Historisk museum har et godt utgangspunkt for å lage flotte utstillinger, med sin rikholdige samling og museumsfaglige kompetanse og tyngde. ARV – vår plass i historien passer godt inn med museets øvrige utstillinger, med Snøhettas vakre design, som setter gjenstandene i fokus.
Likevel savnet jeg et blikkfang eller en «aha»-opplevelse. Noe ved utstillingen, gjennom objektene eller tematikken, som brøt med at dette var akkurat det jeg hadde forventet eller følelsen av å ha sett mye av dette før, her eller ved lignende museer.
Museumsrommet i en polarisert samfunnsdebatt
Historiske museer og samlinger har fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene, knyttet til tema som kanonisering, kansellering og (av)kolonisering. Diskusjonene går i fagmiljøet og til en viss grad også i offentligheten om hva som blir samlet på, bevart, stilt ut og formidlet, hvilke stemmer som kommer til orde, hvilke perspektiver som dominerer og hvilke historier som råder. Med dette i bakhodet fattet jeg stor interesse for den nye faste utstillingen ARV – vår plass i historien, som tar opp temaer som identitet, kulturarv og det store «vi». Det hørtes ut som et modig og spennende valg i en polarisert og brennaktuell samfunnsdebatt.
Jeg liker at utstillingen berører ulike tematikker og at den kobler mange elementer sammen. Norsk middelalderkunst står sammen med figurer fra Det gamle Egypt, og viser til fellestrekk på tvers av tid og sted, norske og indiske musikkinstrumenter sammenstilles og brukes til å fortelle om hvordan gamle tradisjoner føres videre inn i en ny tid. Og så videre. Utstillingen viser tydelig at kulturarv rommer mer enn gjenstander, og at tradisjoner, ritualer og kunnskap er viktige komponenter i den immaterielle kulturarven vår.
Fint med spørsmål
Jeg liker også at utstillingsteksten i stor grad er formulert som spørsmål. På denne måten bryter utstillingen med museets tradisjonelle rolle som en belærende dannelsesinstitusjon og tilrettelegger for refleksjon og diskusjon blant besøkende. Det syns jeg hører hjemme i en utstilling som dette, hvor det er mange ulike perspektiver og nyanser å inkludere.
Et sørgelig aktuelt eksempel finner vi om Jerusalem: Byen som alle vil eie, som presenteres med utgangspunkt i en miniatyrkirke i tre, som ble funnet i en stavkirke i Valdres. Denne omhandler Jerusalems hellige steder og byens symbolske betydning for mennesker fra ulike religioner og kulturer. Den tilhørende utstillingsteksten kobler den historiske figuren opp mot dagens situasjon i Jerusalem, og viser til hvordan historiske steder med en slik betydning kan være et sentrum for skadelige konflikter som også truer kulturarven.
Et høydepunkt blant utstillingstekstene er plansjen om hvem som eier arven og historien, herunder tingene, stedene og minnene som historien etterlater, og hvordan dette skal oppbevares og stilles ut. En sentral gjenstand er Kongshornet fra 1300-tallet, som ble laget av en norsk gullsmed, men som har tilhørt en rekke nordiske adelsfolk og kongelige opp gjennom årene. I dag inngår det i samlingen til Nationalmuseet i København, med pågående debatter om dets rettmessige eier.
Rik og teksttung
Samtidig som jeg liker den spørrende formen i utstillingsteksten og håper og tror at det setter tankene og diskusjonene i sving hos publikum, kan det tidvis bli for mye av det gode. Utstillingen favner bredt og trekker mange koblinger, og det er mye å se på, lese om og svare på. Her er mye tekst, både på norsk og engelsk. Det er flere gjentagelser, og flere steder skulle jeg ønske at tekstene var mer kortfattede og konsise. Det nevnte eksempelet om Jerusalem klarer på imponerende vis å formidle et alvor og en kompleksitet på få setninger, mens andre steder pøses det på med spørsmål.
Jeg hadde foretrukket om noe av teksten hadde blitt valgt bort, eventuelt at informasjonen var formidlet på andre måter; i utstillingsheftet, via QR-koder, i skuffer eller liknende. Slik ville gjenstandene ha fått et større rom rundt seg og muligheten til å snakke mer for seg selv. En del av tekstene er plassert på steder hvor belysning, vinkler og fremkommelighet ikke alltid er like gunstig og leservennlig. Jeg skulle også gjerne hatt noen sitteplasser i rommet, siden det er så mye spennende å se på, lese om og fordype seg i.
Et friskt innslag er podkastene som er laget til utstillingen. Med fokus på musikkens bidrag til å holde tradisjoner og forestillinger om fortiden levende, reflekter artister rundt sin musikalske arv. Dette er en spennende formidlingskanal, og tematikken synliggjør bredden i utstillingen og begrepet arv. Sang, musikk og fortellinger er viktige deler av vår immaterielle kulturarv, og dette skulle jeg gjerne sett enda mer av.
Fantastiske vitnesbyrd, kunne hatt flere
Jeg skulle gjerne sett at utstillingen i større grad rommet også mindre kjente sider ved og innfallsvinkler til vår felles kulturarv og identitet.
Et eksempel er elementer fra stavkirker. De hører absolutt hjemme i en utstilling som dette, men portalene og andre deler som vises frem, har flere ganger vært vist på lignende måte i det samme rommet. Portalene har omtrent samme plassering som de hadde i den forrige utstillingen – og tekstene den gang og i ARV har mange likhetstrekk. Det er portaler fra flere kirker, deriblant Nesland, Sauland og Ål, som ligner hverandre, er store og dominerer rommet.
Jeg kan forstå om det er vanskelig å flytte for mye på dem, men her savner jeg noe nytt. Stavkirkene er en viktig og særegen del av den norske kulturarven, og jeg vil tro at det er flere gode, originale måter å få gjenstandene i tale på og at det også er andre deler av dem som er verdt å vise fram. Det kunne bidratt til spennende nyanseringer og nyskapende refleksjoner og diskusjoner rundt temaene identitet, kulturarv og det store «vi».
Med det sagt er det en imponerende samling av gjenstander som presenteres i utstillingen. Mange av dem er utrolig godt bevarte og fungerer som fantastiske vitnesbyrd fra særlig norsk historie og kulturarv. Slik sett er den en skattkiste og en fryd for øyet.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
