ANMELDELSE – gjennom KAM-prosjektet
Det er Ester som gjør mest inntrykk på meg. Når jeg står ansikt til ansikt med henne omtrent midtveis i utstillingen Livets tre brytes utstillingens nøytrale formidling av naturvitenskaplige fakta. Ester er verken en engasjerende museumsguide eller en nysgjerrig femåring. Ester er en skilpadde. Eller var. Hodet hennes er montert for seg selv på en hvit vegg nær en monter med virvelløse skapninger. Jeg synes hun ser trist ut, og med ett føles det helt absurd at dette er en bit av det som en gang var en levende og verdig skapning.
TREDIMENSJONAL LÆREPLANSJE
Bortsett fra møtet med Ester er det ikke så mye som vekker følelsene mine i Naturhistorisk museums nye utstilling. Kort fortalt er Livets tre en tredimensjonal versjon av den klassiske plansjen over artenes utvikling. Evolusjonstreets greiner er tegnet opp på gulvet og videre opp i montre, der de ulike artene er representert i tredimensjonal form. Utstillingsrommet er veldig oversiktlig, nesten luftig. Fargeskalaen er dus, i blått, grønt og mye hvitt. Der greinene på bakken deler seg er det sirkler med informasjon om utviklingen og om hvorfor det vokser ut en ny «grein» her. Grafiske symboler, som gir assosiasjoner til brettspill, er brukt til å vise forskjeller og likheter mellom de ulike artene. Assosiasjonen til skoleplansjer forsterkes av de kompakte tekstene på veggene. Det er mange vanskelige og lange ord i tekstene som presenterer de ulike artsgruppene, og de blir sjelden forklart. For eksempel er det et viktig utviklingstrekk å bare ha én underkjeveknokkel. Men hva vil dette egentlig si? Heldigvis er de fleste ordene ganske beskrivende, så man kommer langt med litt forestillingsevne.
HÅNDVERK PÅ HØYT NIVÅ
«Hvordan har de greid å stoppe ut en dinosaur?» hører jeg et barn utbryte til noen klassekamerater. Dessverre hører jeg ikke hvordan samtalen fortsetter. Forhåpentlig klarer de å resonnere seg frem til eller finne teksten der det står at dinosauren er en modell. Etter møtet med Ester kan jeg heldigvis trøste meg med at mange av dyrene som er utstilt i Livets tre er modeller og avstøpninger. For de som er interessert i denne typen håndverk gir den høye kvaliteten på disse rekonstruksjonene utstillingen et ekstra lag. Museet har til denne utstillingen fått med seg, som de selv skriver, «noen av verdens beste modellmakere». Det er derfor snakk om verdifulle gjenstander, trygt plassert bak pleksiglass, klare til å bli studert som verker i seg selv. For oss som ikke vet så mye om taxidermi, avstøpninger og modeller av dyr er ikke dette aspektet av utstillingen like synlig. Utstillingstekstene og scenografien presenterer dyrene som representasjoner for arter, ikke som unike verker. Det svekker fokuset på gjenstandenes håndverksmessige og kunstneriske kvaliteter. Men publikum stopper likevel opp for å se på dyrene. Dyr er morsomme og muligheten til å studere dem i ro og mak på nært hold er fremdeles spennende, selv i dag når vi har muligheten til å se det mest utrolige på film. Kanskje er det også nettopp det håndverksmessige som skaper mye av fascinasjonen? Disse dyrene er på en merkelig måte både mer virkelighetsnære òg mer kunstige enn dyr på film.
