Etter syv år med stengte dører har endelig museet åpnet, og det med seks nye utstillinger. Oppgaven har ikke vært liten: Hvordan får du 4,5 milliarder år inn i et 200 år gammelt bygg, som i tillegg er godt plassert i verneklasse 1 i Kulturminneloven, og samtidig gi en god utstillingsopplevelse til «alle»?
Tingenes tale
Jeg har besøkt museet et par måneder inn i dets gjenoppstandelse, og jeg kan melde at svaret ligger i et fabelaktig objektutvalg, et minimalistisk interiørdesign og et stødig ekteskap mellom det gamle og det nye. Og ikke minst; en nøktern og overraskende fraværende bruk av digital teknologi.
Inne på nyrenoverte Naturhistorisk museum vandret jeg gjennom seks utstillinger – eller hovedfortellinger, som de selv kaller det. «Livets utvikling» strekker seg over hele den første etasjen. Jeg ble helt nyforelsket. I andre etasje sperret jeg opp øynene i «Mineraler og bergarter», og deretter satte jeg meg på kne ved svaneøglene i «Et havs historie». Oppe i tredje etasje svevde jeg nærmest gjennom «Historier fra verdensrommet», før jeg samlet blikket om de såkalte bevisbordene i «Vår dynamiske jord». Og så var det kjelleren, den virkelig flotte kjelleren.
Høydepunkt i kjelleren
Ikke bare har museet fått nye garderober og toaletter, rom som tross alt er et undervurdert, men høyst nødvendige ved ethvert museum. Nye Naturhistorisk museum har også fått et flott nytt barnebibliotek. Hovedattraksjonen i kjelleren er likevel ikke å finne i de moderne vaskeservantene eller blant permene i populærvitenskapelige barnebøker. Høydepunktet i kjelleren, for ikke å si hele museet, er Krystallgrotten. Denne utstillingen er en slags stilisert grotteopplevelse, der jeg går gjennom 20 tonn norske krystaller for så å ende opp i en fluorescerende avslutningsfest. Når natur er utstilt på denne måten, overgår den fiksjon.
Ekte kunst
Men la meg begynne på begynnelsen. Mitt første «oi!» kom allerede i starten av den første utstillingen – «Livets utvikling». Fy søren som livet har utviklet seg! Jeg står fast ved trilobittene – de første objektene som møter meg bak de nyåpnede dørene. Objektenes fortellerevne er slående, jeg må nesten klype meg i armen. Tenk at alt dette har skjedd, tenk at vi lever på en planet som har rommet så mye liv før de gjennomsnittlige 84,9 (for kvinner) og 81,5 (for menn) årene vi har til rådighet her på den blå planet.
Dette er kanskje ikke en kunstutstilling eller ment som eksistensielt provoserende, men man kan ikke annet enn å bli en smule ydmyk i møtet med for eksempel trilobittene.
Både disse marine leddyrene og de andre objektene (i mangel av en annen samlebetegnelse) forteller om fascinerende liv og tragiske omstendigheter. Her finner du fossilt bevismateriale på forhistoriske dyrs sexfester og hvordan det ser ut når fødselen er i gang og dyret dør momentant.
Fascinerende er også håndverket bak bevaringen av museumsgjenstandene. Trilobitter og andre artseksemplarer er preparert på billedhuggervis med et lite bor. Hver lille krabat, med hver sin uttrykksfulle karakter. Kanskje er dette en kunstutstilling likevel?
Opplyst gjenbruk
Selv om det er objektenes autentisitet som utgjør hovedfortellingene, gjør de selvfølgelig ikke formidlingsjobben alene. Utstillingsmediet er tross alt mer enn selve gjenstandene. Arkitektur, interiør, grafisk design, scenografi, belysning og tekster er alle med på formidlingsoppdraget. Det er lenge siden de første utstillingene åpnet i 1920, hva møter publikum som går inn dørene over hundre år senere? Nostalgikerne med forkjærlighet for det historiske interiøret i mørkt tre blir ikke skuffet på Naturhistorisk museum. Mye av det originale er bevart, men det oppleves likevel annerledes, fordi konteksten er endret.
Utstillingene i første og andre etasje holder et minimalistisk uttrykk, montrene er uten ornamentikk, og fargene er begrenset til noen få. Vegger og tak er hvite, gulvene grønne, montrene grågrønne og svarte. Det kommer naturlig lys inn gjennom alle de store vinduene. Glasset som dekker alle montrene, gjør så lite ut av seg at fossilene nærmest svever. Det er både kontrastfylt og spennende. Soneinndelingene består av enkle, takmonterte skilt som du lett kan velge å overse dersom du ikke bryr deg om hvilken geologiske periode du befinner deg i. Scenografien i første etasje er begrenset til enkle «fotografier» av prehistoriske landskaper trykket på takhengte tekstiler. Det hele fremstår luftig og åpent. Her er ingenting som hindrer deg fra å fordype deg i objektene. Både interiør og scenografi står i gjenstandenes tjeneste.
