Årets agurktid er på hell, men NRK rakk å få på en sak om museumsskrøner. Bakgrunnen er at biskop Erik Varden føler seg krenket på vegne av Norges evige konge, Olav den hellige, og mener at flåsete og kunnskapsløse museumsguider har mye av skylda for at vi ikke nærer mer respekt for middelalderen.
Som museumsvokter kan jeg selvfølgelig ikke la slikt få stå uimotsagt. Er det noe vi museumsfolk ikke vil ha heftende ved oss, er det at vi er morsomme.
Museum er ikke mausoleum
Den tyske sosiologen Theodor W. Adorno var neppe noen museumsentusiast og skrev at: «Uttrykket ‘museal’ har på tysk en lite innbydende klang. Det betegner gjenstander som betrakteren ikke lenger forholder seg levende til, og som selv holder på å visne bort. De blir oppbevart mer av historiske hensyn enn ut fra et samtidig behov. Det er ikke bare den fonetiske assosiasjonen som forbinder museum og mausoleum.»
Det er dette inntrykket vi museumsfolk jobber i mot hver eneste dag. Alt i det mange hører ordet ‘museum’, får de et slørete blikk og blir lut over skuldrene – ingenting å glede seg til.
Ordet museum vekker ikke de samme livsbejaende assosiasjoner som tivoli, rockekonsert og sydentur.
Det er nok derfor NRK Ytring nektet å publisere denne kronikken. Museum er sååå kjeeedelig!
Vi som jobber på museum er imidlertid av den oppfatning at museumsbesøk er enda bedre for din helse enn det et besøk på ditt lokale treningssenter er. På museum får du mosjonert din resoneringsevne, ditt følelsesregister, din empati og din nysgjerrighet. Det er minst like viktig som å trene oksygenopptak, triceps og gluteus maximus.
Tar kunnskap og sannhet på alvor
På museum går man for å tenke og lære, for å la seg begeistre og rive med, eller bare for å kjenne at man er til. Vi museale spiller altså på langt flere strenger enn det en leksikonartikkel gjør. Humor, herunder besk ironi og overdrivelser, er blant de virkemidlene vi bruker for å lokke folk til oss, og for å få den museale dørstokken lavest mulig. Det er langt fra alle museumsutstillinger som kiler lattermuskelen, men det er ingen skam å le på museum, gjerne høyt.
Men selv om ethvert museum med respekt for seg selv bør ha en spøkelseshistorie å by sine besøkende, slik en tidligere museumsentusiastisk kulturminister uttalte det, betyr ikke det at museer ikke tar sannhet og kunnskap på største alvor.
Kjernen i det som ble moderne museer var nettopp ønsket om å gjøre samlingene tilgjengelig for alle, og på den måten bidra til å øke kunnskaps- og refleksjonsnivået i samfunnet. Uavhengig av hva du mener, og uavhengig av hvem du er, ligger museet der som en tilgjengelig kunnskapskilde som bidrar til en opplyst debatt basert på fakta. Det er samfunnet i stort tjent med, men noe som er under press mange steder i verden.
Forskjellen på historie og kulturarv
I mange museumsutstillinger vil det imidlertid være malplassert å lete etter sannhet. Hva er for eksempel sannhetsgehalten i et maleri av Munch eller i en barnetegning? Mange ytringer som hører naturlig hjemme på et museum gjør ikke krav på å være sanne, men er uttrykk for følelser, for kreativ fantasi eller for personlige anskuelser.
Forskjellen på historie og kulturarv er blant annet rollen sannhet spiller. Faghistorie er opptatt av hva som faktisk skjedde, så langt det er mulig å rekonstruere, mens kulturarv også handler om identitet, følelser, myter og mening. Alt har sin naturlige plass på et museum.
Det er når den «subjektive sannheten», som det finnes mye av på museer, glir over til å bli oppfattet som den objektive, eller historiske sannheten, at vi må være på vakt. Museer har en helt sentral oppgave knyttet til i å holde verdien av åpenhet, sannferdighet og nøyaktighet i hevd, og må dyrke et klart skille mellom hva som er propaganda, tant og fjas og personlige oppfatninger på den ene siden, og hva som har sannhetspretensjoner på den andre.
De fleste museer verdt å besøke har plass til begge deler, gode historier og fakta, men de må passe godt på å holde dem i fra hverandre.
Ingenting å skamme seg over
Jeg vet ikke hva guidene i Nidarosdomen sier om Norges evige konge, men at de tøyser litt med Rex Perpetuus Norvegiae synes jeg både biskoper og andre må tåle, så lenge det er (nokså) åpenbart at det er det de gjør. Hva som er åpenbart er åpenbart ikke like åpenbart for alle, spesielt ikke når man guider på tvers av kultur- og språkbarrierer, men museer må ha plass til uhøytidelig og begeistret fortellerglede og vitebegjær, alltid med god og solid kontakt med kunnskap og fakta. Hvis ikke ender vi fort opp som mausoleer.
Det er fullt mulig å være både underholdende og opplysende.
Læring og opplysning trenger ikke å være kjedelig, og underholdning trenger ikke å være tanketom. Kunsten er å sette sammen ingrediensene på en måte som gjør at de besøkende føler at de fikk langt mer enn de kom for, og at de ønsker å komme igjen, uten at det går på bekostning av faglig integritet og sannferdighet.
Her er vi museale i en helt unik posisjon, og vi må ikke skamme oss over å være det. Vi har den kuleste jobben i verden.
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
