Det er en scene som gjentar seg på museer over hele verden. En besøkende står foran et verk, men i stedet for å se på verket, ser den besøkende på en skjerm. Kanskje er det en app som krever innlogging, kanskje er det en interaktiv installasjon som skal betjenes. Kanskje er det bare Instagram.
Museene har i de siste tiårene investert massivt i digital teknologi. Apper, berøringsskjermer, AR-opplevelser, interaktive kart. Mye av det er utviklet med de beste intensjoner. Men ofte har teknologien endt med å konkurrere med det den skulle støtte: møtet mellom den besøkende og verket.
Nå banker kunstig intelligens (KI) på døren. Spørsmålet er ikke om museene skal ta den inn, det gjør de allerede. Spørsmålet er hvilken rolle den skal spille.
To fundamentalt forskjellige tilnærminger
De siste årene har en rekke nye tjenester og oppstartsselskaper begynt å tilby KI-drevne løsninger for museer. Men bak det brede begrepet ‘kunstig intelligens i museer’ skjuler det seg to fundamentalt forskjellige tilnærminger, og det er avgjørende å skille mellom dem.
Den ene tilnærmingen bruker KI til å generere formidlingsinnhold. Chatboter som besvarer besøkendes spørsmål ut fra en database. Språkmodeller som skriver formidlingstekster basert på verkbeskrivelser og metadata. Systemer som «personaliserer» besøksopplevelsen ved å tilpasse fortellingen til den enkeltes interesser, alder eller forkunnskaper. Felles for disse løsningene er at KI påtar seg en formidlende, eller agentisk, rolle.
Den andre tilnærmingen bruker KI som et produksjonsverktøy for formidlere. Oversettelse, talegenerering, tilgjengelighetsverktøy – teknologi som hjelper en fagperson med å nå et bredere publikum med innholdet vedkommende selv har skapt. Dette er KI som tjener formidlerens intensjon, ikke erstatter den.
Hva går tapt når KI formidler?
Museumsformidling er ikke informasjonsformidling. Det er en faglig handling. En kurator eller formidler velger hva som skal fortelles og ikke fortelles. De vekter, fortolker, kontekstualiserer. De inviterer den besøkende til å se noe bestemt, tenke over noe bestemt, føle noe bestemt. Det er en forfattet opplevelse.
Når en språkmodell genererer en formidlingstekst ut fra metadata, forsvinner den handlingen. Modellen har ingen faglig holdning. Den fortolker ikke, velger ikke bort. Den produserer tekst som er informativ og flytende, men som mangler det som gjør museumsformidling til noe annet enn en Wikipedia-artikkel: en menneskelig stemme med en intensjon.
Personalisering reiser et enda mer grunnleggende spørsmål. Hvis kunstig intelligens tilpasser fortellingen til den enkelte besøkende, hvem er da forfatteren? Museet har gitt fra seg kontrollen. De besøkende får ikke museets fortelling. De får en algoritmisk konstruksjon som er optimalisert for å engasjere dem.
Det er en underholdningslogikk, ikke en formidlingslogikk.
Det finnes naturligvis grensetilfeller. En chatbot som besvarer praktiske spørsmål om åpningstider og adkomst, erstatter ikke formidleren. Men en chatbot som «guider» den besøkende gjennom en utstilling med dynamisk generert innhold, gjør noe kvalitativt annerledes. Den erstatter den kuraterte opplevelsen med en automatisert opplevelse. Og den gjør det ofte så elegant at det er vanskelig å se hva som har gått tapt.
Teknologi som forsterker i stedet for å erstatte
Det betyr ikke at KI ikke har en plass i museumsformidlingen. Det betyr at den plassen bør defineres av fagfolkene, ikke av teknologien.
