Den skal stå i ti år, med eventuelle justeringer og oppdateringer underveis, og formidler et bredt spenn av aspekt tilknyttet abort, seksualitet og aktivisme. Samlet sett skiller de utvalgte historiene og gjenstandene seg fra det man vanligvis forventer og finner på museum.
Aborthistorier og myteknuser
I kjelleren på Kvinnemuseet blir man møtt av en vegg av tegnede kvinneansikt, laget av kunstnergruppen OTALT. Ansiktene har ulike kjennetegn og uttrykk, og tydeliggjør utstillingens fokus på personlige historier fra kvinner fra ulike deler av verden. I naborommet formidles et utvalg, som samtlige kretser rundt abortopplevelser og er opplest av skuespillere. Dette er immateriell kulturarv som ofte blir ekskludert og som er tabubelagt i mange land, til dels også i Norge.

Videoene er innrammet til å ligne speil, plassert på kommoder, hvor man kan sette seg ned for å se, høre og speile seg i dem. Møblene tar mye plass og i dette rommet er uutnyttet potensial. Ved siden av er veggene tomme for tekst, med detaljrike illustrasjoner, blant annet av historiske aborthjelpemidler. Illustrasjonene løfter utstillingens visuelle profil, men her går det på bekostning av informasjon. Tekstene er plassert høyt på veggen, med liten skrift, og er vanskelige å lese. Generelt er de kortfattede og konsise, noe som effektivt gir informasjon, men også en noe overfladisk innføring i tematikken. Utstillingen gaper over mye, og jeg savner at den tar seg plass til å gå dypere inn i materien på den betente og komplekse abortdebatten.
Gjennomgangsfargene er sterke, lystige farger, noe som visuelt sett er et godt valg i en mørk kjeller. Det sprudlende fargevalget gjør tematikken mer fordøyelig, men en mulig fallgruve er at det lystige preget, kombinert med den noe kortfattede informasjonen, ikke tydeliggjør alvoret. Kommodene og de knallrosa stolene kan minne om et tenåringsrom, og illustrerer at utstillingen i stor grad henvender seg til og omhandler unge kvinners livsvalg. Det er oppløftende at den baserer seg på «vanlige» kvinners historier, og disse er viktige bidrag i museets forsøk på å bringe frem det tabubelagte. Dette forsterkes av andre element, som «Myteknuseren», hvor besøkende oppfordres til å besvare spørsmål om abortmyter.
Gynekologkontor og abortskrin
Utstillingen er inndelt i ulike rom, noe som stort sett fungerer godt og viser tematikkens omfang. Plass er en utfordring og rommene er smale og begrensede. Mye er løst med kreative løsninger og effektiv bruk av lokalet, men noen steder blir det trangt og fullt. Dette vil jeg tro byr på utfordringer når det er mange inne samtidig. Fremkommelighet for bevegelseshemmede er vanskelig her, men i etasjen over vil utstillingen presenteres i en 3D-video.

Utstillingen fører videre til det som passende nok ligner et lege- eller gynekologkontor, med en gynekologstol «gjemt» under trappen. Denne er et spesielt syn i en utstillingssammenheng og burde fått mer plass enn den gjør. Den blir stuet litt vekk, når man gjerne skulle sett nærmere på den, fra ulike vinkler og på avstand. Det samme gjelder et abortskrin, som er plassert høyt på veggen, inne i et smalt rom innerst i utstillingen, og en barnekiste plassert på veggen, med en kommode tett på. Det kan godt hende at dette skal være elementer som besøkende skal «oppdage» selv, men det er allikevel synd at man ikke får sett de ordentlig, da disse er blant utstillingens mest interessante gjenstander.
