Å simulere læring  – rollespillets fallgruver 

Våren 2017. Falstadsenteret freds- og menneskerettighetssenter er på studietur i Oslo. Vi er et helt kollegium på tur i storbyen for litt faglig påfyll. Utstillingen vi er mest interessert i handler om norske kvinner og tyske soldater under andre verdenskrig. Etter et kjapt møte med museets pedagoger får vi en introduksjon til en av scenene i utstillingen. Her blir vi bedt om å tre inn i rollene til tyske nazioffiserer og unge, norske kvinner som møtes på et festlokale. Det oppstår en ubehagelig stemning. De fleste av oss kvier seg for å melde seg, vel vitende om at en i kollegiet er barnebarnet til ofre for det norske holocaust. Av profesjonelle hensyn blir likevel noen av oss med.  Ubehaget er til å ta å føre på idet vår kollega ikler seg uniformen til nazistene som forfulgte, arresterte og mishandlet besteforeldrene hans.

Dresset opp i nazikostyme instrueres så vår kollega, sammen med noen andre besøkende, til å spille ut en klassisk «scene» fra krigens dager: soldatene skal friste de norske jentene med sigaretter og by dem opp til dans. Det spilles musikk i bakgrunnen. Resten av kollegiet står og stirrer. Museumspedagogene dirigerer oss rundt i ubehaget, uvitende om at en av de overrumplede uniformerte «offiserene» er av jødisk bakgrunn.

Undervisningsmetodikken simulering, også kjent som rollespill, brukes flittig i både skole og museumssektor. Vårt inntrykk er at det er bred enighet blant mange organisasjoner og profesjonelle om at rollespill som en metode er en god form for læring om historiske tema. Vi ønsker å diskutere dette. For selv om det akademiske feltet om rollespill ikke er stort, er det stor uenighet om hvor god denne metoden er til å belyse kontroversielle og vanskelige historiske temaer, og i hvilken grad den gir et læringsutbytte.

Engasjement vs. følelser

Rollespill engasjerer. Metoden kan være en inngang til at elevene blir emosjonelt engasjerte i historien. Dette er et mål vi har sympati for. Men ved å simulere vanskelige historiske hendelser, ligger det også et potensial i å påføre elever sterkt emosjonelt stress. Fra et pedagogiskpsykologisk standpunkt vet vi at sterke følelser ikke bidrar til god læring eller fremmer gode læringsmiljø. I formidling av slike hendelser har vi et særskilt ansvar for å kontekstualisere historien, slik at hendelsen, og valgene menneskene står overfor, ikke blir trivialisert. Vi vil argumentere for at man bør se seg om etter andre metodiske, pedagogiske og didaktiske innganger. Innganger uten de potensielle fallgruvene.

Problemet med forenkling

Et grunnleggende utgangspunkt for rolle spill i undervisningssammenheng er at aktiviteten forsøker å reflektere det virkelige liv. Deltakerne trer inn i aktive roller som stilles overfor valg med konsekvenser. Rollespill skiller seg derfor fra for eksempel teater, ved at det gir store rom for improvisasjon. For at disse rommene skal skapes og at elevene skal kunne trekke ut noe meningsfylt fra rollespillet, må historien forenkles. Det er fristende å bruke rollespill i undervisningen for å bryte ned avstanden tiden har skapt for å oppnå en større forståelse for personers valg og handlinger (historisk empati). Det kan være uproblematisk i noen sammenhenger. Det kan derimot by på store utfordringer når man skal forenkle vanskelige og kontroversielle historiske hendelser, fra for eksempel andre verdenskrig. Noen blir overgripere og noen blir offer. Ondskapen blir avgrenset fra godheten. Valg som en gang var uklare og komplekse, blir forenklet for å passe inn i rollespillets gang. Dette er også det som gjør at rollespillet er spennende og engasjerende. Men, ikke all historie er like egnet materiale for denne metodikken. I formidling av vanskelige hendelser hviler det et særskilt ansvar for å prøve å forstå, gjennom å være sensitiv til den historiske konteksten. I rollespillet må man gjøre det motsatte, fordi virkeligheten er for kompleks og i mange tilfeller for brutal og uutholdelig.  Dette virker som et uløselig problem: om rollespillet blir for enkelt, nærmer vi oss det banale og elevene vil sitte igjen med et feilaktig bilde av historien. Om den blir for virkelighetsnær, kan den i verste fall traumatisere.

