Krig i Europa mellom demokrati og diktatur, mens det utkjempes slag på våre telefoner om sannhet og falske nyheter. Finnes det viktigere tema for et museum å ta opp enn demokratiets rolle i en slik tid? Neppe. Min far er født to år før Norge ble okkupert av nazister, og er mitt reisefølge for en anmeldelse av Eidsvoll 1814s nye utstilling.
Men i en tid hvor også museene slåss om vår oppmerksomhet, er måten det fortelles på, dramaturgien, viktig. Og det er i dramaturgien Eidsvoll 1814 både lykkes – og lykkes mindre.
Poetisk følsomhet
Eidsvoll 1814 er en del av Norsk Folkemuseum og består av det historiske riksforsamlingshuset og nabobygget et steinkast unna som kalles demokratisenteret Wergelands hus. Senteret ble åpnet i 2005 med mål om å skape en inkluderende arena for diskusjon, debatt og formidling om folkestyret. I dette svært moderne bygget åpnet en ny hovedutstilling 17. april. Selv om endringene er vesentlige, er dette bare første etappe i det museet kaller en omfattende fornyelse. Det er altså langt mer i vente.
Anslaget i den nye utstillingen er en veggcollage med skjermer i ulike størrelser og dybder, plassert i enden av en mørk gang med motlys fra vindusflatene utenfor, og der glassdørene rett ved leder inn til utstillingens første hoveddel. Via sensorer aktiveres film, der de samme bildene tidvis formidles på alle skjermene, for så å fragmenteres i et sett med ulike filmbiter til en ny mosaikk med fortellerstemme og lydbilde. Det er en collage som gir bruddstykker av Henriks Wergelands arbeid, ideer og utfordringer.
Både jeg og min far har automatisk satt oss og blir fullstendig fanget av fortellingen. For dette er et glimrende anslag. Og jeg tror også det hadde fenget mine barn, ettersom språk og visuelt uttrykk snakker enkelt og tydelig. Vi blir sittende frem til det noen minutter lange anslaget gjentas.
Det ligger en poetisk følsomhet i utformingen
Vekslingen mellom sammenheng og brudd i billedbruken gir forståelsen av både livsfragmenter og et hele, der kampsaker og drivkraften hos Wergeland blir tydelige.
Det ligger en poetisk følsomhet i utformingen, i vekslingen mellom billed- og lydsiden, som både henviser til det du har sett, og danser videre som en bevissthetsstrøm til neste scene, akkompagnert av en stilisert grafikk som går igjen i hele utstillingen.
Gamle menn i mørket
Men så skurrer det for meg i fortsettelsen. Glassdørene glir til side for den første av to hoveddeler i utstillingen. Denne ivaretar dessverre ikke den samme lekenheten som anslaget – og kanskje hadde opplevelsen vært en annen uten starten? Fra den energiske og følsomme fremstillingen av Henrik Wergeland vandrer vi nå inn i et mørke som i all hovedsak består av en overveldende portrettsamling av eidsvollsmennene. Denne samlingen har også tidligere vært utstilt i dette rommet og omtales ofte som Eidsvollsgalleriet.
Malerier i tunge rammer kontrasteres riktignok av selvgående skjermer og enkle, interaktive stasjoner plassert lett synlig og sentralt. I sin mannlige overrepresentasjon vil dette rommet i vår tid lett kunne benevnes med det politiske ukvemsordet «patriarkatet», for alle mennene som er portrettert og befant seg på Eidsvoll, var bemidlede herrer og menn med makt og myndighet, fra forretningsfolk til prester og embetsmenn. Bildene er pent restaurert, men hva sier de oss egentlig i dag?
Tar plass
Man kan lese seg til intensjonen med rommet på museets nettsider: å vise frem eidsvollsmennene, men samtidig la dem speiles i andre viktige demokratistemmer fra tiden etter 1814. Dette gjøres gjennom selvgående digitale flater med bilder og tekster som kortfattet forteller om disse enkeltpersonene. Men de senere forkjemperne for norsk folkestyre får en svært beskjeden plass sammenlignet med sine forgjengere, og dette gir meg følelsen av at de er tatt med som en nødvendighet man ikke helt vet hvordan man skal håndtere.
Portrettene tar på alle måter svært stor plass, og i tillegg er de interaktive maskinene også dedikert dem – og ikke det norske demokratiets etterkommere. Disse er kun representert gjennom de selvgående skjermene, som umuliggjør det samme dypdykket man kan gjøre på infoskjermene, der det er nokså detaljert informasjon om hver enkelt eidsvollsmann. Enkelte steder er skjermen kløktig «skjult» som portretter som går over til bilder av personer som har utgjort eller utgjør dagens demokrati i svært ulik forstand – noen politikere, andre aktivister – men deres rolle blir ikke videre drøftet.
Savner det kontroversielle
I en tid med sterk politisk polaritet, og der personlig identitet og kampsaker er så tett sammenvevd, er utvalget av representanter for tiden etter 1814 noe som naturlig nok vil kunne skape debatt. Får utstillingen her godt nok frem hvor bredt sammensatt et demokrati er og bør være, og tar den også med stemmer som er så kontroversielle at kanskje halvparten vil snu seg i harnisk?
Da Oslo Høyre inviterte Danby Choi til å holde 17. mai-tale i Oslo i år, førte det til en aksjon med over 15 000 underskrifter mot at samfunnsdebattanten skulle få snakke. En slik stemme – eller flere andre frimodige eller kontroversielle stemmer, uavhengig av hvor i det politiske landskapet de befinner seg – oppleves for meg som en mangelvare. Kansellering er et tema som opptar mange, ikke minst ungdom, så hvorfor ikke «kaste inn» noen som virkelig kunne fått sinnene i kok?
