Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
ReportasjeBør Solhov bli fornorskningsmuseum?

Bør Solhov bli fornorskningsmuseum?

– Hyvää päivää! En finsk turist har funnet veien til overnattingsstedet Solhov i Lyngen kommune i Nord-Troms. Fra 1700-tallet har mange av hans forfedre og -mødre kommet samme veien. Nå er det foreslått å gjøre Solhov til et museum der vi kan lære om fornorskningsprosessen av samer og kvener.

I dag eies Solhov av Ingunn Rivertz, oldebarnet til Peter Rivertz som i 1912 ga sin store eiendom til Staten for å få et bedre skoletilbud i nord.

Lyngsalpenes slott

Eiendommen ble gitt som gave, men i avtalen stod det at eier eller eiers etterkommere fikk gjenkjøpsrett hvis Troms fylkeskommune ikke lenger ønsket å eie. I 1987 stengte Solhov dørene som folkehøgskole. I årene etter ble det gjort flere tiltak for å gi bygget nytt liv. Stedet har vært sentrum sentrum for innovasjon innen plastindustrien, blitt benyttet som leiligheter for psykisk utviklingshemmede og vært arena for innspilling av realityserien «Eldrebølgen».

Så ble det stille. Ingen kom. Ingen ønsket heller å kjøpe bygget, selv om summen var satt til beskjedne én krone. I 2012 kom de gamle vedtektene til sin rett, og Ingunn Rivertz kjøpte tilbake oldefarens eiendom, til en pris satt i lensmannsskjønn. Sammen med mannen Mathieu Blein driver hun nå Solhov som overnattingssted. Eller som det står annonsert på nettet: «Solhov – Castle of the Lyngen alps».

– Ble aldri norsk

I 2023 fikk daværende ordfører Dan Håvard Johnsen en idé: Solhov må bli museum! Kanskje kom tanken til ham som et resultat av eller også et svar på Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid lagt fram 1. juni samme år.

– Jeg ble aldri norsk! Dette sier Roar Breivik fra Breivikeidet i Troms til Museum. Han kom til Solhov som elev da han var 18.

Han husker den første skoledagen godt:

– Jeg likte det ikke, altså, disse utskårne søylene, det hele var så fryktinngydende.

Breivik måtte være med på sløyden for å lære seg norsk kunsthåndverk. Dette var guttenes domene. På kjøkkenet lærte jentene å kokkelere norsk bondekost. Ved siden av de praktiske fagene ble det også undervist i sang, folkedans, naturfag og selvfølgelig faget norsk. Den norske kongehistorien og oppsetning av sagaspel som dramatiserte norrøn mytologi, inngikk i undervisningen.

– Ikke riktig

HOTELLEIER: Solhov omreguleres nå fra å være skole til å bli overnattingssted. Eier er Ingunn Rivertz. Hun og mannen Mathieu Blei har som mål å bevare skolens arkitektur og sjel. Foto: Marte Østmoe

– Fornorskningen som skjedde i området, var traumatisk for mange, forteller Ingunn Rivertz. Derfor likte hun først ideen om at et fornorskningsmuseum ble lagt nettopp her.
Men under markeringen av skolens 100-års jubileum i sommer ble historikken belyst fra flere hold. Rivertz kom i tvil om hvor mye tvang som var inne i bildet på Solhov, og endret dermed også syn på ideen om et museum: – Etter en grundig vurdering tror jeg ikke at det er riktig å legge et offentlig museum som belyser undertrykking av samer og kvener til Solhov. Hun utdyper:

– På Solhov gikk elever av ulik etnisk opprinnelse, og de fikk en mulighet for høyere utdanning og et videre godt yrkesliv. Det var frivillig å gå på Solhov, og ingen ble undertrykt. Skolen var også den første skolen av sitt slag i Nord-Norge, og elevene lærte seg både teoretiske og praktiske fag for å kunne klare seg godt i livet.

Rivertz understreker at de uansett vil bevare Solhovs egenart, stil og historie. I tillegg ønsker de å benytte bygningene til andre kulturelle tilbud som konserter, teater, foredrag, møter og feiringer for både de med samisk, kvensk og norsk bakgrunn.

