Da jeg leste at den nye utstillingen Mumie på Historisk museum i Oslo skal være en familieutstilling, skal jeg innrømme at jeg stusset litt. Det er jo egentlig et ganske morbid tema: død, etterliv, kister og mumifiserte menneskekropper.
Ikke umiddelbart det man forbinder med barnevennlig.
Samtidig husker jeg hvor spennende jeg selv syntes mumier var som barn. Nettopp fordi de var så merkelige, så fremmede og så tett knyttet til noe man ellers ikke kommer i nærheten av. Det er kanskje akkurat der fascinasjonen ligger – i blandingen av skrekk, undring og nysgjerrighet.
Respektfullt
Mumie kretser rundt fire individer, representert gjennom kister og, i to tilfeller, også mumifiserte levninger: Ankhsenmut, Paenhor, Dismutenibtes og Nofret. Det er rundt disse fire personene utstillingen får sitt tydeligste fokus – og det er også her den er på sitt sterkeste.
Utstillingen er delt inn i tre rom. Lengst inne finner man kistene og de tilhørende mumifiserte kroppene til Dismutenibtes og Nofret, mens i det midterste rommet står kistene til Ankhsenmut og Paenhor. Denne oppbygningen fungerer godt. Den legger opp til en gradvis intensivering av opplevelsen, samtidig som den markerer en tydelig grense mellom det å lære om døden og det å faktisk stå ansikt til ansikt med levningene av mennesker som en gang levde.
Det kjennes gjennomtenkt, og også respektfullt.
Montrene er godt plassert, med god plass rundt, og presentasjonen av kistene er tydelig og vellykket. De ulike kistedelene er stilt opp på en måte som lar publikum se så mye som mulig, også innsider og detaljer man ellers lett kunne gått glipp av. Det gjør at kistene ikke bare fremstår som vakre og forseggjorte objekter, men som noe mer komplekst – som beholdere, bilder og fortellinger på én gang. Kistene ble for meg et av utstillingens mest slående elementer.
Mørk og avslappet
Utstillingen er ganske mørk. Det er en praktisk nødvendighet, siden gjenstandene tåler lite lys, men det bidrar også til stemningen. Veggene er tapetsert med bilder av egyptiske relieffer, slik man ofte finner dem i gravkamre fra oldtidens Egypt, og sammen med sarkofagene, mørket og den tunge luften i det gamle museumsbygget kommer man neppe nærmere følelsen av å stå i et egyptisk gravkammer her i landet.
Det første rommet gir publikum en del nødvendig kontekst i form av tidslinje, kart og informasjon om guder, tro og forestillinger om livet etter døden. Midt i rommet står dessuten en kiste formet som en katt, og plasseringen i rommet gjør noe fint med inngangen til utstillingen. Den virker inviterende og nesten litt avvæpnende. Katter er på et vis morsomme, også i et ellers alvorlig rom, og kanskje er det nettopp derfor dette grepet fungerer så godt. Det senker terskelen litt.
Jeg likte også de små, konkrete formidlingsgrepene. Forstørrelsesglassene man kan bevege over amulettene er en god idé, særlig fordi gjenstandene er så små. Og at museet har 3D-skannet en av kistene og gjort den tilgjengelig på utstillingens nettside, er et grep som fortjener å løftes fram. Der kan man zoome inn, snu og studere detaljer man ellers ikke får sett, og samtidig lese mer om betydningen bak figurene og dekoren. Slik forlenges utstillingen utover museumsrommet og gir publikum mulighet til å ta den med seg hjem.
Et stille øyeblikk
Mitt personlige høydepunkt var kanskje papyrusarket med et utdrag fra Den egyptiske dødeboken. Det var noe med å se noe så skjørt, så gammelt, og likevel fortsatt såpass leselig, som gjorde inntrykk. Det ble et stille øyeblikk midt i alt det mer monumentale.
Et av utstillingens mest vellykkede grep er likevel måten menneskene bak kistene blir presentert på. Veggtekstene om liv og død er skrevet i en personlig jeg-form, og det er et enkelt, men effektivt virkemiddel. I stedet for at personene bare blir navn fra en fjern fortid, eller enda verre, bare “mumier”, får de en stemme. Det gjør noe med hvordan man møter dem.
