Den 25. til 27. mars ble Museumsforbundets årsmøte arrangert i Kristiansund, og sammen med dette kåringen av Årets Museum 2025. Årets vinner ble Nasjonalmuseet for kunst og arkitektur. Kåringen av Nasjonalmuseet som årets museum sender et kritikkverdig signal til resten av vår bransje: Vi kan se mellom fingrene på det etiske museumsarbeidet.
Nasjonalmuseet med teflonflate mot fagfellesskapet
Museer er mye forskjellig: Fra bibelmuseum og bygdetun til forsvarsmuseer og kunstmuseer. Det som forener dette uregjerlige mangfoldet er vår felles tilhørighet til ICOM – International Council of Museum Ethics. ICOM er museenes internasjonale fellesorgan med medlemmer i 136 land. I tillegg til å fastsette den internasjonale museumsdefinisjonen bygger ICOM sitt arbeid på en etisk minstestandard for alt museumsarbeid- ICOM code of ethics.
Norsk ICOM jobber, som nasjonale ICOM-styrer i andre land, med å bistå museer i etiske spørsmål, fremme bevissthet rundt etikk i museumsarbeid og påpeke når det etiske regelverket brytes. Da Nasjonalmuseet i 2019 inngikk den mye omtalte avtalen med Fredriksen Family Art Company, rykket både daværende styreleder i Norsk ICOM, Katrin Pabst, og generalsekretær for Norges museumsforbund Liv Ramskjær ut og rettet en sterk kritikk mot avtalen.
Avtalen er et eklatant brudd på vårt felles etiske regelverk – Nasjonalmuseet frasier seg sin faglige integritet og bruker våre offentlige midler og statlige kompetanse til å utvikle et drivhus for verdiøkningen til en privat kunstsamling. Avtalen burde aldri vært signert, og viktigst – Nasjonalmuseet, med sin ledende nasjonale posisjon, har et særskilt ansvar for å ikke skape negativ presedens med slike sponsorsamarbeid.
Nasjonalmuseet er Norges største museum. Fordelt i midler mottar Nasjonalmuseet ca. en femtedel av det samlede offentlige museumsbudsjettet. Vi er glade for vårt nye museum, vi mener Nasjonalmuseet leverer mye godt, interessant og spennende innhold, og som et nasjonalt kollegium er vi innforstått med at slik koster.
Nasjonalmuseet har derfor en uomtvistelig og betydningsfull maktposisjon innenfor vårt felles og sammenvevde nettverk av museer. En rekke museer ser til, følger og samarbeider tett med Nasjonalmuseet. En slik overlegen posisjon bør røktes med omhu. Nasjonalmuseet må være seg bevist sitt ansvar og ta på alvor at deres valg er toneangivende for resten av vår sektor.
Laks, våpen og olje
De fleste norske museer er ikke Nasjonalmuseet, men problemstillingene knyttet til private sponsoravtaler er høyaktuell for museer over hele landet. De fleste norske museer har en svært presset økonomi og et sterkt insentiv- fra statlig hold – til å inngå i OPS-samarbeid (Offentlig Privat Samarbeid) for å spe på en slunken økonomi. De fleste norske museer har sterke bånd til et lokalsamfunn. De fleste norske museer er tett sammenvevd i små, gjennomsiktige samfunn der interessekonfliktene er mange og nære.
Museer rundt om i hele landet står daglige i utfordringer knyttet til sponsoravtaler med laksenæring, våpenprodusenter, oljeselskap og mye annet. I et lite samfunn kan det være krevende å bite den hånda som gir deg mat. I Norsk ICOM har vi merket hvordan de etiske utfordringen knyttet til sponsing og museenes faglige integritet øker over hele landet. Vi har også merket hvor imponerende prinsippfaste mange museumsdirektør er i møte med sponsoravtaler: ICOMs etiske regelverk legges til grunn, ellers ingen avtale. Dette koster både profesjonelt og privat, men slik må det være skal museene bevare en tillitt til vår integritet i hva vi er og hva vi formidler.
Nasjonalmuseet har på sin side brutt det etiske regelverket gjennom sin avtale med FFAC. De har mottatt gjentagende kritikk for dette fra norske museers to hovedplattformer: Norges museumsforbund og Norsk ICOM. Kritikken har også kommet fra kunstfeltet, fra jurister og kommentatorer, uten at Nasjonalmuseet har tatt kritikken til følge.
Juryen setter godkjentstempel på regelbrudd
Rett skal være rett – det er ikke Nasjonalmuseets feil at de ble tildelt prisen som årets museum. Vår kritikk er derfor først og fremst rettet mot juryen, Grunde Almeland, Agnes Moxnes og Helena Westin. Det er usolidarisk at Nasjonalmuseet som det norske museet som har fått tydeligst kritikk for å bryte vårt felles kompass over flere år, belønnes med en pris.
Juryens begrunnelse la vekt på mye av det fantastiske arbeidet vi alle er enige i at Nasjonalmuseets ansatte gjør, men resten av begrunnelsen var tynn. Juryen refererte til at Nasjonalmuseets ledertrøye kommer med et ansvar, og at de ville være tydelige på at de «har fulgt nøye med på debatten som pågår om blant annet hvordan museer forholder seg til og agerer etter museenes etiske regelverk». Da kan vi bare anta at konklusjonen er at brudd på etisk regelverk likevel ikke er graverende nok. På denne måten bidrar juryen til å undergrave arbeidet ICOM gjør for å holde museene samlet over hele verden.
Nasjonalmuseet har i full offentlighet ignorert krystallklar kritikk om brudd og fortsatt som før. Når juryen velger å begrunne prisen med en forhåpning om bedring hos Nasjonalmuseet på dette feltet i fremtiden (for en pris som handler om arbeid i fjoråret), er det i beste falt naivt. Når Nasjonalmuseet ikke har lyttet til offisiell kritikk fra våre to største bransjeaktører i seks år, hvorfor skulle en jurybegrunnelse fremført under et lukket middagsselskap gi noen grunn til endring?
Tidligere på årsmøtet ble ICOMs etiske regelverk drøftet. Under NMFs vedtekter ble følgende tekst enstemmig tatt inn: § Medlemsskap i Norges Museumsforbund er åpent for alle museer i Norge som tilfredsstiller ICOMs definisjon av et museum, har implementert ICOMs etiske regelverk i alle deler av virksomheten samt slutter seg til forbundets vedtekter.
For oss i Norsk ICOM er likevel det mest kritikkverdige signalet juryen sender til resten av våre medlemmer i museumssektoren. Eller er regelbrudd greit så lenge man er størst?
Styret i Norsk ICOM
Atle Ove Martinussen (styreleder), Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, Gazi Özcan, Lasse Tjønnøy, Maja Leonardsen Musum, Åshild Andrea Brekke, Sissel Ann Mikkelsen
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