– Frykten var høyere enn Lyngsalpene

Rivertz mener det finnes historiske grunner til det norske preget på den gamle skolen:

– Solhov ble bygd i en tid hvor det var virkelig langt mellom sør og nord. Ser vi på Nord-Norge fra et Oslo-perspektiv, kan vi bedre forstå hvorfor bygget fikk denne litt herskapelige stilen. Ved siden av å være en skole ble bygge reist som et resultat av tidens redsel for at finnene skulle erobre deler av denne landsdelen. Allmenheten, men også Forsvarsdepartementet, var preget av angst for at finske armeer skulle marsjere over grensen.

Gustav E. Karlsen, professor i pedagogikk og nå emeritus ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, har vært både elev, lærer og rektor ved Solhov. I sitt foredrag på 100-års-jubileet forklarte han forholdet mellom språk, land og krig slik:

– Samisk regnet man på begynnelsen av 1900-tallet bare som et kjøkkenspråk. Også kulturen mente man ville dø ut av seg selv. Ikke desto mindre var man sikker på at det innen den etablerte, pietistiske, men også karismatiske læstadianismen ble forkynt en samlende finsk agitasjon. Nordmenn var i mindretall, men frykten var høyere enn Lyngsalpene. Nå, etter den russiske revolusjon i 1917, var det ikke da naturlig om finnene ønsket seg deler av Nord-Norge? Slik Russland i dag mener de har rett på land i Ukraina fordi det her er russisktalende bosetning, resonnerte man i Lyngen. Flesteparten i bygda snakket jo kvensk. Regnet ikke da finnene dette området for sitt? Angsten vokste. «Den finske fare»!

– Skulle oppdras i norsk ånd

Ingen logg- eller karakterbøker fra byggets skolehistorie forteller om uro eller mobbing elevene imellom. Ei heller finnes det fortellinger om reaksjoner, motstand eller opprør mellom elver og styrelsen. Om dette vitner om et harmonisk miljø, eller også en respekt for ledelse og øvrighet, skal ikke være sagt for sikkert.

Kunsthistoriker og tidligere kultursjef i Lyngen kommune Bente Merete Hansen er ikke redd for å peke på skolens fornorskningsmandat:

– Forutsetningen for å bygge skolen var at elevene skulle oppdras i norsk ånd.

Under skolens 100-årsjubileum i august la Hansen fram en analyse av byggets arkitektur og symbolverdi:

– Når skolen skulle bygges, var det unaturlig å gripe fatt i de typisk nordnorske tradisjonene. Med sine spir, søyler, ornamenter og utskjæringer i dragestil representerte Solhov et brudd med det lokale.

Også konservator ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum Tove Kristiansen, trekker fram skolens arkitektur og utforming når hun skal argumentere for at også Solhov kan anvendes som et museum.

– Solhov som signalbygg med elementer av norsk dragestil viser tydelig den rollen som var tiltenkt skolen i et flerkulturelt samfunn, sier hun og legger til:

– Museet i Vadsø formidler kvensk / norskfinsk minoritetshistorie. Forsoning etter fornorskningspolitikken er en viktig del av vårt arbeid, og vi opplever det som positivt at det vil være flere arenaer som kan formidle denne siden av historien.

– Fornorskningspolitikken er en sentral del av historien

STØTTER FORSLAG: Konservator ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum Tove Kristiansen mener det er flott at flere arenaer formidler fornorskningspolitikkens historie og hvilke konsekvenser disse tiltakene har hatt for norske minoriteter. Foto: Susanne Hætta.

Tove Kristiansen mener det er viktig å forstå fornorskningspolitikkens resultater og lære hvilke konsekvenser den fikk:

– Fornorskningspolitikken er en sentral del av historien til urfolk og minoriteter, og selv om det fins ulike erfaringer fra dette, var dette en overordnet statlig politikk som skapte dype sår hos mange.

Mange elever har kun gode minner fra tiden på Solhov. Men kanskje er ikke Roar Breivik alene om sine noe ambivalente følelser. Der ildstedet hjemme representerte hjertet i elevenes tidligere liv, var storsalen på Solhov samlingssted og sjel.