Tross pedagogiske element og fokus på seksualundervisning, er utstillingen tidvis teksttung. I monteret under trappen, hvor ulike prevensjonsmidler presenteres, er informasjonen på norsk og engelsk og med liten skrift. Det er mye tekst, og blir litt overveldende. Dette kunne nok blitt løst på andre måter. Man kunne brukt QR-koder, «gjemt» noe av teksten i skuffer, eller på andre måter lagt opp til å trigge besøkerens utforskertrang. Samtidig er det betimelig å spørre om denne mer generelle delen om prevensjon burde ha såpass stor plass eller om aborttematikken burde rendyrkes. Dette siden plassen er begrenset, og det er relevante aspekt som bortprioriteres. På legekontoret savner jeg informasjon om hva abort innebærer, historisk og i dag, som hva slags alternativer som finnes og hvordan inngrepene fortoner seg.
Truser til statsministerens kontor
Et annet blikkfang er de dekorerte trusene som pryder inngangen til utstillingens aktivismerom. I 2019 oppfordret Kvinnegruppa Ottar til protest mot regjeringens diskusjoner om endringer i abortloven, hvor de ba kvinner om å dekorere undertøy med passende slagord og sende inn til statsministerens kontor. Nå er disse del av Kvinnemuseets unike samling. Aktivismerommet viser eksempel på kamper rundt abortrettigheter i Norge og i andre land. Dette skal suppleres med en nettutstilling, som utenlandske kvinnemuseer skal kunne bruke til formidling.
Rommet understreker utstillingens aktualitet, og det internasjonale aspektet gjør den ytterligere relevant. Det er derimot synd at det kun er eksempler fra europeiske og vestlige land. Demonstrasjonene formidles i form av instagrambilder, med kortfattet tekst. Jeg savner mer informasjon, så vel som perspektiver fra motstanderne. Generelt i utstillingen kunne det vært mer diskusjon og flere elementer til refleksjon, eksempelvis hvorfor abortsaker stadig aktualiseres. Instagrambildene og de rosa veggene forsterker det ungdommelige preget, og jeg savner mer til de voksne som også vil lære mer. Dette for eksempel i form av mer statistikk og historie, både i norsk og internasjonal sammenheng.
«Når begynner livet?»
I naborommet, under tittelen «Når begynner livet?», presenteres syn på dette spørsmålet fra ulike religioner. Dette er interessante aspekt, om kropp, liv og valg, og her kan mange lære ett og annet om forestillinger, myter og praksiser. Det er her, i de religiøse tekstene, at spor av abortmotstand presenteres. Ellers er denne siden fraværende, og utstillingen gir en noe ensporet og ubalansert fremstilling av debatten. En mulig fallgruve er at museet med dette «skisserer» opp fasitsvar, som hva som er riktige verdier og synspunkt. I så fall er det en politisk posisjon, og burde presiseres og problematiseres.
Det er spennende at museet våger seg inn på et betent og aktuelt tema, men jeg savner en mer dyptgående fremstilling, med mer nyanser fra debatten, mer aktuell statistikk og en grundig historisk gjennomgang. Dette særlig siden utstillingen skal stå i ti år. Noe av det mest interessante er gjenstandene og historiene som så sjeldent er å finne på museum. Å besøke en utstilling med protesttruser, gynekologstol og abortskrin i monter, vekker nysgjerrigheten. Det er tankevekkende og engasjerende å høre alle disse historiene, hvis erfaringer er så utbredt, men allikevel så lite formidlet. Her gjør Kvinnemuseet et viktig arbeid med å belyse tema som har blitt, og blir, skambelagt og ekskludert.
Om utstillingen
- HVA: HYSJ! FORTELLINGER OM ABORT OG SEKSUALITET
- STED: Kvinnemuseet, Kongsvinger, www.kvinnemuseet.no
- TID: 1. juni. Skal stå i 10 år
- HVEM:
- Prosjektleder: Mona Holm, Kvinnemuseet.
- Konseptutvikling og utstillingsdesign Kunstnergruppa OTALT
- Research/Innsamling: International Association of Women’s Museums, IAWM
Anmeldt av Hilde Granum
Anmeldelsen er hentet fra Museumsnytts papirutgave (nr. 2-2021). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år).