I januar skrev Museum om at avtalen mellom Fredriksen Family Art Company (FFAC) og Nasjonalmuseet er endret, etter ønske fra Kathrine og Cecilie Fredriksen, som leder selskapet. Intensjonen om at FFAC skulle finansiere til sammen fem utstillinger i Lyshallen, kalt The Fredriksen Commisions, blir likevel ikke noe av. Det blir med Laure Provousts utstilling «Above Front Tears Oui Float», som ble vist fra november 2022 til februar 2023.
– Burde ikke museet respondere?
Direktør ved Nasjonalmuseet Ingrid Røynesdal påpekte at endringene ikke var særlig dramatiske: – Det er snakk om et samarbeid som strekker seg over veldig mange år, det vil jo nødvendigvis utvikle seg, sa hun til Museum 21. januar. Men e-post-korrespondansen mellom museet og Fredriksen-søstrene som Aftenposten har fått innblikk i, forklarer mer av hva som skjedde. Det som kommer fram har en alt annet enn avdramatiserende effekt.
E-postene tyder på at søstrene trakk seg fra planen om videre samarbeid om utstillinger i Lyshallen fordi de var misfornøyde med den til dels ganske harde kritikken som ble tildelt den nye utstillingen i Søylerommet, der verk fra Fredriksen-samlingen vises – og også med museets håndtering av den. «Fredriksen-søstrene har en forbløffende evne til å plukke ut svake verk av kjente kunstnere» skrev Morgenbladet, mens Kunstkritikk kalte den platt og forutsigbar og den svakeste i rekken av «ikke spesielt gode utstillinger» som samarbeidet har resultert i.
– Burde ikke museet respondere på de negative artiklene, spurte Kathrine Fredriksen i e-post til museet. Det er ikke så rart at hun spør. Kritikken var krass og personlig, det er aldri gøy.
Men i sine svar syns jeg museet blir for servilt. Det påpekes i en e-post at et svar «i seg selv skape negativ oppmerksomhet». I en annen, på engelsk, minimeres de to avisenes betydning. De er dessuten på venstresiden, og en kritikk var derfor var å forvente, skriver Nasjonalmuseet: «Both Morgenbladet and Kunstkritikk is on the left side of the political spectrum. The partnership between the museum and FFAC has been criticized before with these publications and the critique we are seeing now is not unexpected.”
En spesiell avtale
Når det gjelder dette om forventet kritikk fra disse venstreside-publikasjonene, oppsummerer kommentator i Morgenbladet Bernard Ellefsen det godt: «Lar vi det ligge at «venstreorientert» i denne sammenhengen ser ut til å være synonymt med «kritisk tenkende», er det påfallende å se hvordan det fra det statlige museets side brukes som en selvfølgelig avfeielse. Sånt skriver man ikke uten å ha etablert en del felles forutsetninger med mottakeren. At en av innvendingene som avfeies, er Fredriksen-familiens manglende vilje til å betale skatt i Norge, blir ytterst forunderlig når avsenderen er ansatt i staten.»
Sponsoravtaler med private aktører er regelen mer enn unntaket for norske museer. Det er noe bevilgende myndigheter sterkt oppfordrer til og som kan sette museene i stand til å produsere spennende utstillinger eller annet av stor verdi for samfunnet. Men avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien skiller seg ut, det har blitt påpekt mange ganger fra sentrale hold, som Norges museumsforbund og Norsk ICOM.
Bør delta mer
Så til planen om å sitte stille i båten (som er hva museet anbefalte Kathrine Fredriksen, ser det ut til). Det er jo helt sant at det ofte oppfattes som barnslig å krangle på kritikk. Mang en kurator (og kommunikasjonsrådgiver) har nok angret på at man ikke svelget i seg det man opplevde som usaklig og misforstått kritikk, i stedet for å stikke hodet frem, med mer (usaklig) latterliggjøring som eneste resultat.
Men på et tidspunkt slutter en slik «vent til det går over»-strategi å fortone seg klok og voksen. Det er når det er vanskelig å se at man tar til seg kritikken. Det er heller ikke noe galt i å være uenig i den, man må bare forklare hvorfor man akter å fortsette som man stevner. Slik er man med på å skape et sunt, pluralistisk offentlig ordskifte som kan bidra til nye refleksjoner, ideer og praksiser. En slik diskusjonskultur trenger vi mer av i museums-Norge.