17. mai åpner for de store spørsmål
Heldigvis vender utstillingen tilbake til den collagepregete fremstillingen rett etter portrettsamlingen. Glassdørene lukkes bak oss, og fra en av veggene får vi se og høre ulike nordmenn snakke om sitt forhold til 17. mai. Dette er igjen sterke enkeltfortellinger med den samme usymmetriske fremvisningen av bilder på skjermer som vi opplevde i begynnelsen.
Det er sterkt å se hvor forskjellig nasjonaldagen kan arte seg
Far og sønn er nerdete nok til å ha hatt glede av portrettsamlingen og snoke litt i enkeltdeltakernes bakgrunn, men det engasjerer oss ikke følelsesmessig. Men det gjør til gagns denne filmen, der både positive og negative følelser og opplevelser rundt 17. mai-markeringer gir et nydelig bilde av hvor uensartet nasjonaldagen kan virke inn på enkeltmennesker. Det er sterkt å se hvor forskjellig nasjonaldagen kan arte seg, avhengig av om du for eksempel er et farget barn i en innvandringsfiendtlig tid eller en yrkesmilitær bestefar som gjennom flaggborg og marsjerende, glade barn får bekreftet et fellesskap verdt å slåss for. Det eneste minuset er her, som enkelte andre steder i utstillingen, at sensorikk og digitale løsninger ikke er fininnstilt nok – og i dette tilfellet ramler enkelte stemmer ut av filmen.
Sivil ulydighet
En atten år gammel Natur og Ungdom-aktivist grubler over at hun avsluttet en lenkegjeng mot gruvedeponi i Repparfjorden en 17. mai. På hjemveien tenkte over at dumping i fjorden var lov. Det inspirerte meg til å reflektere over fenomenet sivil ulydighet. Det er et sterkt politisk virkemiddel og i en juridisk gråsone.
I Norge er det særlig miljøbevegelsen, som Natur og Ungdom-medlemmet representer, som har brukt sivil ulydighet som aktivt virkemiddel helt siden Mardøla-aksjonen. Lenkegjenger mot vindmøller, kraftverk eller sjødeponi er ikke uvanlig, heller ikke kasting av maling på kunstverk eller blokkering av store idrettsstevner.
At det har hatt effekt, er det liten tvil om – men jeg synes utstillingen også burde gitt publikum enda bedre rom til å reflektere over og bevisstgjøre seg dette sterke virkemiddelet. Er det alltid greit, eller kan det bli om ikke den sterkestes rett, så i hvert fall den modigste? Det spørsmålet kunne blitt stilt eksplisitt. Forhåpentligvis blir det stilt i gruppeundervisning og andre formidlingssituasjoner.
Det at utstillingen er så digital, er også et godt utgangspunkt for å oppdatere med aktuelle eksempler.
Verksted for ytringer
«Verkstedet» i siste del av utstillingen består av ulike interaktive deler som går utover norske forhold og inn i allmenne problemstillinger i vår samtid. Her kommer menneskerettigheter, gruppetilhørighet og sosiale medier i søkelyset.
Installasjonen «Shit storm Love storm» er et eget rom der du bombarderes med først hatefulle så kjærlige ytringer. Det kan hende at dette fungerer for en skoleklasse under aktiv deltakelse fra lærer eller guide, men for meg fremstår dette mest som en estetisk installasjon og ikke et rom for debatt. Vi er passive mottakere av budskap om kjærlighet og hat – og slik kan det nok oppleves titt og ofte i sosiale medier – men vi har jo også mulighet til å slå tilbake?
Jeg liker godt formidlingsformen i den store salen. Her skal grupper av publikum stille seg på ulike deler av gulvet ut fra hvordan de forholder seg til et gitt standpunkt.
Dette er en enkel, men svært virkningsfull måte å tvinge folk til å se seg selv som både individ og gruppe i ulike samfunnsspørsmål.
Det virker som museet her ønsker å gi brukerne ulike innganger til å vurdere hvordan de kan være aktive medborgere i et folkestyre, og det er svært godt tenkt og gjennomført.
Som vi får høre fra en ansatt mot slutten av turen, er noen av de digitale løsningene fremdeles i en uttestingsfase, og enkelte av installasjonene er derfor ikke tatt inn i denne anmeldelsen.
Klokt og modig
Den nye utstillingen i Wergelands hus har absolutt severdige deler – og aller mest der det personlige og poetiske får tre frem, fremfor det klassiske og kanskje ufrivillig pompøse i en enorm portrettsamling.
I en tid hvor både fakta og demokrati er under press, er det et viktig tema Eidsvoll 1814 tar opp – og de lykkes med flere deler av denne utstillingen. Flere av de formmessige grepene viser at utstillerne har hatt aktiv hjelp av yngre målgrupper. Dette er både klokt og modig med tanke på hvem som er folkestyrets fremtid – det er ikke meg eller min far, men hans barnebarn.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Per Jynge jobber som kommunikasjonsrådgiver ved NTNU, og har jobbet med museumsformidling i mange år. Han har bakgrunn fra journalistikk, filmproduksjon og reklame.
Museum beklager
Denne saken står på trykk i Museum nr 3 24. Dessverre står det at utstillingen inneholdt refleksjonene til lederen for Natur og ungdom. Det er ikke tilfelle, hun er medlem av Natur og ungdom, men ikke leder. Museum beklager. Vi har rettet opp feilen i den digitale versjonen. Vi har også endret tittelen, idet vi kom til at den opprinnelige «Viktig men ujevn» ikke er dekkende.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