VANDRING I LIVETS TRE
Museet fremhever selv at utstillingen er en annerledes fremstilling av evolusjonen, fordi man her starter med mennesket og går bakover. Jeg prøver derfor først å følge museets oppfordring om å følge menneskets gren bakover i historien, men det virker unødvendig tungvint da mange av tekstene på gulvet vender andre vei. Er dette med å starte med mennesket virkelig et gjennomtenkt og gjennomarbeidet grep? tenker jeg etter å ha sett ca. halvdelen av utstillingen. Det virker litt tilfeldig. Utstillingen fungerer begge veier, og opplevelsen endrer seg ikke nevneverdig om man starter med mennesket eller om man starter med encellede organismer på andre siden av rommet. Jeg synes derfor der er litt merkelig at museet legger så stor vekt på hvor utstillingen starter. I mange utstillinger har det selvfølgelig stor betydning hvor inngangen til utstillingen er plassert, og det kan brukes til å skape et virkningsfullt anslag, men i Livets tre er dette ikke tilfellet. Etter min mening er Livets tre først og fremst et rom, ikke en fortelling. Man opplever ikke en rekkefølge, man opplever en flate som man kan bevege seg rundt i. Etter at jeg ga opp å prøve å følge linjene på gulvet, og i stedet begynte å gå etter det som vekket umiddelbar interesse, endret opplevelsen av rommet seg. Linjene på gulvet sluttet å være veier og ble i stedet greiner i en trekrone som man kunne bevege seg frem og tilbake mellom. Det fungerte mye bedre.
EVOLUSJONENS POETISKE DIMENSJON
Som nevnt var det skilpadden Ester som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg så utstillingen, og i etterkant har jeg tenkt en del over hvorfor jeg ikke syntes utstillingen som helhet var mer interessant. Evolusjonen har jo et stort potensiale for å berøre og vekke eksistensiell undring. Greinene mellom artene representerer noe vi ikke klarer å forestille oss, en forvandling som går så sakte at vi ikke kan se den, et tidsrom som er så langt at det er utenfor menneskets forståelse av tid. For å faktisk formidle hva disse strekene mellom artene representerer må museet vekke publikums poetiske og estetiske tilgang til verden, og det må være plass til undringen og det uvisse.
Å gi plass til kunsten, i det minste i form av litteraturen, er kanskje også museets tanke bak «biblioteksøya”, en opphøyd plass midt i utstillingen med sitteplasser og med en kasse med bøker for barn og unge som kan knyttes til utstillingens tema. Selv om jeg ikke var i målgruppa til leseøya inspirerte den meg likevel til endelig å få lest Frøydis Sollid Simonsens bok Hver morgen kryper jeg opp av havet, som jeg har vært nysgjerrig på en stund. Kanskje kunne Simonsens bruk av evolusjonen som et litterært tema i en kjærlighetshistorie gjøre meg mer nysgjerrig på emnet? I boka blir evolusjonen formidlet på en måte som i tillegg til å inneholde naturfaglig fakta også klarer å få frem det uforståelige og mystiske og vakre, og ja, boka ga meg en annen nysgjerrighet på evolusjonen, men dessverre leste jeg den først da jeg kom hjem fra museumsbesøket.
Noen estetiske og mer poetiske elementer er tilstede i utstillingen, selv om de ikke er så dominerende. Sterkest står den kroppslige opplevelsen av å bevege seg rundt i evolusjonshistorien. Det gir en annen opplevelse å vandre rundt i treet, enn å se på en todimensjonal læreplansje. Mens jeg rusler mer fritt i utstillingen oppdager jeg samspillet mellom dyrene, fuglene titter over til sine forfedre dinosaurene og dinosaurene titter tilbake. Den opplevelsen får man ikke på samme måte fra en plansje. Som publikum blir jeg en del av livet i treet. Jeg står på en «grein» og ser over på en annen «grein» mens jeg tenker over hvorfor dyrene der borte er annerledes enn dem jeg står hos. Denne følelsen, av å være et vesen blant andre vesener, forsterkes av to filmprojeksjoner, en i hver ende av utstillingsrommet. I den ene enden vises store maneter som driver, og i den andre svevende fugler mot himmelen som bakgrunn. Filmene er minimalistiske i sitt uttrykk, men de er gode estetiske grep som kobler utstillingen med virkelige, levende dyr og bevegelsen skaper en fin kontrast til de realistiske, men livløse, dyrene i resten av rommet. Når man står foran de enorme manetene blir man ganske liten selv, men det er ikke nok til at jeg fornemmer hvor stor evolusjonen faktisk er.
