Interessant om demokrati

Da María Cortina Machado ble annonsert som mottaker av Nobels fredspris 2025, var det ikke uten kritikk. Mens mottakeren året før, Nihon Hidankyo, jobber for en verden uten atomvåpen, har Machado blant annet uttrykt at den eneste måten hennes land kan reddes på, er om en annen nasjon går inn militært og avsetter den sittende presidenten (hvilket også skjedde noen uker etter prisutdelingen). Det er kanskje ikke like lett å stille seg helhjertet bak et slikt budskap.

Jeg var derfor veldig nysgjerrig på hvordan Nobels Fredssenter ville gå frem i sin utstilling om denne mottakeren. Ville de sky problematikken og fremstille henne som en verdig og riktig vinner, eller ville de bemerke situasjonen og gå inn i diskusjonen den byr på?

Et system og en tankegang

Det første man får øye på er en flettet veske. Umiddelbart fremstår den ikke som noe annet enn en fargesterk veske, men når man studerer den nærmere, blir den en effektiv vei inn til den alvorlige situasjonen i Venezuela:

Vesken er flettet sammen av sedler som nå er fullstendig verdiløse på grunn av den sterke inflasjonen i landet. Når man så leser at man risikerer opptil tretti år i fengsel for å flette en slik, skjønner man at forholdene i Venezuela er langt fra fredelige. Vesken har blitt et tegn på motstand og er som utstillingsåpning et godt og samlende bilde for et land i fattigdom hvor det forekommer maktmisbruk fra den rådende politiske eliten. Et kunstverk i seg selv, en bruksgjenstand, men også noe landets myndigheter ser som svært truende.

Sammen med denne vesken presenteres vi, i introduksjonsteksten, for ideen om at demokrati ikke bare er et system, men også en tankegang – et felles prosjekt som krever noe av oss alle. De siste årene er demokratiske verdier i tilbakegang i verden. Man kan kanskje tenke at Nobels fredssenter ønsker å formidle at årets pris ikke kun var ment for Machado, men også for en bred venezuelansk bevegelse som kjemper for frihet og demokrati.

En historie over flere tiår

I utstillingsrommet blir man møtt med bilder av den tyrkiske fotografen Emin Özmen. De er tatt i Venezuela i 2019, da internasjonal presse ennå våget seg inn i landet.

Özmen har dokumentert fattigdom, nød og et demonstrerende folk. Bildene gjør inntrykk, men uten å ha fått en helhetsforståelse klarer jeg ikke riktig å ta innover meg alvoret de fremstiller. Likevel skjønner jeg at dette kommer til å handle om mer enn María Corina Machado. Utstillingen er like mye om det venezuelanske folket og hva mange år med korrupt styre har gjort med et tidligere lovende demokrati. Hvordan kan det skje at et land gradvis beveger seg bort fra det demokratiske og i retning det autoritære?

Det får man svar på i naborommet. En tidslinje geleider oss gjennom Venezuelas utvikling fra 1980 og (nesten) frem til i dag. Vi får hele den turbulente historien om hvordan landet sakte, men sikkert i større og større grad ble et diktatur. Dette rommet er kjærkomment for min del. Da vinneren ble annonsert 10. oktober 2025, skal jeg innrømme at jeg ikke hadde god oversikt over verken situasjonen i Venezuela eller mottakeren av fredsprisen. Det er jeg ganske sikker på at jeg ikke var alene om.

Etter å ha lest gjennom tidslinjen føler jeg at jeg forstår hvorfor Machado har fått sin posisjon som frihetsforkjemper og helt for mange i Venezuela. Med korte og tydelige tekster kan man på den ene siden av tidslinjen lese den generelle politiske utviklingen i Venezuela, mens man på den andre siden kan lese hvordan hun har entret politikken og gått frem for å gjøre en forskjell.

Tidskapsel

Tidslinjen slutter med USAs militære synlighet utenfor den venezuelanske kysten, ifølge dem selv for å stoppe narkokarteller. Om utstillingen burde oppdateres med senere hendelser eller ikke, vet jeg ikke, men jeg opplevde den åpne slutten som en slags kunstnerisk tidskapsel i seg selv og samtidig et ubehagelig bevis på hvor mye som kan skje på veldig kort tid. Vi lever i turbulente tider.

