Partners Bulgaria Foundation og norske Menneskerettighetsakademiet later til å tro det. Dette reisebrevet er et forsøk på å si takk for tilliten.
Høye forventninger
– Vi gleder oss aller mest til å høre representantene fra de norske museene fortelle. Vi tror vi kan lære masse.
Omtrent slik svarte mange av de rundt 30 deltakerne på runden med presentasjon og forventningsavklaring sluttkonferansen for prosjektet Increasing Democratic Competence and Human Rights Awareness among Young People.
I to år har de vært engasjert i et prosjekt for menneskerrettighetslæring, for og om unge mennesker i sitt lokalmiljø. Prosjektet er støttet med EØS-midler. Det har vært initiert og ledet av organisasjonen Partners Bulgaria Foundation (PBF), i tett samarbeid med norske Menneskerettighetsakademiet (MRA). Også to norske museumsfolk har vært med: Torleif Hamre fra Eidsvoll 1814, og meg selv, fra Nasjonalt medisinsk museum på Norsk Teknisk Museum. Pandemien gjorde at konferansen i 2019 og 2020 ble utsatt og midlertidig erstattet med webinar. Men sent i september 2021 møttes vi i Sofia. Og alvoret seg innover meg.
På bortebane
De anså meg og museumskollega Torleif Hamre som en slags hovedattraksjon! De tenkte vi hadde mye å lære dem. Hadde vi det? Jeg hadde vel strengt tatt tenkt det motsatte, at på denne konferansen var det vi som var på skolebenken. Vi var på bortebane, geografisk, kulturelt og langt på vei profesjonelt. Det var riktignok en del museumsfolk i salen, men flere lærere, psykologer og byråkrater.
Dette var folk som hadde jobbet fram prosjekter nedenfra og innenfra, i sine kommuner, i tett samarbeid med ungdommer og PBF. De hadde tatt kamper vi i Norge ikke har brydd oss stort med på mange år; tatt tak i tabuer og etterlyst rettigheter knyttet til for eksempel ulike seksuelle legninger og politiske meninger. Jeg gledet meg til å bli nærmere kjent med dem og prosjektene deres.
Hamre og jeg hadde holdt innlegg tidligere, på webinar våren og høsten 2020. Han fortalte om museumsnettverket for demokrati- og menneskerettighetsabeid som han koordinerer, og som ble stiftet i Eidsvollsbygningen der Norges grunnlov kom til, og der han arbeider. Jeg fortalte om arbeidet ble gjort for mere medvirkning og demokratisering ved Norsk Teknisk Museum. Vi så mange ansikter på skjermen, men ble ikke akkurat kjent med verken dem eller det de jobbet med. Men nå satt de her, i virkeligheten, i samme seminarrom som oss. Og de så fram til å høre på oss.
Museum som mulighet
Svaret på om vi levde opp til forventningene, må jo egentlig noen andre svare på. Men vi fikk nå gode tilbakemeldinger, så med fare for å framstå i overkant ubeskjeden: Det gikk bra.
Det vi fortalte om var eksotisk, men ikke mer enn at det var mulig for de bulgarske prosjektdeltakerne å relatere og å bli inspirert. Ingen av oss hadde interesse av å være reklameplakater, verken for det norske samfunnet eller norsk museumssektor. Vi vet godt at det er uløste problemer og strukturelle skeivheter begge steder, og ser verdien i å diskutere dette. Vi trakk det fram i presentasjonene våre: Hvordan få arbeid med menneskerettigheter og demokrati til å gjennomsyre det daglige museumsarbeidet i større grad, hvordan våge å prioritere de kontroversielle temaene, hvordan inkludere marginaliserte grupper slik at hvert menneske opplever seg og sin stemme sett og hørt.
De bulgarske deltakerne ble fascinerte av at museum kunne ha egne nettverk for demokrati, samle inn og stille ut personlige historier av den lite glamorøse sorten, og av at det var mulig å tematisere ting som rasisme og psykisk helse. – Dette er fortsatt tabuer i Bulgaria. Psykisk lidelse finnes visst ikke her, uttalte en annen av deltakerne, en psykolog, oppgitt.
Samtidig opplever jeg at jeg lærte mye mer enn jeg lærte bort. Inntrykkene var massive, og virker i meg fortsatt, over en måned etterpå. Det skyldes nok flere ting. Pandemien, for eksempel. Det var mildt sagt overveldende å ta fly, hilse på nye folk, blande seg med hverdagslivet i en fremmed by, og å gå på kafe og museum i denne.
Det å delta på et seminar med mange nye mennesker opplever jeg nesten alltid som sterkt og intenst. Dette ble nå forsterket, både av at det var så lenge siden sist og av at deltakerne kom mange fagfelt og hadde ulike erfaringer fra meg. Seminar- og prosjektdeltakerne utgjorde en heterogen gruppe, prosjektets ambisjoner var mangfoldige, og det bar programmet preg av. I løpet av de tre dagene favnet vi innom så vel teoretiske museumsøvelser som gruppeoppgaver i konflikthåndtering:
Heroes on horses
Hva gjør man med de mange statuene av hærførere, generaler eller politiske ledere? De som er reist i hopetall rundt i verden, til minne om et slag eller en politisk seier, og som ofte forestiller en mann, gjerne i uniform, på sin stolte, steilende hest. På programmet var det satt av tid til øvelser i dialog og å innta nye perspektiver. For eksempel knyttet til statuene direktøren i PBF Daniela Kalorova kalte «heroes on horses».
