I et rom i fortsettelsen av Maihaugens omfattende, norgeshistoriske utstilling “Langsomt ble landet vårt eget” fra 1990-tallet, finner man den temporære utstillingen “Vår verdensarv”, som åpnet i august.
Lyser i mørket
Det første som slår meg idet jeg går inn i utstillingen, er at her er det mange lysende skjermer. På flere av dem rullerer det bilder og videoer av severdige verdensarvsteder, både norske og utenlandske. Samtlige er vakre blikkfang som understreker de utvalgte stedenes estetiske særegenhet. Disse skaper stemning i rommet og fungerer som passende rammer. En fordel med skjermene er at de inneholder mye spennende informasjon, som publikum kan bla seg gjennom og utforske etter ønske og interesse. Flere steder er det for eksempel quiz med spørsmål man kan bryne seg på.
Samtidig syns jeg at det er litt i overkant mange skjermer. De blir litt dominerende i rommet og gjør at jeg mister noe fokus. Den ene skjermen er i tillegg utstyrt med lyd, og går kontinuerlig, noe som for meg oppleves støyende og forstyrrende. Det er et lite, åpent rom, så det er uunngåelig at den høres godt i hele utstillingen. Dette forstyrrer lesningen andre steder. Det at rommet i tillegg er såpass mørkt, gjør dette til en ikke spesielt leservennlig utstilling.
Et annet blikkfang er det stilige bordet i midten av utstillingen, hvor de åtte norske verdensarvstedene presenteres. Med bilder og informasjon formidles stedenes bakgrunn og betydning, med begrunnelser om hvorfor de har oppnådd status som verdensarv. Dette er lærerikt og interessant. Det jeg liker mindre med bordet er at når man blar seg gjennom de ulike stedene, fordeler bildene og informasjonen seg bortover på flere skjermer. Jeg syns at dette blir litt rotete, upraktisk og mindre leservennlig. Men visuelt fungerer det fint.
Foto: Hilde Granum
Lærerik og omfangsrik
Et annet bord er utstyrt med hodetelefoner og korte, informative videoer om UNESCOs bakgrunn, mål og arbeid. Her er det mye å fordype seg i, og man lese og høre om verdensarvarbeidet og UNESCOs arbeid mer generelt, innen blant annet utdannelse, forskning og fredsarbeid. Det tas opp mange viktige og relevante temaer, blant annet klimaendringer, krig, konflikter og andre forhold som truer verdensarven, og dilemmaer rundt bruk av, slitasje på og økt trafikk til stedene. Innholdet er interessant og pedagogisk lagt opp. Jeg tror mange kan lære noe her.
Et interessant eksempel tar for seg UNESCOs dokumentarkiv, som bevarer betydningsfulle dokumenter av ulikt slag, med et spenn fra Anne Franks dagbok til Henrik Ibsens manuskript til “Et dukkehjem”. Mange av disse videoene vil jeg tro egner seg godt i formidling til barn og unge. Dessverre er selve bordet såpass høyt at det nok blir vanskelig for de minste barna å se videoene ordentlig.
Et annet sted i utstillingen kan man lese om Nordhordalands status som UNESCO biosfæreområde. Et biosfæreområde skal fremme bærekraftig utvikling og fungere som læringspunkt innen dette. Nordhordaland fikk denne statusen i 2019, som Norges første, på grunn av stedets betydning for både det historiske og det moderne kystlandskapet. Dette er informasjon som jeg tror er underkommunisert og ukjent for mange, og som i hvert fall jeg lærte av.
Spennende replikaer
De fleste av utstillingens gjenstander er flotte og spennende replikaer relatert til de norske verdensarvstedene. Disse kan bidra til et bedre inntrykk av stedene og følelsen av å komme tettere på dem. Gjenstandene synliggjør bredden blant verdensarvstedene, og viser at det er snakk om både kultur- og naturseverdigheter. Her finner vi blant annet replikaer av treskurdutskjæringer fra norske stavkirker, helleristninger fra Alta og kobbermalm fra gruvedriften på Røros. De er stilig dandert og utstilt i opplyste montere. Jeg liker at man får sett detaljene ved dem godt.
Utstillingen er lånt inn fra Rørosmuseet, og er et resultat av et omfattende samarbeidsprosjekt med en rekke aktører involvert. Det er mye som får plass i det lille rommet. Utstillingsskaperne har utnyttet plassen godt og funnet flere fine løsninger. Rommet er behagelig å oppholde seg i, og oppleves ikke trangt. Et minus er fremkommeligheten inn i utstillingen, da hovedinngangen inn er via trapp. Nærmeste ankomstvei for rullestolbrukere er plassert i naboutstillingen et godt stykke unna, og er kronglete å komme seg til og fra.
Selv om mengden skjermbruk gjerne kunne vært noe nedtonet for min del, liker jeg at utstillingen tilbyr variasjon i formidlingen, gjennom replikaer og gjenstander, tekst, bilder, videoer og lydklipp. Som besøkende har man mye interessant å fordype seg i, og jeg tror at mange kan lære noe om UNESCOs arbeid og betydning, og om norske og utenlandske verdensarvsteder.
FAKTA // Vår verdensarv
er laget av organisasjonen Norges Verdensarv, de åtte norske verdensarvområdene, Riksantikvaren og Miljødirektoratet, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.
FAKTA // Vern av verdensarven
UNESCOS internasjonale konvensjon for vern av kulturarv – verdensarvkonvensjonen – ble vedtatt i 1972. Konvensjonens formål er å verne steder i verden med enestående, universelle verdier. UNESCOs verdensarvliste ble opprettet i 1978. Et land må selv nominere stedet de ønsker å få på listen, og Europa og Nord-Amerika var tidlig ute. UNESCO arbeider nå for at de viktigste stedene i andre deler av verden også skal være representert.
FAKTA // Verdensarven i Norge
Bryggen i Bergen
Vestnorsk fjordlandskap
Struves meridianbue
Vegaøyan
Rjukan-Notodden industriarv
Røros bergstad og Circumferensen
Bergkunsten i Alta
Urnes Stavkirke
(Kilde: norgesverdensarv.no)
Kilder: Norges Verdensarv og Wikipedia
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Denne kritikken er også publisert i Museum nr 1 26. Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
