For et år siden var jeg ganske bestemt på at det eneste rette for den norske fløyen av International Council of Museums, ICOM Norge, var å boikotte ICOMs generalkonferanse. Denne uken har jeg blitt museumsfaglig inspirert (og imponert) av Hennes Høyhet Sheikha Latifa bint Mohammed bin Rashid Al Maktoum. Og jeg har bekymret meg over norske (og europeiske) museers fremtid.
Noe har med andre ord skjedd. Kanskje det er slik propaganda virker?
Med fare for å bli oppfattet som museenes Glenn Diesen vil jeg dele mine grublerier med resten av ICOM Norges medlemmer (det vil i praksis si ansatte ved alle norske museer), siden mange fremdeles mener – slik jeg gjorde for et år siden – at vi ikke burde deltatt.
Det ICOMske problem
For å begynne med det enkleste: kritikken. Dubai er et diktatur, og i ICOM Norges uttalelse fra august i år la vi særlig vekt på følgende problematiske forhold: De forente arabiske emirater (FAS) har en historikk med omfattende menneskerettsbrudd. Ytringsfriheten er begrenset, rettsstatlige prinsipper håndheves ikke, og migrantarbeidere utnyttes systematisk. Nå kan vi også legge våpenstøtte til folkemord i Sudan til på lista .
I tillegg forhindrer myndighetene internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner å granske menneskerettighetsbrudd i landet og jobber systematisk med å styrke landets omdømme internasjonalt gjennom nasjonale utviklingsplaner med å fremstå som et fremoverlent samfunn. Akkurat slik Dubai lyktes med i gjennomføringen av ICOM General Gonference(GC). Det ene statsoverhodet etter den andre kom opp på scenen, og kulturministre fra Egypt til Bahrain var på plass. Sheihka Latifas Instagram avslører at konferansen ble benyttet til aktiv møtevirksomhet, og jeg kniste i skjegget over den hjemlige debatten om at museer ikke er politiske aktører. In our dreams.
Vel så viktig, nå som GC 25 er historie, er kritikken av ICOM. Det er bekymringsverdig at ICOM GC nå har blitt så stort at det knapt finnes land som har penger og plasser til å arrangere konferansen. Ordet på gata var at det kulturelt mer interessante Abu Dhabi var den foretrukne vertsstaten, men siden Abu Dhabi var «for liten», måtte den flyttes til Dubai. ICOM GC har ennå ikke blitt arrangert på det afrikanske kontinentet, og da jeg snakket med våre ICOM-kollegaer fra Namibia, var deres vurdering at det var økonomisk umulig slik konferansene er nå. Det nylig etablerte ICOM Africa kan kanskje, i samarbeid, få det til.
Det burde være et mål for ICOMs nye styre å søke mot nedskalering og edruelighet for fremtidens GC. Selv om det å samle tusenvis av mennesker fra hele verden krever sin logistikk, er det ikke utenkelig at det er mulig å gjøre det betraktelig mer nøkternt enn hva som er tilfellet nå.
Nordisk eksepsjonalisme og ondskapens akse
ICOM Norge landet, etter en lang runde, på å ikke boikotte. Jeg reiste likevel ned med mitt norske syn på Dubai i bagasjen: Stedet der lettkledde influensere kan posere i et patriarkalsk regime. Der verdighet og arabisk gjestfrihet er idealer i en stat som er kjent for tortur og folkemord. Der det hersker en besynderlig blanding av hyperkapitalisme, diktatur og religiøs konservatisme.
Gjennom konferansen klarte Dubai på elegant vis å få disse motsetningene til å fremstå helt naturlig, som en forlengelse av deres kulturhistorie som et mangfoldig møtepunkt for handel mellom alle folk og verdenshjørner. Dollar og dirham diskriminerer ikke, og alle minoriteter og religioner er velkommen i et neoliberalt mangfoldsnarrativ, slik ledende politiske stemmer solgte det inn. Alle nasjoner har sine narrativer, men det vanskelige i Dubai var at det ikke var noe rom for å utfordre disse narrativene.
Jeg turte hverken spørre, grave eller konfrontere.
Det har jeg fortsatt et behov for, og jeg håper vi kan forfølge disse spørsmålene med ICOM nå i etterkant.
Jeg vil ikke bagatellisere kritikken av FAE, men syns likevel det er interessant at spørsmålet om boikott, så vidt jeg har klart å finne ut av, kun har vært drøftet i ICOM Norden. (80 % av ICOMs medlemmer stemte for å ha generalforsamlingen i 2025 i Dubai).
Hva handler denne forskjellen om, dersom vi ikke legger til grunn at folk utenfor Skandinavia er mer vennligstilt til diktatur og tortur? Jeg tror en forklaring er at hva og hvem vi oppfatter som the bad guys, påvirkes av vår verdensanskuelse.
Da jeg kom hjem, var nyhetene preget av Mohammed Bin Salmans besøk hos Trump. Aftenposten trykket karikaturer av den saudiarabiske kronprinsen i bloddryppende thobe med overskriften «har vasket av seg blodstanken med dollar».
Samtidig fortalte NRK at «USA og Europas bistandskutt kan koste over 22 millioner liv de neste årene». Vi selger olje og produserer så mye våpen at Raufoss har blitt reneste Klondyke her hjemme. Legg til NATO, Fosen, Libya og noen hundre år med kolonitid, og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at selv om Dubai ikke nødvendigvis fremstår som noe idealsamfunn, er det – sett fra en ikke-europeisk plass i verden – kanskje ikke så mye verre enn de fleste andre av oss, når alt kommer til alt.
