En kvinne i hvit labfrakk og med blå hansker går inn i en smal korridor med hyller på begge sider – et museumsmagasin. Hun klatrer opp en gardintrapp. Fra en hylle høyt oppe drar hun en skuff mot seg. Her ligger det flere gjenstander i små hvite esker. Hun tar ut en av dem, går ned stigen, mot oss og ut fra korridoren. Vi ser esken liggende på et bord. I esken ligger det en liten gjenstand i en pose av plast. Gjenstanden tas ut av posen, og vi ser det er en liten pilspiss med bitte små tagger langs kanten.
Denne tekstlige vignetten er et forsøk på å beskrive en sekvens i filmen «Å bevare for evigheten», som vises i Universitetsmuseet i Bergens 200-årsjubileumsutstilling. I kortfilmen møter vi arkivar Anita Haugan Lie, ansatt ved avdeling for samlingsforvaltning ved Universitetsmuseet. Seeren blir med inn i museets magasin, der de får et innblikk i hvordan kultur- og naturarv lagres sikkert for fremtiden. Gjenstander blir forstørret gjennom kameraet, og detaljer fremhevet.
Film som virkemiddel i utstillinger har den fordelen at den kan gi tilgang til museumsvirksomheten som ellers fysisk ikke er tilgjengelig for publikum, og kameraets utsnitt og bilder bygger en audiovisuell fortelling og et audiovisuelt argument.
Jubileumsutstillingen som denne filmen inngår i, tar for seg ikke bare museets historie, men også praksiser – hva jobber man med på et museum, og hvilke problemstillinger er vi opptatt av? I denne konkrete utstillingen ble det gjort et valg om å lage én film til hvert hovedtema: museets første år, formidling, metode, etikk og så videre.
Prosessorientert formidling
Universitetsmuseets utstillingsmanual, som ble forfattet i 2017, konstaterer at Universitetsmuseet ikke bare skal fortelle fakta, men at alle utstillingene skal forklare veien til faktaene – altså forskningsprosessen.
Da Universitetsmuseet, Naturhistorie, gjenåpnet i 2019 etter omfattende rehabilitering og med (da) 19 nye basisutstillinger, var det i utstillingenes dreiebøker gjennomgående inkludert audiovisuelle «forskerportretter». I korte utstillingsfilmer forteller og forklarer en forsker om et tema innenfor utstillingens ramme. Forskeren står gjerne plassert på et relevant sted for det hen snakker om, enten det er på et fjell eller i et laboratorium.
Møtet med forskeren, med eller uten labfrakk, gir et ansikt og en stemme til metoder de færreste besøkende på museet har et forhold til. Gjennom filmmediet kan publikum se selv – de kan stå ansikt til ansikt med en person som forteller og viser hvordan de jobber.
I den temporære utstillingen «Tidlig menneskelig atferd» i samarbeid med SapienCE senteret fikk jeg i rollen som filmskaper være med arkeologer på utgravning i Sør-Afrika, på et sted stengt for publikum. Feltarbeidet resulterte i seks utstillingsfilmer, hver av filmene omhandler arbeidet til én forsker. Installert i samme utstillingsrom viser filmene hvordan de ulike vitenskapelige bidragene i prosjektet utfyller hverandre.
I en av filmene blir vi med arkeolog Karen van Niekerk på en dag i felt. Vi følger utgravningsteamet fra de kjører om morgenen, til timevis med utgraving og sikting av jord, til vasking og sortering av funnene på kvelden, til funnene havner i små, gjennomsiktige poser. Det er arkeologens langvarige, presise og til tider tunge arbeid på lite tilgjengelige steder som er tema for filmen.
Min favorittsekvens i filmen er imidlertid når Karen forteller om hvordan funnet av en liten stabel med sneglehus levendegjorde steinaldermenneskene for henne – mennesker som bodde i området for 100 000 år siden. Hun begrunner det med at å stable objekter oppå hverandre er en så menneskelig handling at den er gjenkjennbar også for oss som lever i dag. Karens eksempel kunne vært fortalt i en tekst, men da ville vi gått glipp av ansiktsuttrykket hennes. Gjennom det levende bildet får vi tilgang til hennes følelser, og opplevelsen fremstår som ekte og viktig.
Iscenesettelse av vitenskap
Fra samme hule i Sør-Afrika forteller stipendiat Heidi Øhrn om sitt forskningsprosjekt om menneskers kognitive evner i steinalderen. Bildene av Øhrn på steinalderlokaliteten klippes sammen med bilder fra Bergen der hun bruker moderne hjerneskannere, såkalte fMRI-skannere, i kognitive undersøkelser. I filmen får vi visuelt bevis på at hjerneskannerne virker, når hjernen til to testpersoner dukker opp på en pc-skjerm.