TAPER PÅ OVERSELGENDE MARKEDSFØRING
Livets tre beskrives, som seg hør og bør, i mange flotte ord på museets egen nettside. Dessverre er det vanskelig å finne igjen det som beskrives i selve utstillingen. Jeg får ikke inntrykk av at dette er en «annerledes måte å vise livets historie på», jeg opplever ikke at jeg får innblikk i ny forskning, og de to «dramatiske hendelsene» (overgangen fra vann til land, og fra dinosaur til fugl) som utstillingen sies å fokusere på er ikke uthevet på noen måte visuelt eller innholdsmessig. Alt i utstillingen er vektet helt likt. Det er ingen dramatikk – verken i innhold eller form, og det med at man begynner på «toppen» gir som sagt ikke noe ekstra til opplevelsen og føles overhodet ikke som noe nytt. Når publikum i tillegg risikerer å overse de flotte rekonstruksjonene ved at de utstilles som representasjoner og ikke som verker i seg selv, så er det lite igjen av det museet selv fremhever som grunn til å se utstillingen.
Dårlig samsvar mellom markedsføring og utstillinger er en kritikk som med jevne mellomrom dukker opp i Museumsnytts anmeldelser. Hva kommer dette av? Glemmer museet å sjekke at utstillingen er slik de ønsker at den skal være før de åpner den? Er det dårlig samarbeid mellom utstillingsmakerne og museets kommunikasjonsavdeling? Eller vitner det dårlige samsvaret mellom omtale og utstilling om at museet har et sterkt ønske om å få mer oppmerksomhet, men ikke tror på at utstillingen, slik den er, er god nok, og derfor drar på med litt ekstra i pressemeldinger og sin egen omtale? Det er en dårlig taktikk, for verken publikum eller pressen kommer tilbake hvis de gjentatte ganger ikke får det de er blitt lovet.
NATUR PÅ DAGSORDEN
Når virkningen av det ubehagelige møtet med Ester har dempet seg kan jeg se det positive i reaksjonen jeg fikk. Noe har skjedd med hvordan vi ser på dyr og det er bra. Jeg har aldri vært en dyrevenn. Jeg er redd de fleste dyr og har aldri stått på barrikadene for dyrevelferd. Men noe har skjedd. Tanken på å besøke en zoologisk have har begynt å by meg i mot, noe det ikke gjorde på samme måte for ti år siden. Jeg har fått et helt grunnleggende annet syn på naturen, men denne holdningsendringen har kommet utenfra og er en del av en større tendens. Vi ser det på bokhandlernes bestselgerlister med bøker som Trærnes hemmelige liv, Bienes historie og Havboka, og vi ser det i det økende antallet vegetarianere og «fleksitarianere». Det er en grunnleggende endring på gang i folks syn på hvordan vi skal forstå og behandle naturen.
Sammenlignet med disse endringene og den offentlige debatten om klima og natur er Livets tre en særdeles fredelig utstilling, hvis man kan bruke et sånt uttrykk. Den har ikke store skremmende overskrifter om planetens undergang eller sensasjonelle forskningsfunn om hvor smarte griser egentlig er eller hvor mye planter kan føle. Evolusjonsteorien er heller ikke et kontroversielt tema i dag, i hvert fall ikke for mange av oss. Det er et læreboktema, ikke et debattema. Men betyr det at utstillingen ikke er dagsaktuell og relevant for publikum?
Jeg er usikker. En del av meg føler ikke at det er viktig at jeg ser Livets tre, den gir meg ikke noe særlig nytt, verken av opplevelser eller tanker, samtidig tenker jeg at et eller annet sted skal jeg jo få kunnskap om temaer som evolusjonen. Naturhistorisk museum er et fint sted å oppdaterere basiskunnskapen sin. Livets tre erstatter museets «systematikksal» der ulike arter ble plassert side om side så studenter og forskere og museets publikummere kunne få oversikt over dyreriket. Vi trenger kanskje sånne utstillinger i dag også. Kanskje er det fint at museene ikke alltid skal stille problemer under debatt? Men det som skaper mest usikkerhet hos meg er ikke om utstillingen er viktig for meg eller ikke, det er at den store bekymringen og grunnleggende usikkerheten vi som samfunn har i dag knyttet til naturen og klimaet overhodet ikke er tilstede i utstillingen. Det er rett og slett en veldig stor kontrast mellom hvordan jeg opplever menneskets forhold til naturen og hvordan det presenteres i utstillingen.