You don’t own the road
Hvordan det står til med armlengdes avstand i Dubai, er ikke godt å si. Jeg vil anta den ikke finnes, men så er det heller ikke helt greit å forstå dynamikk mellom fagfolk og politisk ledelse i et land med betydelig sensur.
Det jeg derimot ble overrasket over, var programmet. Siden vi i Vesten er vant til å se på vår del av verden som fri og progressiv, ventet jeg nok et tannløst og sensurert innhold. Og så var det egentlig motsatt. Jeg ble møtt av et fabelaktig progressivt program med feministiske, antirasistiske, ambisiøse og nytenkende museumskolleger. Det var panel med titler som «Defying Conventions» som utforsket museumsarbeid utenfor tradisjonelle modeller og nedarvede strukturer, med perspektiver fra Zambia og Uzbekistan. Det var innlegg om makt, maktomfordeling og kulturens politiske kraft i representasjon og kunnskapsutvikling med innlegg fra kunstnerkollektivet Ruangrupa i Jakarta.
Det var med andre ord et hovedprogram som i vår norske museumskontekst fort ville bli stemplet som både radikalt, aktivistisk og woke. For en gangs skyld var kvinner i flertall og vestlige bidragsytere i sterkt mindretall. Programmet var tungt dekolonialistisk og satte en dolk i ICOMs (og museenes) eurosentriske praksiser og profesjonsforståelser. Ved de fleste programposter ble det gjentatt fra scenen: For første gang arrangeres ICOM i et arabisk land, i Sør-Asia og Afrika. Det var nok dette som var det viktigste for de 80 % av våre medlemmer som stemte frem Dubai.
Kvaliteten, klokskapen, originaliteten i museumsforståelsen og viljen til å gjøre museer, kunst og kultur til en pulserende, viktig kraft var så sterk at jeg ble bekymret for Vestens fremtid. For skal jeg være ærlig, synes jeg museumsdebatten både i Norge og i resten av Europa ofte er stiv, tung, proteksjonistisk og sendrektig. Endring går med museskritt, nytenkning og fantasi har trange kår.
At tyngdepunktet for museale premissleverandører flyttes fra nord og vest mot sør og øst, er i for seg bare bra og på tide. FAS-minister Noura bint Mohammed al Kaabi sa: «Vi er alle reisende som kjører langs en veg. Dere eier ikke veien, men dere kjører på den sammen med oss. Vi eier hverken museumsforståelsen eller etikkforståelsen, men vi deler den.» Selv om Emiratene etter sigende gjør seg progressive for tilreisende, må jeg likevel si at dette traff meg. Det hørtes ikke ut som propaganda. Det føltes både viktig og riktig.
Den symbolske betydningen av at ICOM GC ble arrangert i denne regionen, er en viktig milepæl for en ny, ikke-eurosentrisk faglig utvikling av ICOMs arbeid. Kulturministeren i Saudi-Arabia beskrev museumsansatte som bidragsytere, ikke voktere (countributors, not custodians), og museer som steder der kunnskapen skal flyte gjennom. Steder lokalsamfunnet forventer noe fra, og der vi forholder oss kritisk til de narrativene vi har arvet – og der vi former dem på nytt. Det er på høy tid. «Vi» (som museumsfolk fra Vesten) har store kunnskapsrom foran oss. Ved å gå inn i dem kan vi lære og avlære hva museer kan være.
There is another canon here
Så er ICOM GC, i Dubai som ellers, fylt med konflikter og uenigheter. Hvor går grensen? Skal vi utestenge Russland? Trenger ICOMs rådgivende funksjon tydeligere sanksjonsmuligheter når regelverket brytes? Skal vi romme mest mulig eller stå hardere på prinsippene? Etikk er grisete greier. Heller enn å tenke på etikk som arbeid mot en «endestasjon» er etikk i museene et dynamisk arbeid der vi kontinuerlig bør vi tilrettelegge for flere kontekstspesifikke samtaler om hvor grensen til enhver tid går, slik at etikken holdes levende og relevant for oss som museumsfelt.
Flere har spurt oss om ICOMs etiske regelverk er forenlig med Dubais museumsdrift. Jeg tenker det ikke er det, slik jeg leser regelverket, og slik jeg leser Emiratenes svært inngripende styresett. Men jeg er likevel glad jeg dro. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man må forsøke å forstå en kultur eller et sted ut fra deres egne premisser, og ut fra en tanke om at folk flest handler rasjonelt. Og jeg tror at i et globalt og komplekst system som ICOM er dette en forutsetning for å få til noe som helst. Samtidig er det vanskelig å vite når nok er nok og boikott må til. Jeg har full forståelse for dem som har landet på en annen konklusjon enn meg.
Det som sitter sterkest igjen i meg fra hele turen, er innlegget til professor Sumayya Vally, en muslimsk sørafrikansk arkitekt og grunnleggeren av nettstedet Counterspace. Hun avsluttet med et brev hun hadde skrevet til sitt yngre selv. Det passer som en avslutning også på dette brevet:
Dear (younger) Sumayya, (…)
There is another canon here.
- Look at things deeply.
- Feel them, absorb them.
- You will soon develop a mistrust for the historical record. Listen to that. (…)
- Learn how to dissect the index of an archive.
- And how to make your own indexes for archives. (…)
- There is an infinite number of untold stories, unheard voices, unrealized dreams, undreamt worlds.
- Poetry is a necessity.
- And dreaming is everything.
Les også
ABM-ferd til Dei sameinte arabiske emirata
Deilig i Dubai
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 25, der «brytningstid» er et sentralt tema. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også andre nyheter innen museumspolitikk og -kultur, og flere prosjektpresentasjoner, kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
