Målsetningen til prosjektet Carving out a space en tekst om problemstillingene vi vil jobbe med de neste tre årene som et av museumsprogrammene for aktiv samhandling. Carvings målsetting er å løfte bevisstheten rundt delingen av og kvaliteten i det tverrfaglige kunnskapsarbeidet i hele museumssektoren gjennom å grave ut et rom vi mener trengs.
Derfor vil vi fra tid til annen løfte noen av våre tanker ut til hele feltet, her i Museum og rundt omkring på seminarer og samlinger. I dette nummeret vil vi gi dere en liten tankeøvelse: Hvor går grensene?
I organisasjonsteorien finnes et begrep som heter stiavhengighet. Fenomenet beskriver tendensen til at organisasjoner blir låst til en tidligere retning eller beslutningsbane. Det billedlige begrepet viser til hvordan tidligere praksiser og kulturelle normer har en tendens til å prege organisasjonens beslutninger og gjør organisasjoner dårligere rustet til å gjøre endringer og tilpasse seg.
Det er ingen grunn til å anta at dette fenomenet ikke også finnes i museene. Kanskje kan man tenke at det er særlig til stede i museene, med vår historikk for bevaring og vårt image av å representere noe konstant i en omskiftelig tid. Og hva med de enkelte stiene innenfor de ulike fagene i museene? Krysses disse, eller går de parallelt side om side?
Hvordan påvirker stiavhengighet i en organisasjon og mellom disiplinene muligheten for nyskaping og innovasjon – det å skape nytt godt innhold for publikum? I kunstmuseene er den samtidige kunsten i seg selv grensesprengende og nyskapende, men hva med publikums- og utstillingspraksisene? Mens innovasjonstrykket har vært konstant og høyt i store deler av offentlig sektor, er det knapt nok nevnt i museumssektoren. I de to siste stortingsmeldingene om sektoren vår (Framtidas museum, 2009 og Musea i samfunnet, 2021) – vyer om museene over mange år og flere hundre sider – finner man for eksempel begrepet kun to ganger.
Som styreleder i Norges museumsforbund Ole Aastad Bråten sa under årsmøtet i Kristiansund i vår: «Endring har alltid vært krevende på museum.» Samtidig snakkes det mye om viktigheten av og potensialet for endring, i både stortingsmeldinger, seminarer, museumslitteratur og museologien. For det skorter ikke på ord i tiden: Tverrfaglig er ett av dem. Samskaping, kunnskaping andre. Medvirkning, mangfold, relevans og møteplass. Tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det! Mange museer erfarer at det fremdeles er stor avstand mellom ord (og intensjon) og praksis, mellom enkeltstående prosjekter og organisasjonen som sådan. Er det stiavhengigheten som trekker oss i en annen retning, og hva rammer inn vår sti?
På årets Museenes forskerkonferanse 21.–22. oktober var temaet nettopp grenser, både de fysiske og de metaforiske. De grensene vi har internt, og de som er mellom museum og samfunnet utenfor. Det er et fint tema, for det utfordrer oss til å identifisere utfordringenes ytterkanter.
I Carving har vi snakket om forventninger som et viktig ord når vi snakker om grenser, for våre stier lages kanskje først og fremst av våre forventninger. Grensene er tydeligere, de går mellom fag og mellom sjangere, og de er derfor kanskje enklere å identifisere.
Men forventningene våre handler mer om det usagte, de innforståtte normene som så sterkt styrer våre (og andres) forventninger til hva som er den riktige fremgangsmåten, til hvordan vi skal forholde oss til hverandre (og publikum), til hva en utstilling er, til hva vi forstår som forskning og kunnskap, og til hvilke verdier som er viktigst for museumsprofesjonen. Disse grensene, og forventningene, de ubevisste og uartikulerte, er det derfor ekstra viktig at vi utforsker.
Museumsfolk kan masse, men nå er det på tide å snakke om alt vi ikke vet – som vi må anta er adskillig mer enn det vi vet. Usikkerhet og uvitenhet (som noe bra og positivt) er profesjonsverdier vi i prosjektet vil jobbe med. Hva tenker dere – hvor går grensene?
Deltakere
Nasjonalmuseet, Nobels Fredssenter, Norsk Senter for Outsider Art, Oslo Museum, Perspektivet Museum, Gudbrandsdalsmusea, Randsfjordmuseet, NTNU, UiO, Høgskolen Christiania, Fagskolen Christiania og Akademi for scenekunst.
Marianne A. Olsen (Perspektivet Museum) Line Engen (Nasjonalmuseet), Annelise Bothner-By (Oslo Museum) og Maja L. Musum (Randsfjordmuseet) utgjør arbeidsgruppa i prosjektet.
Les alt fra Carving out a space og flere kronikker og debattinnlegg.
Denne artikkelen stod på trykk i nr. 3 25. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