Jeg vil nesten si at det er utstillingens selvsikkerhet som skaper usikkerhet hos meg, for en viktig årsak til klimaendringer og utryddelse av dyrearter har vært menneskenes mangel på ydmykhet. Det får meg til å tenke på hva formidling av naturfag er i dag, og hva vi vil oppnå med formidlingen. Er det viktigst å formidle fakta eller få folk til å føle omsorg for naturen? Kan vi virkelig fortsette å presentere noe så komplekst, og ganske uforståelig som evolusjonen på en så konkret og oversiktlig måte? I dagens opphetede diskusjoner om fake news er jeg redd for bombastiske sannheter, for det er mangelen på tvil, nyanser og kompleksitet som er problemet, både med det vi kaller falske og sanne nyheter. Er vi ikke nesten forpliktet til å gjøre noe annet nå for å forsikre hverandre om at vi er på vei til et nytt sted? Kanskje er det derfor jeg savner undring i utstillingen, jeg trenger å bli bekreftet i at ting endrer seg, at vi som samfunn viser mer ydmykhet. Men den store utfordringen er hvordan man gjør dette uten å kaste faktaene og vitenskapen over bord? Kan et universitetsmuseum tvile, eller undre seg? Eller er undringen og den estetiske tilgangen til naturvitenskapen noen andres oppgave, som for eksempel forfattere som Frøydis Sollid Simonsen, eller publikum selv? At publikum tenker noe selv og legger det til betyr jo ikke nødvendigvis at det mangler i utstillingen. Kanskje skal museene noen ganger bare vise frem, så vi, som publikum, kan huske hvor vakker verden er og hva det er vi har å miste. Jeg kan jo selv koble evolusjonshistorien med utdøende arter og frykten for menneskets undergang. Jeg kan selv stille meg spørsmålet om hva som kommer etter oss. Det er derfor jeg er usikker på om Livets tre er relevant eller ikke, for mye av utstillingens styrke ligger ikke i utstillingen selv, men i publikums samtaler om den.
SAMTALEN SOM UTSTILLINGSGREP
Mens jeg vandrer rundt i Livets tre opplever jeg flere ganger at utstillingen får folk til å snakke sammen, bli engasjerte og stille spørsmål. «Jeg så en ekte menneskehjerne» roper en jente på åtte entusiastisk til venninnen i den andre enden av rommet, og legger til så venninnen ikke skal være i tvil: «Det er helt sant! Jeg så det! » En tenåring sier til to venner: «Se på den apen. Den er jo ganske lik oss. Den er jo kjempelik oss! » Min oppfatning er at den viktigste opplevelsen Livets tre legger til rette for oppstår i mellom publikum, og ikke i den enkelte publikummers møte med utstillingen i seg selv. Det er først i samtalen som oppstår mellom besøkende at utstillingen virkelig kommer til sin rett, og der er det plass til undring, usikkerhet og vanskelige spørsmål. Kanskje er det dette museet burde ha trukket frem i omtalen av utstillingen? Kom å se Livets tre og diskuter evolusjonen.
Samtalens viktige rolle i Livets tre plasserer utstillingen i en mer generell tendens hvor flere og flere museer lager utstillinger som også skal fungere som oppholdsrom og møtesteder for samtaler. Utformingen av Livets tre, både det nøkterne innholdet, biblioteksøya og den gode plassen rundt montrene, kommer nok av at den viktigste målgruppen for utstillingen er skoleklasser og andre grupper. Jeg vil også tro at det enkle designet og stringente konseptet gjør det enkelt å bruke utstillingen til ulike formidlingsopplegg, og symbolene og det grafiske konseptet som er brukt kan gjenbrukes i formidlingsopplegg på papir og digitalt. Men her treffer vi en sentral utfordring for mange museer. Skoleelever er en av de viktigste publikumsgruppene til museer, og kanskje særlig for universitetsmuseer og naturfaglige museer som NHM. Utfordringen med utstillinger som er tilrettelagt for formidling er å få dem til å fungere for gjester som besøker den på egenhånd.