Bente Merete Hansen poengterer den helt klare symboleffekten: – I storsalen løfter taket seg, og vi går inn i det aller helligste, fargene er hentet fra bonderomantikken, på hver side av scenen er det tresøyler skåret ut i dragestil, og prikken over i-en er et bilde av riksløven.

Fornorskningsprosessens høyborg?

HISTORIELØST: Leif-Harry Hansen, lektor og faglitterær forfatter, mener det vil være historieløst å etablere et fornorskningsmuseum i den tidligere folkehøyskolen Solhov i Lyngen.  Foto: Marte Østmoe

At skolen funksjonelt sett egner seg som historisk treffpunkt, er det liten tvil om. Men ikke alle er like enige om at den kan anses som fornorskningsprosessens høyborg. Leif-Harry Hansen, lektor og faglitterær forfatter, ga nylig ut boka Solhov folkehøyskole gjennom 100 år. I festskriftet fortelles historien fra 1924 og fram til i dag. Hansen mener slett ikke det fant sted noen klar fornorskningspolitikk her.

– De kvenene som kom hit som elever, gjorde det nettopp for å bli norske, og da av fri vilje, sier han.

Hansen løfter gjerne fram Solhov som et historisk signalbygg, men ikke i fornorskningsprosessens ærend. Solhov er i hans øyne snarere en arena for samhold og sunn opplysning.

– Å påstå noe annet er historieløst, sier han.

– Hyvää päivää, hilser turisten som kommer inn på felleskjøkkenet på Solhov.
Der dagens turister kan snakke sitt eget språk høyt og fritt, ble det for 100 år siden kanskje bare hvisket om språket var noe annet enn norsk.

OPP SOM EN LØVE: I storsalen på Solhov er taket ekstra høyt, og over hovedinngangen henger Norges riksvåpen. Foto: Marte Østmoe

Fakta // Bosetning på Nordkalotten

Fiske, jordbruk, reindrift, jakt og fangst var levevei for flere folkegrupper i hele området fra kysten av dagens Norge og østover i dagens Sverige og Finland. Den første store bølgen av kvensk bosetting i dagens Norge kom på midten av 1700-tallet og tilskrives både økonomiske og demografiske utfordringer. På 1800-tallet kom en ny bølge som i hovedsak knyttes til arbeidsinnvandring til gruvedrift og kobberverk, og Norge som mellomstasjon på utvandring fra Finland til Amerika.

På begynnelsen av 1800-tallet økte innvandringen kvener/norskfinner og fra myndighetenes side utviklet det seg en skeptisisme. Dersom Russland ville forsøke å innlemme Norge i sitt imperium, var man redd for at kvenene/norskfinnene, ville vise Norge ryggen og heller støtte Finland og Russland.

Fakta // Sannhet- og forsoningskommisjonen

Sannhet- og forsoningskommisjonen ble opprettet av Stortinget i 2018, bestod av 11 fagpersoner og hadde som mandat å granske fornorskning og urett i Norge ovenfor samer, kvener og norskfinner. I juni 2023 la kommisjonen fram sin rapport. Den inneholdt bl.a 760 personlige historier. Funnene er hentet fra år 872 og fram til i dag. Fortellingen viser at norske myndigheter gjennom store deler av historien i ulik grad og med ulike tiltak har forsøkt å fornorske den samiske, kvenske og skogfinske befolkningen. På slutten av 1800-tallet utviklet denne politikken seg i retning av assimilering. Et typisk tiltak her var opprettelsen av internatskoler der samiske, kvenske og skogfinske elever skulle samles og undervisningsspråket var norsk.

Kilder

– Solhov bør bli museum (NRK, 8.mars 2023)
Den ukjente minoriteten (NRK, 16.mars 2022)
Nasjonale minoriteter – kvener / norskfinner (Utdanningsdirektoratet)


Denne saken stod først på trykk i Museum nr 3 24, der hovedtemaet er hvordan museer blir til. Artikkelen er noe forkortet og oppdatert, siden originalversjonen dessverre inneholder unøyaktigheter og feil om den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner og Sannhets- og forsoningskommisjonen. Vi beklager dette.

Flere av artiklene er digitalisert, se våre nettsider. Vil du lese hele bladet, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstalmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkel
Neste artikkel
Annonse
Annonser