hvor opera,- konsert-, og kulturhus og museum er samlet under ett tak.
Når jeg kommer inn i den åpne og lyse foajeen denne fredagsformiddagen, er det allerede mye aktivitet på huset. Det rigges til dansefestival, arrangører traver opp og ned trappene, og kafeen er full av folk. Det må være flott å oppleve, både for dem som jobber der, og for byens innbyggere, at kulturhuset som har vært i emning i nesten to tiår, endelig er en realitet.
Kronologisk bevegelse
Men nå er det altså Nordmørsmusea og utstillingen «Folk i bevegelse» jeg har kommet for å se. Utstillingsrommet er delt i to, adskilt av lette tekstiler i nyanser av blå. Det første rommet heter «Bevegelse» og består av seks seksjoner som formidler om tidsepoker som har formet Nordmøre. Gjenstander fra steinalder, jernalder, vikingtid, tidlig moderne tid og moderne tid forteller en velkjent norgeshistorie om overlevelse, samspill mellom natur og kultur, tro og kunnskap, fortid og framtid.
Det er en kronologisk og tydelig kategorisert historie som er lett å følge, men også vanskelig å utfordre. Betydningen av en femten hundre år gammel armring er ikke noe å stille spørsmål ved, der den ligger som en lys øy i det mørke rommet. Både historien som fortelles, og utformingen er velkjent fra andre kulturhistoriske museer, med sterkt opplyste gjenstander i et ellers mørklagt rom som representerer viktige tendenser og hendelser. Det er ironisk nok i utstillingsdelen som omhandler bevegelse, at historien virker mest statisk.
Brudd med forventninger
På andre siden av det blå teppet ligger det andre rommet, kalt «Brudd». «Åtte fortellinger om hvor vi kommer fra og hvem vi er», opplyser hovedteksten. Her er det, som i det første rommet, fortellinger om metaller, materialer, konflikter og kristendom. Men rommet er fylt av flere montre, gjenstander i ulike høyder og et mer komplekst utstillingsdesign. I taket henger sakser, tråder og gamle glassblåser. Det er bokser og benker og skjermer og små hus, og blikket mitt trekkes både opp og ned og bak og inni.
Med det samme blir jeg overveldet. Jeg har vent meg til det tydelig strukturerte, kronologiske rommet om bevegelse, og rommet jeg nå står i, er så absolutt et brudd med forventningene. Mens montrene i det første rommet gir en tydelig instruks til meg som publikum, blir jeg i dette rommet mindre veiledet. Hvor skal jeg se? Hvor skal jeg begynne?
Begynner med barna
Lett lammet av inntrykk trekkes jeg mot barneaktivitetene. Det er altså å jakte på bortgjemte flintsteiner og lete etter usynlige figurer med en UV-lommelykt som i øyeblikket engasjerer meg mest. Med flintjakten som holdepunkt finner jeg også igjen min interesse for de utstilte tingene. Jeg får øye på en flintstein under en bunadsstakk og legger samtidig merke til en rusten spade ved siden av. Jeg leser om bureisere, den norske utgaven av de amerikanske nybyggerne som på starten av 1900-tallet forvandlet nordmørsk myr til matjord og bremset utvandringen.
Jeg smiler til meg selv av tanken på at det er en rebus for barn som ledet meg hit. Og så bøyer jeg meg i støvet for barneaktiviteter som er så elegant utført at også voksne får lyst til å gjøre dem!
Huset med det vonde i
Et lite hvitt hus i hjørnet av rommet forteller om romanifolk på Nordmøre. Det er en brutal historie. Huset kommer fra Svanviken arbeidskoloni hvor nærmere 1000 voksne og barn ble plassert for å oppdras i «kristen moral og livsførsel» fra 1908 og helt til 1989.
På fasaden leser jeg det ene degraderende sitatet om romanifolk etter det andre, ved siden av bilder av de omtalte folkene og familier på Svanviken. Det er noe med sidestillingen av de ansiktsløse sitatene og de ordløse ansiktene som treffer rett i magen. Inni huset vises Vibeke Løkkebergs episode i NRK-serien Vindu mot vår tid fra 1973 med intervjuer av beboere og av bestyreren. Dette er en ubehagelig, men viktig historie, og den er fortalt med et enkelt design som gir god plass til fotografiets og filmens kraft.
Hvem er «vi»?
I tillegg til bureisere og Svanviken tar «Brudd» for seg klippfisk og klasseskiller, tekstilindustri og tradisjon, og 1800-talls graffiti. For å nevne noe. Hver temastasjon er en invitasjon til å gå i dybden i en lokal historie som også forteller noe større om hvem vi er.
Apropos vi: En utstilling som skal gjenspeile en region, har noen åpenbare fallgruver. Det kan fort bli en romantisk heltefortelling om den hardnakka fiskeren som «står han av» og rakrygget sliter seg gjennom historiens konflikter. Gjennom språk og tematikk kan det bygges opp et skille mellom «oss» og «dem». Og jo da, i utstillingen får vi høre om den staute fiskeren og fingernemme syersken, men disse tradisjonelle fortellingene nyanseres fint av andre, nyere perspektiver. I tillegg til de umyndiggjørende forholdene på Svanviken får vi lære om klasseforskjeller i klippfiskindustrien og hvordan kulturarven rammes i krig.
Tross overveldelsen er det «Brudd» jeg husker best av alt i utstillingen. I dette rommet har hver fortelling flere lag, og publikum inviteres på ulike måter til refleksjon av fortid, samtid og framtid. Men det første, kronologiske rommet om «bevegelse» er nødvendig som opptakt for at fortellingene om «brudd» i neste rom skal ha effekt.
De to rommene skaper en interessant kontrast mellom et tradisjonelt historiesyn som vektlegger teknolog, hendelser og utvikling, og et nyere perspektiv på historien som en rekke brytninger, spenninger og sammenflettede fortellinger.
Størst av alt er havet
Utstillingen avsluttes med et kunstverk av Gjertrud Hals kalt Himmelrom og Havdjup. Abstrakte former som svever under taket og gir assosiasjoner til noe biologisk, som en uoppdaget mikroorganisme. Og det er her jeg virkelig skjønner symbolikken i det blå, halvt gjennomsiktige teppet mellom rommene. Det er jo havet. Havet som både adskiller og knytter oss sammen, og midt i det flyter et uoppdaget potensial og et håp om noe nytt.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Solveig Myrstad Egeberg er museologistudent ved Universitetet i Oslo.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