Problemet med disse monumentene er jo ikke hesten eller uniformen, men det at de representerer og manifesterer én side av historien. Som oftest den parten som vant slaget, presidentskapet eller liknende, og, dessverre, nesten like ofte en part som for mange symboliserer undertrykkelse og maktmisbruk. Sofia har sin egen variant av sjangeren, lærte vi. Et stort og pompøst minnesmerke i en park midt i sentrum, datert 1954, med en påskrift som på norsk blir omtrent «til den sovjetiske armé/ frigjøreren/ fra et takknemlig bulgarsk folk». Særlig denne teksten skaper sinne og splittelse, og gjorde det også på seminaret. Bulgaria ble ikke frigjort av Sovjetunionen, de ble okkupert, påpeker noen. Minnesmerket utsettes jevnlig for det noen vil kalle korrigering av historieforfalskning, andre hærverk. Det skjedde for eksempel dagen før vi diskuterte dette: Et medlem av et høyreorientert politisk parti ble anholdt for å ha sprayet over teksten. Han ble sluppet fri to dager senere, men fikk en bot. Pengene ble antakeligvis brukt til å rengjøre monumentet.
Les mer om minnepolitikk og monumentenes historie, om kampen om historien i Ukraina og krangel om mannsstatuer i Italia
Den nye planeten
Det var satt av mye tid til presentasjon av de enkelte prosjektene. Fire bulgarske kommuner har vært involvert, og jobbet aktivt siden 2019. Prosjektlederen har i tett kontakt med PFB engasjert til sammen flere hundre ungdommer. De skulle egentlig vært med på konferansen, men fortalte i stedet via videooverføring. Gjennom praktiske oppgaver og diskusjon har de fått innføring i menneskerettighetene, før de har satt kunnskapen ut i praksis og sosial påvirkning. De har tatt tak i problemstillinger relevante for dem i deres hverdag og lokalmiljø: Trafficking (et stort problem enkelte steder i Bulgaria), ytringsfrihet, retten til å være den man er. Vi fikk se bilder og film. Trafficking ble tatt opp ved hjelp av rollespill: Folk som beveget seg i byrommet ble utsatt for en fiktiv kidnapping av et lite barn i barnevogn. De andre prosjektene ble formidlet blant annet gjennom debatter, utstilling og aviskampanjer.
– Hele kommunen ble engasjert, fortalte Aneta Kalcheva i PBF. Hun har vært koordinator for prosjektet og fulgt deltakerne tett gjennom hele prosessen. Blant annet har hun reist rundt og engasjert ungdommene i gruppearbeid med Den nye planeten, utviklet av Mennesrettighetsakademiet. Siden 2008 har de stilt mer enn 2300 enslige mindreårige asylsøkere spørsmål om hvilke regler som skal til for å lage gode samfunn. Svarene er blitt til en vandreutstilling som har vært vist 16 ulike steder og fortsatt turnerer rundt i Norge. Når har utstillingen også inspirert ungdommer, og i neste instans langt større deler av samfunnet, i Bulgaria.
Prosjektet Increasing Democratic Competence and Human Rights Awareness among Young People er over. Men arbeidet med å lære opp unge i menneskerettigheter ruller videre. Mange av de samme deltakerne er engasjert i et nytt prosjekt i PBFs regi: True the lense of human rights.
Daniela Kalorova håper at pandemien vil prege dette prosjektet i mindre grad enn det forrige, og at samarbeidspartnerne blir minst like mange og mangfoldige.
Bulgarian Partners Foundation – Partners Network
• Bulgarian Partners Foundation ble stiftet i 1998, som det bulgarske senteret i den internasjonale organisasjonen Partners for Democratic Change. Den ble stiftet i 1989.
• I 2006 dannet medlemmene Partners for Democratic Change International /PDCI/, et non-profit nettverk. De er forpliktet til å dele kunnskap og ekspertise for å styrke nasjonalt, regionalt og internasjonalt arbeid og samarbeid.
• Daniela Kolarova er direktør for Bulgarian Partners Foundation. Hun var også sentral i arbeidet med å etablere kontoret I Brussel, og var Nettverkets direktør fra 2006 til 2014.
• Partners for Democratic Change endret i 2016 navn til PartnersNetwork. Nettverket består per i dag av 22 nasjonale, uavhengige, frivillige organsiasjoner (NGO’er) som jobber for konflikthåndtering og opplæring i menneskerettighetene.
Menneskerettighetsakademiet
• Menneskerettighetsakademiet er en ideell stiftelse som ble opprettet i 2008.
• Lillian Hjorth er daglig leder.
• Menneskerettighetsakademiets formål er å øke respekten for menneskerettighetene i inn- og utland. Fundamentet er de internasjonale dokumentene om menneskerettighetene med FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene som det viktige startpunktet i 1948.
• Menneskerettighetsakademiet arbeider i Norge og utlandet. Per i dag er stiftelsen partner i prosjekter i Portugal, Polen, Slovakia, Kroatia, Romania, Bulgaria, Russland og de baltiske land.