Hvordan vet du det?

Fra 1993 til 2006 jobbet jeg som kunstformidler ved Munchmuseet og Haugar kunstmuseum og fikk ofte spørsmålet «Hvordan vet du det?» av elever som deltok i undervisningsoppleggene. Det er et grunnleggende og skjerpende spørsmål. Og selv om kunst ikke nødvendigvis inviterer til svar med to streker under, så pekte spørsmålet på noe helt sentralt i all formidling: Behovet for et synlig grunnlagsmateriale.

Den som forteller den beste historien, vinner

I 2007 fikk jeg en ny rolle som Norges første arkivformidler og skulle være med på å definere arbeidsfeltet og hva ved det som var viktig å lære bort til unge folk. I møte med Vestfoldarkivets magasin, tusenvis av hyllemeter fulle av historisk dokumentasjon, kom spørsmålet tydeligere frem – og fikk følge av flere:

Hvordan bygger vi sikker kunnskap? Hvordan kan vi vite at noe er sant – eller kanskje mer presist: etterrettelig? Og litt mer overordnet og kritisk: Hvordan kan vi vite at det som formidles, kan ha bakenforliggende hensikter?

En viktig grunn til å stille slike spørsmål, er følgende påstand: «Den som forteller den beste historien, vinner.» Uavhengig av om budskapet er sant eller usant, ser det ut til at den som forteller den beste historien, vinner dagsordenen og føringen over tiden og oppmerksomheten vår. Og kanskje over valgene våre.

Det gjelder alle i politiske posisjoner, i næringslivet, i techselskaper, i mediene – og det gjelder oss som jobber med kulturarv, med kunnskap, med formidling. Det gjelder alle som får eller tar en mikrofon. Den som forteller den beste historien, vinner.

Med hjerter eller avsky

Hvordan vet du det?

Denne setningen bør være et omdreiningspunkt for alle som ytrer seg – fordi den synliggjør makt. Den viser hvor stort mulighetsrommet faktisk er – for å fordreie, forføre og forlede. Og ansvaret vi har for ikke å gjøre det.

Det finnes kritiske spørsmål som kan punktere dette mulighetsrommet: «Hvordan vet du det?» «Hvor har du det fra?» «Hvilke motiver ligger bak?»

For å klare å stille slike spørsmål må vi bevisstgjøres og øve oss. Helst i trygge, men mangfoldige rom, i uenighetsfellesskap der ikke alle deler virkelighetsbilde, verdier eller metoder.

Vi må også lære om hvordan vi selv tar inn informasjon. Vi mennesker reagerer først og fremst emosjonelt, intuitivt. Heftige budskap ser ut til å gå rett i den følelsesmessige sikringsboksen, slik at det blir vanskelig å vurdere innholdets sannhetsverdi, avsenderens troverdighet eller våre egne reaksjoner. Vi reagerer med de ytterste følelsene våre, med hjerter eller avsky – og tar lett snarveier inn i polariserende baner.

Samtidens varsko

Så finnes det andre måter å håndtere informasjon på: mer vurderende, reflekterende og kildekritiske – og dessuten mer undersøkende omkring hvordan vi selv reagerer. Men disse tilnærmingsmåtene er ikke noe vi rent intuitivt kan, de er resultat av kunnskap og øvelse, en bevissthetstrening som kan bli til ferdigheter.

Og selv om det kan være spennende å være i følelsenes vold, er det avgjørende at vi tilegner oss disse ferdighetene: For dersom vi tar til oss historier – som ikke er basert på sikker kunnskap eller veiledning, fordi vi ikke evner å vurdere eller tenke kritisk – blir vi enkle å lede, for ikke å si villede.

Slik har det alltid vært, men samtiden vår roper varsko: Informasjonsstrømmen på nett er konstant, ofte ufiltrert og preget av desinformasjon. Krav til underlagsmateriale, til sannhet, synker. Eller kompliseres. Medielandskapet gjør det vanskelig å fordype seg, og algoritmene fører oss inn til redaktørløse avsendere som vi krysser raskt mellom. Vi mister oversikt over kontekst og sammenhenger – hvis det i det hele tatt er noen.

