Den nye, faste utstillingen ved Norges arktiske universitetsmuseum, Rávndji er ifølge museet bygd for å dokumentere og skape interesse for den samiske historien i Tromsø-området. Det har levd både fastboende og flyttsamer her i lang tid. Den eldste gjenstanden som er utstilt, er en 3000 år gammel harpunspiss.
Bildebål
Utstillingen ligger godt opplyst i enden av en annen fast utstilling, den etnografiske Samekulturen fra 1973. For å komme frem til Rávndji går man dermed forbi montre som viser klær, sko, redskaper, smykker, jaktredskaper, ja, alt som knyttes til et tradisjonelt samisk liv.
Rávndji er en mer levende utstilling, med en ørn som svever over et landskap der det står en ganske særegen gammetufte. Marmorgulv og høye, hvite vegger gir utstillingen et kjølig preg, som om vi er i et snødekt landskap. Men noen ordentlig naturfølelse får man ikke før man setter seg ned inni gammen, og der lar seg besnære av det som skjer oppå en sentralt plassert kvernstein.
Den er liksom som et bål å kunne sitte rundt, et bål med stadig skiftende bilder, fordi kvernsteinen her fungerer som et lerret for en projektor. Vi får servert bilder fra naturen som om vi er ute og går, det er blåbær, tyttebær og bregner. Sollyset skinner i plantene, og så får vi se krokete bjørketrær, en bekk og et vann.
Steinen blir som et smykke når den er full av farger. Det er helt stille inni gammen.
Kan kjenne naturens kraft
Fargene fra bildene liksom renner ned i hullet i kvernsteinen, og etter en stund dukker det også opp bilder av flammer fra et bål og en kaffekjele. Nå skal vi kose oss! Det er naturens kraft vi kan kjenne på når vi sitter sånn, og det er stilig gjort – at vi ved å sitte inni gammen får beskjed om hvordan nettopp naturen er konstituerende for samekulturen, at denne kulturen tradisjonelt og i stor grad har handlet om å tilpasse seg en uendelig natur.
Utenfor gammen finner vi eksempler på tilpasning til kultur. I det ene hjørnet står en monter, som henviser til samisk turistindustri. Den er satt opp som en salgsbod i gamle bygater. Salgsvaren er først og fremst hjemmesydde tøfler, som en gang var populære over hele landet. Ja, jeg har vel også hatt et par sånne.
Stri strøm
Alt vi ser her, og det er ganske tettpakket i og med at vi er på et begrenset område, blir forklart enten ved mindre plakater inni montrene eller det står store plansjer med både skrift og bilde opp fra gulvet. Teksten er klart og informativt skrevet.
I det andre hjørnet finner vi en plansje der vi kan lære om Margrethe Lango Kitti, eller Máhte Márge (1884-1974), en viktig dame med spesielle evner, stor reinsflokk og som så mange andre ble offer for en stadig strengere lovgivning i forbindelse med reindrift. I 1923 var det ikke lenger lov å flytte reinflokken fra vinterbeite over til Kvaløya, og det er dette forholdet utstillingstittelen refererer til.
«Rávndji» betyr stri strøm, og viser også til et konkret sund som reinen tok seg over, og som altså ble stengt.
Heller ikke i Tromsø-området har samefolket unnsluppet en historie preget av undertrykkelse fra og konfrontasjon med norsk majoritetsbefolkning. Mest ekspressivt kommer dette til uttrykk i måten gammetuften er bygd på. Da er vi inne i nåtiden, i og med at den ene veggen består av vingebladet til en vindmølle. Det er på innsiden av denne veggen at det blir dramatisk, og overhodet ikke subtilt.
Her er det i enkle strøk malt et sameliv utsatt for vold og ødeleggelse. Digre tankskip forstyrrer fisket, på land står gammer i brann, og det er flere spor etter blodige hender.
På de andre veggene er det langt fredeligere, der henger det to kart lagd av den samiske kunstneren Elle Hánsa / Hans Ragnar Mathisen. På plakaten ved siden av kan vi lese at disse kartene har fått nærmest ikonisk status, «som representasjon av verda frå eit samisk- og urfolksperspektiv». I sine myke former og jordfarger henger de som en kontrast til det voldsomme vingebladet.
Suggererende
Da jeg satt i flyet på vei nordover, kunne jeg kikke ned på store felt med vindmøller. I en annen utstilling i Tromsø, ved Nordnorsk Kunstmuseum, er det i et av rommene en videoinstallasjon av nettopp vindmøller. Den er del av Raven Chacons A Worm’s Eye View from A Bird’s Beak, som vises ut året og som også presenterer en samisk verden – i tillegg til verk fra hans eget urfolk, diné (også kalt navajo).