Det skal være nevnt at Nasjonalmuseet flere ganger har svart i media på kritikken av Fredriksen-samarbeidet, og også på den knyttet til deres håndtering av krigen i Gaza. Men likevel: Jeg savner fra museets ledelse en tydeligere lyttende og nysgjerrig innstilling til kritikernes poeng.
«Dette sitatet er fjernet»
For eksempel har mange ansatte – rundt 70 – skrevet under på oppropet rettet til direktøren om museets Gaza-håndtering. I Klassekampens artikkel om debatten «Hva kan museene mene?» på Arendalsuka (der Ingrid Røynesdal deltok), uttalte en talsperson for gruppa at de skrev det åpne brevet fordi den interne samtalen var «fastlåst»: «Det var både urovekkende og problematisk. Det ble vanskelig for oss å gjøre jobbene våre fordi vi ikke fikk noen retningslinjer for arbeidet, men kun instrukser om hva vi ikke skulle si og gjøre. For eksempel fikk vi ikke lov til å formidle noe av den palestinske kunsten museet har i sin egen samling», sa talspersonen til Klassekampen.
Hva sa museets ledelse til dette? Ikke stort. «Klassekampen har forelagt kritikken for Nasjonalmuseets presseavdeling, men de ønsker ikke å kommentere påstander fra anonyme kilder», heter det i artikkelen. Men kort tid etter at artikkelen ble publisert, dukket følgende tillegg opp:
«Rettelogg 14. august 2024: I første versjon av saken ble den anonyme talspersonen sitert på at Nasjonalmuseet først ble med på et opprop for å beskytte kulturminner i Gaza etter «stort press internt og fra det norske museumsmiljøet». Det sitatet er fjernet i en oppdatert versjon. Uttalelsen ble ikke forelagt Nasjonalmuseet og medfører heller ikke riktighet. En opplysning om et kommende broderiverksted er også lagt til i ettertid. Red.»
Avgjørelsen om å ikke uttale seg i saken, men å ville korrigere den etter at den var publisert, får Nasjonalmuseets ledelse stå for. Avgjørelsen om å endre saken får Klassekampen stå for. Selv tenker jeg at hva «stort press» betyr, vil variere med øynene som ser, og at dette er et godt eksempel på noe som kunne vært diskutert på vanlig vis, både internt på museet og i media.
Tillit
Bare så det er sagt tydelig: Nasjonalmuseet står bak spennende – og samfunnskritiske og modige – utstillinger og andre initiativ. For eksempel hadde deres årlige formidlingsseminar i 2024 overskriften «Vi snakker om tillit». Her var det kort mellom de kritiske innleggene, og den krasseste var rettet mot Nasjonalmuseet selv. Både Gaza-håndteringen og Fredriksen-samarbeidet ble behørig luftet, med store deler av norsk museumssektor til stede.
Innleggene var velforberedte og kunnskapsrike og la grunnlag for engasjerte og engasjerende diskusjoner. Museet fortjener virkelig ros for å tørre å ta i så mye sensitivt materiale og å gjøre det så grundig og interessant. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for at avdelingsdirektør publikum og formidling deltok på seminaret. Men hvor var resten av museets ledelse? De var på lederseminar. Det hadde vært lurt å legge det til en annen dag.
Kritikere kan være en ressurs
Nasjonalmuseet er uten sammenlikning for øvrig Norges mest innflytelsesrike og best besøkte museum. Etter at de åpnet i Bjørvika har de doblet sitt besøksantall, det ligger nå på over en million i året. De får også årlig nesten en milliard i statlige støttekroner og en oppmerksomhet fra offentligheten ingen andre av landets museer kan drømme om. Alt dette er utmerket.
Vi i Norge skal være glade og stolte over at vi holder oss med et så profesjonelt og flott nasjonalt kunstmuseum. Nasjonalmuseet skal være glade for at de blir tatt på alvor og fulgt med på – ikke bare av publikum, men av egne ansatte, media og organisasjoner som Norges museumsforbund og Norsk ICOM. Det er på tide å lytte til og handle på kritikken, og å se en gang til på Fredriksen-avtalen.
Les flere kommentarer og kronikker og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kan kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