De blir mindre objekter og tydeligere mennesker.
Det er særlig viktig i en utstilling som faktisk viser fram menneskelige levninger, og her synes jeg museet lykkes godt.
Litt knapt
Likevel er det også her jeg må være litt kritisk. For selv om stemningen, rommene og gjenstandene er sterke, opplevde jeg flere steder at selve formidlingen ble litt for knapp. Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer hjelp underveis – ikke nødvendigvis mer tekst overalt, men tydeligere forklaringer på enkelte sentrale ting.
Flere montre mangler objektinformasjon helt, blant annet ved gudefigurene og et par små innsvøpte gjenstander som kan tolkes som dyremumier. To kanopiske krukker står stilt opp i et av mumiemontrene uten at det står et eneste ord om hva de er. Det er synd, for dette er jo gjenstander som i seg selv er veldig interessante, men bare dersom man faktisk vet hva man ser på. Overhørt i rommet: «Det er rart det ikke står noe skilt om hva det er.» Jeg tenkte det samme.
Mye rom for tolkning
For mye tekst kan virke overveldende. For lite, og publikum blir stående litt alene med spørsmålene sine. Det er en vanskelig balanse å treffe, særlig i en utstilling som tydelig ønsker å være tilgjengelig for barn og familier. I Mumie opplevde jeg at vekten av og til tippet litt for langt mot det knappe. Jeg overhørte også besøkende som forsøkte å forstå koblingen mellom de store bildene i rommet, og som ble stående og spekulere. Det er i og for seg ikke noe galt i å gi rom for tolkning, men noen ganger virket det mer som mangel på informasjon enn som åpenhet.
De mørke rommene skapte dessuten et praktisk problem – veggtekstene var ganske vanskelige å lese. Jeg så flere besøkende bruke mobiltelefonens lommelykt for å få med seg teksten. På den andre siden hadde det også en sjarm – det var som om de sto og forsøkte å tyde nyoppdagede hieroglyfer på veggen, men det er nok ikke helt meningen at publikum skal måtte gjøre det.
Som familieutstilling kunne den også kanskje hatt litt mer interaktivitet. Ikke nødvendigvis i form av mange knapper og skjermer, men noe som faktisk inviterte barn til å utforske aktivt. Det sto blant annet en skjerm i omtrent hoftehøyde med en informativ og egentlig ganske rørende videosnutt fortalt fra ungjenta Ankhsenmuts perspektiv. Men de fleste barna så ut til å miste interessen idet de skjønte at skjermen ikke responderte på berøring. Slik skjermen var plassert, virket det som om mange barn forventet at det skulle være mulig å trykke, utforske eller bla videre.
Berører
Samtidig skal det sies at utstillingen tydeligvis gjør noe med publikum. På vei inn så jeg en ung jente som ble så redd at hun måtte ut av de innerste rommene. Ti minutter senere så jeg henne forsøke igjen. Enda litt senere satt jeg på benken utenfor utstillingen da hun gikk forbi sammen med en voksen og sa, med stolthet i stemmen: «Jeg er skikkelig modig, jeg er ikke redd.» Den setningen ble sittende hos meg.
For i det øyeblikket ble det så tydelig at et museum ikke bare formidler kunnskap.
Det kan også være et sted hvor man prøver seg fram, blir utfordret, kjenner etter, og kanskje oppdager noe om seg selv.
Mumie er ikke bare en utstilling om døden i oldtidens Egypt. Den handler også om hvordan vi møter det som skremmer oss, og hvordan museer kan gjøre selv det mest fremmede både tilgjengelig og menneskelig. Noen steder kunne formidlingen gjerne vært tydeligere, men utstillingen lykkes godt i å skape en opplevelse som er mørk, fascinerende og respektfull på samme tid. Og akkurat denne dagen lærte den i hvert fall én liten jente at hun var modig. Det synes jeg er ganske fint.
FAKTA // Mumie
Åpnet ved Historisk museum ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo 7. mars.
Prosjektgruppa består av ansatte ved museet
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Susanne Fjærn Sørensen tar en master i museologi og kulturarv ved Universitetet i Oslo.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