Slik skapes grobunn for «hodeløs konsumering» og handlingsmønstre uten kontakt med et nødvendig indre kritisk kontrollsenter som kan filtrere og vurdere informasjon.

Historiens makt

Dette er det mange som forstår og vet å utnytte. Mange historiefortellere graver intensjonelt dype hull. De vet nemlig at «den beste historien» er magnetisk og former sine narrativer for politiske formål. «They are eating their pets.» As if.

Også selve Historien – altså fortiden – og historieskrivingen kan brukes strategisk. Selv på hjemlig mark har deler av vår minnekultur bevisst utelatt eller fordreid fakta ut fra ønsker om å legitimere visse nasjonale fortellinger. Og selv om veien derfra til Putin, som faktisk kriminaliserer fremstillinger som bryter med de offisielle minnelovene, er meget lang, er det viktig å anerkjenne at man har operert innenfor det samme kartet.

Så hva kan vi – museer, arkiv og bibliotek – gjøre i møte med dette? Vi har flere mandater, og, innenfor denne konteksten, ett som er tydelig: I Stortingsmelding 8, Kulturens kraft heter det at kulturinstitusjoner skal gi rom for «danning og kritisk refleksjon»: og videre, i min språkdrakt, at vi skal være steder hvor mennesker skal øve opp sitt kritiske kontrollsenter, i møte med et stort tilfang av informasjon, i møte med autentisitet og med ulike virkelighetsforståelser.

Et betimelig prosjekt

I dette opptegnede bildet har vi i Vestfoldmuseene plassert vårt delprosjekt: «Hvordan vet du det? Øvelser i kildekritikk og deltagelse i uenighetsfellesskap» inn i Unge kritikere. Det er et betimelig prosjekt.

Målet vårt er å gi unge folk skills i bøtter og spann, slik at de blir tryggere på å delta aktivt i demokratiet vårt. Og vi vil bidra til å gi dem tilgang til en bryter i seg selv som påslått vil sørge for at de kan ta mer kompetente valg og i langt mindre grad bli ofre for andres maktutøvelse, verken på den offentlige arenaen eller i de private sfærene de skal leve i.

Så hvordan jobber vi med det? Vi har opprettet en prosjektgruppe i Vestfoldmuseene, som består av Ellen Asplin, Eivind Thorsen og undertegnede. Vi jobber på tvers av museets avdelinger og fagfelt, og nyter godt av hverandres kompetanse og erfaringer. Gjennom denne faglige koblingen mellom museum og arkiv har vi invitert biblioteksektor, tre videregående skoler og en ungdomsskole til å jobbe sammen med oss gjennom to år for å utvikle en fagdag omkring et foredrag og flere ulike øvelser i kritisk refleksjon og dialog.

Brennhete politiske og etiske svimerker

Den tematiske overbygningen er «Økonomisk likvidasjon av jøder under Holocaust». Hvorfor har vi valgt dette temaet? Det er et felt som fordrer kritisk tenkning. Feltet er av så mange dyppet i de ytterste negative følelsene, i fordommer og konspirasjonstenkning. Det har brennhete politiske og etiske svimerker. Men det er også et etterrettelig dokumentert og akademisk behandlet felt – og det faller innenfor arbeid Vestfoldmuseene har vært engasjert i siden 2013, der vi adresserer antidemokratiske holdninger og uttrykk gjennom kritisk formidling og involvering.

Vestfoldmuseene har et formidlingsopplegg, kalt «Det angår også deg». Ellen Asplin og jeg er blant flere kolleger som formidler Holocausthistorie, ut fra vår regions perspektiv. Vi har inngått i nasjonale og internasjonale prosjekter om hvordan museer og arkiv kan bidra til å motvirke polariserende tendenser. Flere av våre utstillinger har løftet den samme problemstillingen, som den aktuelle «Mørke skyer» er et eksempel på.

For det finnes ingen vei ut av polarisering uten kritisk tenkning eller medvirkning.

