De er her alle sammen: Den eldgamle, elitistiske, sarkastiske (og mannlige) kunstmuseumsdirektøren. Hans (kvinnelige) arvtaker som kler seg i power suits og hvite Hokas, er opptatt av sexy utstillinger, «target groups» og at «vi skal snakke med utestemme om klima». Kommunikasjonsdirektøren som «utbroderer mulighetsrommet», og «Marxisten» – den prinsippfaste og ideologiske kuratoren. Og, ikke minst, den levende arkivaren – vår hovedperson og forteller.
– Alle tror jeg karikerer akkurat deres museum, forteller forfatteren Lars Mørch Finborud.
Og det var målet:
– Tårnet kunne vært ethvert moderne museum i Europa eller USA de siste 20–25 årene. Handlingen er ekstremt far out og realistisk på samme tid. Jeg har ønsket å gjøre personene sammensatte og vise den siste tidens store endringer i museumssektoren – på godt og vondt.
– Ja, for det er ikke en ren dystopi?
– Nei, slett ikke. Boka er en kjærlighetserklæring til museet og fagligheten – en mild påminnelse om vi hva vi arbeider og kjemper for. Den nye direktøren har for eksempel de beste intensjoner. Hun hadde nok tenkt å forbli en idealistisk, halvpolitisk direktør som viser sveitsisk konseptkunst hele livet. Men så krasjer hun med den nye museumsvirkeligheten.
Finborud tror det er flere enn museumsfolk som vil kjenne seg igjen i Tårnet. Fyrtårnet.
– Selv om romanen er blitt kalt for sektorsatire, så kunne handlingen enkelt blitt overført til akademia eller forlagsbransjen. Boken beskriver en strukturell depresjon som råder så mange steder i vårt samfunnsliv. Alle venter på dommedag og tror de holder på å bli spilt på sidelinjen – derfor går de med på endringer og firer på prinsipper for å redde stumpene.
Fra halv til hel. Utdrag fra Tårnet. Fyrtårnet
«– De tror de har funnet det på helt selv, slår seg for brystet, for Sandpapirfolket har en ny avgud å kaste seg fremfor. Det satans mangfoldet! I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge – ‘folkets’ meg her og ‘For alle’ meg der.» (Den gamle museumsdirektøren, s. 20)
«Sjefen kikket ned på lappen og fortsatte i et mer oppildnet toneleie:– Hvis vi lager utstillinger i verdensklasse og presenterer et nytenkende program, så tror jeg alle problemer vil løse seg. Men vi må gå dit hvor det brenner, inn i saker som er så dagsaktuelle at det ikke er noen fasit å lene seg på.» (Den nye direktøren presenterer seg på allmøte, s. 157–158)
«– Men dere, vi har ikke bare en navneendring, ikke bare en ny logo, ikke bare et nytt motto. Nei da, vi i ledelsen er så gærne at vi også er her for å lansere den nye strategien som henger tett sammen med nytt organisasjonskart og handlingsplan. Dette dokumentet som jeg holder her – Fra halv til hel – skal hjelpe ledelsen å navigere fleksibelt og strukturert gjennom en kompleks museumsvirkelighet.
Det odde navnet på strategien spilte på at Tårnet hadde stabilisert seg på en halv million besøkende i året, mens vi som Fyrtårnet skulle nå en hel million.» (Den nye direktøren lanserer noe helt nytt, s. 204–205)
«– Ja vi må våge å ta diskusjonen om hvordan Fyrtårnet kan bli ledende på selfiepunkter og snappy videoer. Folks attention span er på under 30 sekunder, og det blir bare kortere og kortere for hvert år. Vi må følge nøye med på hvor de sveipende tomler beveger seg!»(Kommunikasjonsdirektøren, s. 242)
Finborud på lanseringsfesten
Den 15. desember kan man høre mer fra og om Tårnet. Fyrtårnet – formidlet av forfatteren selv. Lars Mørch Finborud kommer nemlig på Museums lanserings- og julefest. I tillegg til et lite bokbad blir det levende museumskviss og rikelig anledning for mer eller mindre faglig prat i hyggelige, uformelle omgivelser.
Velkommen til «skybaren» i kontorfellesskapet der Museum holder til i Akersgata 43 i Oslo fra kl. 17!
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 25, der «brytningstid» er et sentralt tema. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