Jeg synes til dels at Nhm har fått til dette, man føler ikke at man har kommet inn i et klasserom. Men Livets tre er en utstilling som krever at man tenker, undrer seg, og hvor man hjelper hverandre i å se sammenhengene og forstå ordene. Dette legges det opp til i utstillingens introduksjonstekst som starter med Charles Darwins beskrivelse av livets tre «som fyller jordskorpen med sine døde og brukne grener og dekker jordoverflaten med sine stadig forgrenede og fantastiske utløpere» og fortsetter med museets mer direkte oppfordring «Tenk over hvem du er! ». Inne i utstillingen er det i tillegg sitater fra Kristine Bonnevie, Theodosius Dobzhansky, Richard Dawkins, David Attenborough og Charles Darwin om evolusjon og biologisk mangfold som man kan bruke til å få en vinkling på informasjonen som presenteres. Jeg synes likevel det er litt vanskelig å gjøre denne tenkingen på egen hånd, til det er utstillingen rett og slett ikke inspirerende nok.
Du får derfor mest ut av Livets tre hvis du selv har en interesse for evolusjonen fra før, eller har en nysgjerrig og pratsom venn å ta med deg. Hvis dette ikke er tilfelle, men du likevel vil se utstillingen vil jeg anbefale deg å ta med deg Hver morgen kryper jeg opp av havet. Der finner du den poetiske, undrende innstillingen til evolusjonen som utstillingen mangler. Med Frøydis’ ord i hodet kan det hende at avstøpningene, modellene og de utstoppede dyrene blir nærværende og relevante, ikke bare for evolusjonsteorien, men også for deg:
TING SKIFTER, GÅR I NYE RETNINGER, man må løfte henda i været og gi opp, si: Jeg veit ikke hvordan det skjedde. Hvordan fikk insektene vinger og fløy vekk, fiskene vinger og ble flyvefisk. Fuglene. Hvordan gikk våre forfedre fra å leve uten cellekjerne til å leve med. Hvordan gikk de i symbiose med mitokondriene. Hvordan klatret de opp på land. Oppi trærne. Hvordan gikk jeg fra ikke å ville ha et forhold til å ville ha deg så mye at du gikk. I øyekroken din er den rudimentære resten av et tredje øyelokk. Også i mine, også i mine øyne.
(Hver morgen kryper jeg opp av havet, s.61).
CODA
I museumsbutikken på vei hjem kjøper jeg et postkort med den klassiske plansjen som jeg henger opp over skrivebordet mitt. Det skader jo ikke å litt oftere bli minnet på alle de andre levende artene vi deler jorda med, og som har et helt annet syn enn oss på hva som er viktig her i verden. Jeg blir sittende å se på det mens jeg skriver, og tenker over hvordan det kommer til å utvikle seg videre. Kommer det til å stoppe her? Kanskje er det å snu evolusjonstreet et svært lavmælt debattinnlegg fra Nhm side med en visjon om at mennesket likevel ikke skal bli endepunktet i denne fortellingen.
LIVETS TRE // FAKTA:
Naturhistorisk museum, NHM, UiO.
Colletts hus (Zoologisk museum), 2. etasje.
12. januar 2018 – 1. januar 2021
Konsept, innhold og design, NHM, UiO
Rekonstruksjoner: 10 Tons
KAM-prosjektet
Anmeldelsen er den første i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM.
Om anmelderen
Hege Børrud Huseby er en erfaren utstillingsanmelder og museumsskribent som har anmeldt utstillinger for Museumsnytt siden 2012. Hun har vært redaktør for antologien Å forstå, skape og vurdere kulturhistoriske utstillinger sammen med Pia Cederholm, og sammen med Mari Paus driver hun lydproduksjonsfirmaet Lutter øre hvor hun er konseptutvikler og manusforfatter I perioden 2016-2017 var Huseby prosjektkoordinator for prosjektet Tingenes metode ved Norsk Teknisk Museum. Huseby er spesielt opptatt av å undersøke hvordan utstillingen som form og medium fungerer. Hvordan skaper man dramaturgi, spenning og struktur i et så fleksibelt og mangfoldig format og hva gjør at noen utstillinger er gode og noen helt uinteressante?
