Et av de mer oppsiktsvekkende forsøkene på å formidle ansvarlighet i skandinaviske museer var utstillingen «En verden på spill» som ble lansert ved Experimentarium i København, og senere vist på Jærmuseet, Teknikens Hus i Sverige, og Glomdalsmuseet. I løpet av 2014 var den sett av over 15.000 elever og familier. Den var inspirert av FNs tusenårsmål med samme mål som dagens bærekraftmål: å utrydde ekstrem fattigdom gjennom målbar innsats innen helse, utdanning, miljø og sikkerhet.
Utstilling som brettspill
Valgene Experimentarium og Jærmuseet tok for å formidle FNs tusenårsmål var kontroversielle. Utstillingen var utformet som et 250 kvm stort brettspill, og inviterte skoleklasser til en times intens eksponering for et sammensatt tema som ekstrem fattigdom. Klassen ble delt i fire konkurrerende lag. Etter en introduksjon til utstillingen og spilleregler, var de klare for å kaste terningen som bestemte hvilke oppgaver de skulle løse.
12 oppgaver og 4 sjansefelt hentet inspirasjon fra tusenårsmålene. Et ringspill illustrerte ulik tilgang på legehjelp i ulike deler av verden. En hinderløype illustrerte hva som stopper mange barn fra å få tilgang til utdanning. Skog måtte plantes for å støtte klima og regnskog. Elevene var under tidspress så oppgavene måtte løses raskt. Oppgavene krevde fysisk innsats, samarbeid, og strategisk tenkning, men eksponerte dem samtidig for scenarier og kunnskap relatert til fattigdomsreduksjon.
Tvang fram oppmerksomhet
Formidling av fattigdom og ulikhet kan i en del tilfeller vekke dårlig samvittighet og avmakt over at flere hundre millioner lever i uverdige vilkår. Denne utstillingen ga elevene en underholdende introduksjon. Det er kontroversielt. Var det så spillet eller temaet som engasjerte elevene? Jeg vil definitivt si begge deler. I mitt doktorgradsprosjekt om utstillingen observerte jeg elevene i spillet, intervjuet dem i etterkant, og gjennomførte en større kvantitativ spørreundersøkelse.
Samtalene jeg hadde viser at elevene evnet å skille mellom spill for spillets skyld, og kunnskap om temaet fattigdom i utstillingen. De fortalte entusiastisk om spillet, men var tydelige på at formålet med utstillingen var å lære om fattigdom og tusenårsmålene. De mente også at utfordringene de møtte i utstillingen tvang frem en oppmerksomhet som gjorde at de fikk med seg svært mye kunnskap på kort tid.
Hvordan publikum oppfatter utstillingers innhold er et komplisert felt. Kompleksiteten øker når utstillingens tema er sammensatt, og når ulike budskap skal fortelles på ulike måter. En viktig konklusjon i min studie var at elevene i vesentlig grad var med på å stimulere sitt eget erfaringsutbytte. Elevene ble selvsagt drevet av utstillingens bilder, tekster og oppgaveregler, men den sosiale energien de skapte sammen spilte en avgjørende rolle. Affekt og følelser var en viktig del av utstillingsrommet og intensiverte elevenes erfaringer.
Utviklet global bevissthet
Det utstillingen ikke gjorde var å justere de ofte enkle forestillingene barn, og mange av oss voksne, har om fattige mennesker i andre deler av verden. Den sa heller ikke noe om historiske og strukturelle årsaker til den sosiale og økonomiske ulikheten vi ser mellom globale nord og globale sør.
Likevel konkluderer jeg med at utstillingen bidro til å utvikle elevenes globale bevissthet knyttet til fattigdomsspørsmål. Erfaringene fra utstillingen påvirker deres forståelse når de møter fattigdom i senere sammenhenger, på skolen, i pensum, i reklame fra bistandsorganisasjoner, eller gjennom reiser. Mange elever fikk nye knagger å hekte ny kunnskap på.
Museene bør vise vilje
I et globalt perspektiv er selv en stor utstilling som «En verden på spill» et lite bidrag. Likevel er utstillingen signifikant og viktig. I tillegg til publikums utbytte bør vi trekke frem betydningen det har at et museum flagger en agenda om global ansvarlighet. Når en kunnskapsaktør som et museum viser vilje til å ta del i den globale samtalen om hvordan vi kan skape et bedre samfunn for flere mennesker, påvirker det langt flere mennesker enn bare de som opplever utstillingen.
Jeg mener noe av nøkkelen til en økt global bevissthet i museene ligger i å erkjenne at museene, på lik linje med andre institusjoner i samfunnet, opererer i en sterkt sammenvevet verden, både kulturelt og økonomisk. Akkurat det forplikter også museene til å tenke utover seg selv og sitt nære nedslagsfelt.
Det betyr ikke at museene bør lage store utstillinger om fattigdom. Bærekraftsmålene vil for de fleste museene være relevant som et perspektiv i eksisterende virksomhet. Den vesentlige forskjellen er om museene er seg dette bevisst og om de vil si det høyt nok så omverden hører dem.
Kronikkforfatteren
Sigurd Nielsen er førstekonservator NMF ved Anno Glomdalsmuseet