For museer og arkiv står gjenstander og kilder sentralt. Men enda høyere står folk. Vi er til for folk. Gjennom møtene med disse unge folka blottlegger vi grunnlagsmaterialet for alt vi formidler – alt skal på bordet. Også motivene for formidlingen.

Kunnskapsprosjekter er holdningsprosjekter

Vi hører ofte at ungdom sliter med ytringsklima, mange er engstelige for å hevde meningene sine, mens andre har trøbbel med å stå i motstand. Derfor er dialog det metodiske nøkkelordet for oss. Og til grunn for denne dialogen har vi gjenstander og kilder knyttet til antidemokratiske holdninger og maktutøvelse påført jøder under 2. verdenskrig, da Norge 26. oktober 1942 innførte lover som fratok jøder eiendomsrett til egne verdier. Og bak lovene lå en plan om å bruke nettopp disse verdiene til å finansiere deportasjon og utryddelse.

Sammen med elevene skal vi gå inn i tematikken gjennom å teste og utvikle dialogiske metoder som fordrer at man byr på egne og tar imot andres tanker. Der man jobber kritisk med historier, gjenstander og kilder, samt sine egne holdninger. Vi holder høyt at kunnskapsprosjekter også er holdningsprosjekter.

Temaet vi har valgt, utfordrer oss i skjæringspunktet mellom kunnskap og holdninger, og langt mer enn vi kunne forutsi da vi startet opp prosjektet. Krigen i Gaza aktiverer og farger både fortiden og nåtiden ekstremt sterkt. Det er viktig at institusjonene våre ikke bukker under for berøringsangst, men det er like viktig at vi evner å være historiebevisste i vår tilnærming.

Vi må romme folk, empatisk og forhåpentligvis klokt. Vi skal lære av historien. Men vi skal ikke legge dagsaktuelle politiske føringer inn i historien eller historiefortellingen, slik at fortidens ofre risikerer å bli nåtidens overgripere. Kritisk tenkning der, altså.

Er ikke laget for oss

Jeg kommer fra både museums- og arkivsektoren. Alle har vært på museum, men langt færre har dyp kjennskap til arkiv. Jeg opplever at det ikke tar langt tid før ungdommene ser hva arkivene har å tilby i møte med fake news, KI-genererte bilder og løsrevne sitater: nemlig autentisk dokumentasjon som har en kontekst. Arkivmaterialet i seg selv er ikke laget for oss. Det er ikke skapt for formidling. Nettopp derfor har det en etterrettelig tyngde. Det dokumenterer virkelige hendelser, beslutninger og samfunnsprosesser. Og det er konteksten som gjør det til en kilde. Ikke en historiefortellers strategiske bruk av dem.

«Den som forteller den beste historien, vinner.» Det er en skummel setning. Vestfoldmuseene inviterer til kritisk refleksjon, og oppfordringen til alle som formidler, er klar: Se deg i speilet og still deg selv følgende spørsmål: «Hvordan vet jeg det?» «Hvor har jeg dette fra?» Og ikke minst «Hvilke bakenforliggende motiver har jeg for å si akkurat dette til deg?»

Teksten er en lett bearbeidet utgave av et foredrag holdt på Kulturytring i Drammen i juni, på Unge kritikeres arrangement «Kritisk tenkning og fake news – museenes relevans i et polarisert og kriserammet verdenssamfunn».

FAKTA //Unge kritikere (2024-2027)

Skal bidra til økt refleksjonsevne og kritisk sans hos unge mennesker, og øve mot og ferdighet til å prege det offentlige ordskiftet. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB, administreres av Norges museumsforbund.
Deltakere er Demokratinettverket/Eidsvoll 1814, Grinimuseet/Museene i Akershus, Oslo Museum/Interkulturelt museum, Østfoldmuseene, Hamsunsenteret/Nordlandsmuseet, Árran Lulesamisk senter, Vestfoldmuseene, Museene Arven, UiO: Demokrati og tidsskriftet Museum

Se andre artikler om Unge kritikere

Les også andre nyheter innen museumspolitikk og -kultur, og flere prosjektpresentasjoner, kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.