Et sentralt element i utstillingen er projeksjoner av kommentarer fra ulike personligheter og institusjoner glidende over en vegg. Her finnes både støtteerklæringer og sterk kritikk, framført av alt fra Bjørnar Moxnes til Det hvite hus’ x-konto. Dette er nok et fint innslag, syns jeg.  Nobelsenteret viser en forståelse for at valget av mottaker har blitt oppfattet som kontroversielt, og åpner for å faktisk diskutere dette uten å vektlegge noe som riktig eller galt. Meldingene som ruller over veggen og forsvinner, blir også en påminnelse om hvordan nyheter og sosiale medier fungerer i dag. Uttalelser kommer og går, den ene tar over for den andre, og det er nærmest umulig å få med seg alt.

Et folk i krise

Frem til nå har store deler av utstillingen dreid seg om Machado. Det er allikevel når utstillingen handler om det det venezuelanske folket, den griper tak i meg – de «vanlige» nesten 30 millioner menneskene som opplever konsekvensene av maktkampen som foregår på toppen.

Utstillingens høydepunkt for meg er en gul vegg med fem unge venezuelanere presentert på hver sin skjerm. På en tilhørende lyttestasjon kan man høre intervju med hver av dem. Filmene og intervjuene er av Emin Özmen. Siden det ikke lenger er trygt for ham i Venezuela, dro han i 2025 til Colombia og møtte noen av de åtte millionene som har flyktet de siste årene.

Dette er sterke vitnesbyrd, og opplevelsen forsterkes av intervjuobjektenes fortvilede blikk. De forklarer hvordan de ikke lenger kunne bli værende i Venezuela, ettersom det ikke fantes verken jobbmuligheter eller livsutsikter, ikke engang strøm opptil flere dager av gangen. Det er også interessant å høre at flere av dem aldri har hørt om verken Nobels fredspris eller Machado. Nok et bevis på hvor stor avstand det kan være mellom de ulike samfunnssjiktene.

Bak lyttestasjonen har museet satt opp store skjermbrett av glass som deler opp rommet. På glasset står det ulike stikkord som mot, dialog og tillit. Også på gulvet under glassene finner man stikkord. Jeg klarer ikke helt å se meningen med dem og merker at jeg ender opp med å forholde meg lite til disse skjermene. Jeg går rundt dem og ser heller på bildene og tekstene som henger på veggene. Dette blir for meg et av de svakere elementene i utstillingen. Utover  å dele ut stikkord ser jeg ikke helt hvilken funksjon de har.

Ingen selvfølge

I det store og det hele er årets fredsprisutstilling god. Den informerer og opplyser tydelig om en vanskelig situasjon som har pågått over lang tid, og den nyanserer et bilde av en vinner som, også i tiden etter prisens mottakelse, kan fremstå som problematisk. Samtidig er den selvreflekterende og inviterer til diskusjon.

Komposisjonen av utstillingen er også god, og de har brukt fløyen hvor den befinner seg, etter beste evne. Alt er sammenhengende, men likevel delt opp i tydelige soner.

Selve utstillingsrommet fungerer derimot ikke like godt for meg. Store vinduer på begge sider av lokalet slipper inn mye lys, og med stort sett hvite vegger er det vanskelig å skape intimiteten som spesielt flere av innslagene til Özmen fortjener. Dette gir utstillingen et mer informativt enn kunstnerisk preg. Noe som verken er galt eller riktig, men det fører til at jeg ikke går ut med en veldig stor kunstnerisk opplevelse i bagasjen. Jeg klarer likevel ikke riktig å bli enig med meg selv – er det egentlig så viktig? Utstillingen klarer å frembringe et frihetsbudskap som trekker frem tanker og spørsmål i meg, samtidig som den, tross alt, vekker følelser.

Det som sitter mest igjen i meg, er hvor sårbart demokratiet er, og hvor mye en nasjons situasjon kan endres på grunn av et fåtall mennesker med makt. Ingenting er en selvfølge, og alt kan forsvinne. Ting endres ikke nødvendigvis over natten, men steg for steg over flere år.

Støtte til kritikk

Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Sivert Hauge er masterstudent i museologi og kulturarv ved Universitet i Oslo.

Denne kritikken er også publisert i Museum nr 1 26. Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.