Problemet med sosialt press

I rollespillet nevnt innledningsvis, var vi voksne mennesker som deltok frivillig. Den eneste tvangen var det sosiale presset vi følte etter en innbydelse fra en annen museumskollega som ville gi oss en smakebit av undervisningsopplegget sitt. Vi fikk en påminnelse om hvordan rollespill av fortiden kan han store fallgruver. Dette gjelder spesielt overfor ungdom i skole- og utdanningssammenheng. De blir stilt overfor slike situasjoner uten at deres bakgrunn, følelser eller læringsbehov blir tatt i betraktning. En elev formulerte seg slik etter å ha deltatt på et rollespill på et lokalt museum: «Jeg kjente meg svak. Svak, fordi jeg ikke hadde noe valg i forkant. Dette var noe vi måtte være med på; Svak, fordi jeg ikke kunne påvirke det som skjedde underveis; Og svak, fordi jeg ikke klarte å ha det spennende og artig, sånn som de andre».

Problemet med frykt

Rollespill er et performativt medium en lærer eller museumspedagog kan benytte for å formidle kunnskap om eller innsikt i en gitt historisk hendelse, og pedagogen som instruerer har liten kontroll over hvilke kunnskaper, erfaringer og traumer hver enkelt deltaker tar med seg inn i rollespillet, og i neste rekke hvilken meningsskaping rollespillet resulterer i. Museer og minnesteder møter, til forskjell fra skoler, barn og unge over korte tidsrom. Vi kjenner ikke deltakerne og deres bakgrunn. Det hviler derfor et ekstra stort ansvar hos oss for ikke å sette barn og unge i vanskelige situasjoner som kan påføre dem stort emosjonelt stress. Den forutnevnte eleven sin beskrivelse av en hendelse i rollespillet illustrerer det emosjonelle stresset som kan oppstå: «Jeg skjønte jo at de ikke skulle skyte oss på ordentlig, men jeg ble kjemperedd likevel». Det er vanskelig å se hvordan elevens frykt i denne situasjonen kan fremme læring

Debrief ikke tilstrekkelig

Mange som gjennomfører rollespill viser til kontekstualisering og debrief/refleksjon i etterkant som de viktigste prosessene for meningsdanning og læringsutbytte. I et forskningsprosjekt av amerikanske Simone A. Schweber undersøker hun et rollespill om holocaust. Opplegget har blitt utprøvd og perfeksjonert over 30 år. Hun følger rollespillet gjennom hele den tre måneder lange prosessen akkurat dette opplegget består av. Gjennom hele perioden er rollespillet brutt opp av grundig og kontinuerlig kontekstualisering og refleksjon. Til tross for dette viser hennes analyse av opplegget at de ovennevnte fallgruvene er til stede, selv i en slik kompleks og grundig simuleringsprosess.

Museets ansvar

Falstadsenteret har selv opplevd eksternt press om å drive rollespill, med et mål om å la elevene «få kjenne det på kroppen». Siden senterets oppstart har vi stilt oss skeptiske til en slik tilnærming til undervisning på minnestedet, med bakgrunn i dets vanskelige historie. Vårt pedagogiske grunnsyn vil alltid fokusere på å ivareta elevene. Noe som i vår pedagogiske virksomhet ikke lar seg kombinere med rollespill. Hvordan ville det oppleves for barnebarnet til holocaustofre å bli satt i et rollespill med bakgrunn i nazistenes overgrep. Hvordan ville det oppleves for et tidligere offer for menneskehandel, vold eller for en tidligere flyktning å simulere slaveri, trafficking, overgrep eller fluktsituasjoner?

Museer og minnesteder er pedagogiske institusjoner. Vi har et ansvar for å ivareta alle besøkende. Vi må utøve en formidlings- og undervisningspraksis som fremmer læring uten å trivialisere historien, som ikke overbelaster elevenes følelsesliv og som fordrer refleksjon som kan føre til handling. Vårt hovedargument er derfor at det finnes mer egnede metodiske, pedagogiske og didaktiske tilnærminger i arbeid med vanskelige og kontroversielle historiske hendelser, enn rollespill.

Artikkelforfatterne utgjør undervisningsavdelingen ved Falstadsenteret.