I sitt spill på både lyd og bilde er dette en ganske suggererende utstilling. Lik Rávndji tar den for seg både ødeleggelsene og smerten som er knyttet til disse, og den stillheten og hva vi vel også kan kalle helligheten som springer ut av urfolks tradisjonelle forhold til natur.
Denne utstillingen griper meg sterkere, men de to utfyller hverandre, siden Rávndji også driver opplysningsarbeid. Sistnevnte er resultat av et samarbeid mellom fagfolk og kunstnere. Det er den samiske kunstneren Joar Nango som har myket opp eller utfordret den mer saksrettede formidlingen.
Ladet
Også utstillingen til Raven Chacon er preget av mye tekst. Det henger store plakater utenfor rommene med de forskjellige verkene. En av dem er delvis altfor tungt skrevet: «Hva skjer når sentrale deler av dets (det vil si et folks, red. anm.) materielle og åndelige kultur, ofte ekstrahert gjennom koloniale ruter, oppsamles i museumssamlinger?» En annen er kanskje litt for ivrig i å påpeke urett, det blir for mye ladet informasjon. Verkene selv er jo ladet nok.
Utstillingen går over tre etasjer (loftet åpnes for publikum for første gang her), som kan forstås symbolsk. Slik kan vi også forstå skulpturen vi møter på i første etasje, «Sky ladder», idet den strekker seg utover og forbi en moderne forståelse av verden. Mange urfolks verdensbilde består av en tredelt verden, en underjordisk og ubevisst verden, den fysiske verdenen vi lever vårt daglige liv i, og en himmel over det hele, som er stedet for åndelige vesener.
Så i denne utstillingen skal vi rett til værs? I hvert fall skal vi opp i andre etasje, og jeg følger lydene, særlig lyden av en insisterende tromming. Den leder en inn i et stort rom der tre amerikanske urfolkskvinner på hvert sitt filmlerret og etter tur står og slår på en skarptromme mens de synger enten sorgfullt, sint eller som i bønn. «Help us, watch over us, lift us up from deep water death», synger en av dem.
Alle står i noe som oppleves som forstyrret natur.
Her er ingen frodighet, vi ser noen enkle menneskelige inngrep, som en transformatorboks på skeive, et nettinggjerde, en lyskaster. Fra et annet rom hører jeg at det joikes. Kanskje joikingen når frem til kvinnene? Samarbeid mellom urfolk er viktig for Chacon.
Tremolo
I neste rom er inngrepene større, og nå er vi i Norge. Verket «Manouevering the Apostle» viser vindmøller som sirkulerer i elegante bevegelser. På et stort lerret ser vi hvordan vindmøllene stiger ut av tåkeheimen. De ser ut som turndamer som slår hjul i langsom fart. Men på grunn av en forferdelig dur, som er stresskapende, sorgskapende, er det vondt å være der særlig lenge. Jeg tenker at den kommer fra vindmøllene, men så leser jeg at det er en manipulering av fuglelyder, en såkalt tremolo.
Lyden er like monoton og ikke-kommuniserende som vindmøllebevegelsene.
Alt fortsetter i samme takt, gir seg aldri. Vi ser de asfalterte veien inn til møllene. En bekk renner nedover fjellsiden, som om også den vil bort derfra.
Chacon er foruten å være kunstner også komponist og musiker (han har blant annet vunnet en Pulitzer-pris i musikk). Han bruker et mangfold av uttrykk for å få frem det dobbelte i urfolk-liv, både overgrepene og den dype arven knyttet til en holistisk forståelse av natur. Mennesket tilhører naturen, er selv natur.
Angår så dypt
Det er verket som befinner seg i rommet der joiken kommer fra, som gjør mest inntrykk. «For four», heter det, og også her er det filmlerreter, på hver vegg, og vi ser to kvinner og to menn som alle står i samedrakt og joiker. Når det synges fra fire vegger, blir det massivt. Og det blir gripende. Alle fire er lukket om syngingen, stemmene og melodiene glir inn i hverandre. De synger sammen hver for seg. Antakelig joiker de naturen, og det føles som om joiken strekker seg like vidt som vidda de befinner seg på. Der er godt å være i dette rommet.
Der Rávndji dokumenterer deler av eldre og nyere samisk historie i Tromsø-området, byr A Worm’s Eye View from A Bird’s Beak på et mer filosofisk perspektiv. Den viser frem en kjærlighet til naturen, en kjærlighet som kan sammenlignes med et barns kjærlighet til mor og far. Det vil si et forhold preget av liten avstand og som derfor er sårbart overfor brudd og forstyrrelser. Naturen angår så dypt, viser denne utstillingen på mektig vis. Det gjør dermed også alle inngrepene.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