Det finnes områder hvor KI kan gjøre noe som er vanskelig eller umulig for museer å gjøre selv. Flerspråklig formidling er ett av dem. De fleste museer har lydguider på ett eller to språk, hvis de i det hele tatt har noen. Profesjonelle innspillinger med skuespillere koster titusener av kroner per språk. Oversettelser må bestilles, kvalitetssikres og vedlikeholdes. Resultatet er at store grupper av besøkende, fra internasjonale gjester til barn og besøkende med nedsatt syn eller andre funksjonsnedsettelser, møter formidling som ikke er tilpasset dem, eller ingen formidling i det hele tatt.
Oversettelse og talegenerering støttet av KI kan endre det regnestykket. Ikke ved å generere nytt innhold, men ved å ta det innholdet en fagperson allerede har skrevet, og gjøre det tilgjengelig på mange flere språk. Formidleren er fortsatt forfatteren. KI er et produksjonsverktøy som fjerner en praktisk barriere.
Det samme gjelder tilgjengelighet i bredere forstand. Talegenerering kan gjøre skriftlig innhold tilgjengelig for besøkende med synshemming eller lesevansker. Oversettelse kan nå besøkende som ellers ville stått uten. Det er ikke kunstig intelligens som formidler. Det er kunstig intelligens som gjør formidlerens arbeid tilgjengelig for flere.
Forskjellen handler om intensjon og kontroll.
Når fagpersonen skriver innholdet, setter tonen og kan redigere og oppdatere fritt, er kunstig intelligens et verktøy. Når kunstig intelligens genererer innholdet basert på data, er det en erstatning. Grensen er ikke alltid skarp. Men den er viktig å holde fast ved.
Oppmerksomhetens problem
Det er enda et aspekt som fortjener oppmerksomhet, og det handler paradoksalt nok nettopp om oppmerksomhet.
De gamle lydguidene, de klumpete apparatene med nummertaster, var inne på noe riktig. De respekterte den visuelle oppmerksomheten. Man trykket på en knapp, lyttet, og så på verket. Øynene forlot aldri det de var kommet for å se.
Da museene beveget seg mot apper og skjermer, gikk den kvaliteten tapt. Apper krever nedlasting, oppdateringer, innlogging. Berøringsskjermer krever interaksjon. Begge deler trekker oppmerksomheten bort fra utstillingen og mot et brukergrensesnitt. Det paradoksale er at teknologien som skulle berike opplevelsen, ofte ender med å forstyrre den.
Informasjon har aldri vært flaskehalsen i museumsopplevelsen. Oppmerksomhet har vært det. Og den beste teknologien er kanskje den som klarer å forsvinne, slik at den besøkende kan være til stede i rommet, foran verket, i fortellingen.
Det er et designprinsipp som gjelder uansett om man bruker kunstig intelligens eller ei: Teknologien bør støtte møtet mellom den besøkende og det museet vil vise, ikke konkurrere med det.
Les også: På tide å snakke om KI i musea
En samtale som mangler nyanse
Debatten om KI i museer har en tendens til å falle i to grøfter. Den ene er ukritisk begeistring: kunstig intelligens kan personalisere opplevelser, generere innhold, effektivisere drift. Den andre er kategorisk avvisning: kunstig intelligens hører ikke hjemme i museumsformidlingen.
Begge posisjoner er for enkle. Det er behov for en mer nyansert samtale som anerkjenner at kunstig intelligens kan være et sterkt verktøy i formidlernes hender, men at det krever bevisste valg om hva teknologien skal og ikke skal gjøre.
De viktigste spørsmålene er ikke teknologiske. De er faglige. Hva er museumsformidling? Hvem bør forfatte den? Og hva mister vi hvis vi automatiserer den?
Vi har arbeidet med lydguider støttet av KI i nordiske museer i to år. Vår erfaring er at den største utfordringen ikke er teknisk. Det er å designe teknologi som respekterer det faglige arbeidet den er satt i verden for å støtte. Det høres enkelt ut. Det er det ikke alltid.
Men vi tror at det er den riktige målestokken. Teknologien lykkes når den trekker seg tilbake og lar museet være et museum.
Thor Martin Bærug og Åsmund Sollihøgda arbeider med museumsformidling støttet av kunstig intelligens og er grunnleggere av firmaet Walkie Talkie.
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