Utstillingene er permanente, og interiøret skal stå i mange år. Den grågrønne fargen som er valgt til mange av montrene, er en populær farge som for lengst har entret de fleste hjem. Det er en farge vi er vant til å omgås med, og dersom du har kjøpt en pult til hjemmekontoret eller pusset opp kjøkkenet ditt i det siste, er det godt mulig du falt for IKEAs matte grågrønne finish i samme farge som på museet. Fargene i første etasje harmonerer absolutt med arkitekturen, men man kan jo spørre seg hvor varig uttrykket er, og hvor lenge designvalgene vil stå seg.
Fargene forteller
Treverket, som i den første utstillingen var begrenset til karmer rundt dører og vinduer, er i de neste utstillingene stadig mer til stede. I andre etasje får vi til fulle et gjensyn med de rødbrune veggpanelene og montrene. I andre etasje er den grågrønne fargen på montre, infografikk og skilter byttet ut med mørkeblå. Dette passer fint i utstillingen «Et havs historie», men oppleves litt mindre harmonisk i utstillingen om bergarter og mineraler. Farger er kanskje en smakssak, men det er også kommunikasjon. For å skille de mange utstillingene fra hverandre for publikum kunne man i «Mineraler og bergarter» gjerne dristet seg til å prøve en annen del av fargesirkelen.
Utstillingsprinsippet i «Mineraler og bergarter» er tradisjonelt, men nok en gang får utstillingen objektene til å skinne. Denne gangen på ekte! Fargespennet er enormt blant mineralene; fra rhodokrosittens rosa pasteller til den algegrønne meta-autinitt. Og formasjoner spenner fra trådlignende sølveksemplarer til bobleformede smithsonitt, som for øvrig holder en sterkere gulfarge en sommerens solsikker. Selv denne klassiske fremvisningen fascinerer og fungerer. For en verden vi lever i!
Sakens kjerne
En kontrast til den mer tradisjonelle utstillingen er det neste rommet, som viser «Et havs historie». Interiøret åpner seg mer opp, lyset strømmer inn fra de store vinduene, og utstillingen er totalt sett mer leken i formen. Her ser vi hva som er potensialet i rommet når det historiske og fastmonterte interiøret ikke legger alle føringene. Utstillingens midtpunkt er mange meter langt, og jeg opplever det som noe av det mest fascinerende i hele huset; en borkjerne.
Det høres kanskje ikke så spennende ut sett opp mot de andre superstjernene som fossilet Ida eller avstøpningen av T-Rex-en Stan, men dette langstrakte objektet representerer nettopp kjernen i fortellingen om planeten vi lever på. Informasjon om de ulike lagene i borkjernen kan du selv avdekke ved å skyve på en stor skjerm langs bordet som kjernen ligger på. Det vil si, når den fungerer. «Skjerm i ustand» står det på skiltet da jeg besøker utstillingene for andre gang. Og jeg blir glad for at det er så pass lite teknologi og potensielle tekniske feil og svarte skjermer i utstillingen.
Over hele verden åpnes det nye utstillinger og holdes messer og konferanser om opplevelsesdesign. Her står nye teknologier klare for å implementeres i utstillingsarenaer for et antatt utålmodig og rastløst publikum. Kanskje vi klarer å fordype oss likevel? Kanskje ikke hurtig underholdning og videosnutter på 5 sekunder er det eneste vi bryr oss om? For selv om Naturhistorisk museum viser seks nye utstillinger, så er fremvisningen i prinsippet den samme som da det først åpnet.
Gjenstander + monter = sant. Her er ingen «immersive experience», ingen VR-briller, bevegende dinosaurer eller multisensoriske installasjoner.
Likevel er museet en suksess. Jeg vil påstå at det handler om objektene – de er gjennomsyret av autentisitet. Dette bringer frem samme følelser som når du står foran kunsthistoriens mest ikoniske verker i et kunstmuseum.
En gave
Utstillingene i tredje etasje starter med «Historier fra verdensrommet”. Her er gulvarealet minimalt og store deler av utstillingen henger derfor montert i taket. Tematisk passer det godt inn med slike svevende objekter.
Interaksjonsmulighetene på Naturhistorisk museum kulminerer i den siste utstillingen i tredje etasje, som har fått navnet “Vår dynamiske jord”. Også her er gulvarealet begrenset, men museet har likevel løst plassutnyttelsen og interaksjonsmulighetene godt ved å plassere kikkerter med videoavspillinger rettet mot takhengte jordkloder. Her er også trykkskjermer og objekter du kan ta på. Denne siste utstillingen har også færrest interessante eller autentiske objekter, og det minner mye om et vitensenter der prosesser forklares gjennom modeller. Dette det har absolutt sine kvaliteter. Samtidig er jeg glad for at ikke alle utstillingsopplevelsene er designet på denne måten.
Nye Naturhistorisk museum byr på flotte opplevelser av sakte natur. Nå er det opp til oss publikum å vie utstillingene den tiden de fortjener.
Museet er rett og slett en gave til landet vårt. Munch, Nasjonalmuseet, Deichman Bjørvika og Naturhistorisk museum – det er godt å bo i Oslogryta nå.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Elise Matilde Malik jobber med forskningskommunikasjon ved Vitenparken Campus Ås, har en bachelor i kunsthistorie og en mastergrad i museologi der hun skrev om naturhistoriske utstillinger (2012). Hun er i tillegg skribent og skriver i aviser og fagblader om forskning, mat og landbruk, utstillinger og andre museumsrelaterte tema.