Helt nytt er ikke dette grepet – fototeoretikeren Elizabeth Edwards har skrevet om hvordan foto og film allerede fra medienes spede begynnelse ble brukt i ekspedisjoner til å legitimere vitenskap.[1] Edwards har i sitt arbeid pekt på fotografiets rolle som en performativ praksis. En forskningsvideo kan absolutt ses som et retorisk grep for å vise hvordan universitetets ansatte utøver vitenskap med instrumenter, maskiner og grafer. Selv om de færreste vil ha kjennskap til hvordan en fMRI-maskin fungerer, vil vi tro på det vi ser – kanskje fordi det ser vitenskapelig ut. Samtidig kompliseres alle typer av visuelle «bevis» i vår samtid. Fotografiet som beviskilde har særlig blitt problematisert siden overgangen til digitale medier og bilderedigeringsprogrammer ble vanlige. Med AI-verktøy er dette selvsagt enda mer problematisk.
Filmteoretikeren Christian Metz[2] skrev om hvordan objekt og fotografi står i en indeksrelasjon, det vil si at fotografiet eksisterer fordi kameraet på et tidspunkt har vært på samme sted som objektet som bildet viser. Denne koblingen er for lengst revet i stykker av en AI-generert krokodillebande, som kan dukke opp på kjøpesentre så vel som i et museum. I et mediebilde styrt av algoritmer og vår egen fallende oppmerksomhet er det vanskelig å tro på bilder som bevis.
Forskere og utforskere
På Universitetsmuseet brukes filmmediet for å utvide samtalerommet rundt utstillingene. Vi som er utstillingenes kuratorer, har invitert forskere inn til å diskutere komplekse problemstillinger foran kamera. De samme refleksjonene kunne selvsagt blitt komprimert til en utstillingstekst på 90 ord. Men ved å eksempelvis vise osteologer og arkeologer utøve en livlig etisk diskusjon rundt et 4000 år gammelt skjelettmateriale gir vi på effektivt vis innblikk i komplekse spørsmål uten en klar fasit. Slik kan filmene bidra til en bedre forståelse for ulike former for kildemateriale, fagfeltenes egenart og diskusjoner dem imellom.
I den nye utstillingen «Bergen–Grønland: glemte forbindelser» inngår filmen om Maria fra Paamiut som et sentralt element. Filmen omhandler et maleri som er i Universitetsmuseets samling – et portrett av den unge grønlandske kvinnen Maria, opprinnelig malt av Mathias Blumenthal i 1747. Maleriet finnes i dag i tre eksemplarer, i Bergen, i København og i Sverige. I filmen forteller stipendiat Tuva Mossin ved Universitetet i Bergen og kurator Ivalo Katrine Birthe Foget Olsvig ved Nationalmuseet i København om maleriet og hvordan Maria reiste fra Grønland via København og Halden til Bergen. De to inntar rollen som forskere og også som utforskere av en ufullstendig fortelling.
Marias historie er fragmentarisk, og kildene er mangelfulle. Navnet hennes står ikke i kirkebøkene. På stedene hun har oppholdt seg, finnes det knapt spor, heller ikke omriss etter kilder som en gang har eksistert. De eneste beskrivelsene av henne kommer fra misjonærenes nedtegnelser og det lille portrettet. Gjennom stedene Maria kan ha oppholdt seg, kan likevel hennes fortelling visualiseres. Vi kan forestille oss henne i et landskap og danne oss et bilde av reisen hun gjorde for flere hundre år siden. Med videomateriale fra København, Bergen og Osterøy, fra arkiver og museer, får publikum bli med på en bredere kontekstualisering av et lite maleri som fysisk er utstilt på et rom i museet i Bergen.
Filmene vi lager, kan være et supplement til en utstilling, men de skal samtidig kunne stå på egne ben. Mens utstillingenes tilstedeværelse forsvinner når de demonteres, lever filmene videre for å kommunisere forskningen utover utstillingsperioden. Og når forskningen ikke lenger er like aktuell, har utstillingsfilmene potensial til å bli et arkiv over forskning på Universitetet i Bergen.
[1] Edwards, E. (2001). Raw histories: photographs, anthropology and museums. Berg.
[2] Metz, C. (1985). Photography and Fetish. October, 34, 81–90. https://doi.org/10.2307/778490
Åshild Sunde Feyling Thorsen er seniorkurator ved Universitetsmuseet i Bergen, visuell antropolog og medredaktør for Journal of Anthropological Films.
Les flere presentasjoner av prosjekter og initiativ i museumsfeltet. Det kommer fire papirutgaver av Museum i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
