Sammen med Hanna Ryggen gjorde Synnøve Anker Aurdal veving til en kunstform her til lands. Der Ryggen forblir tro mot det figurative, er det mange abstrakte motiver i Aurdals produksjon. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har en stor samling av begge kunstnerne. Museet stengte dørene for publikum i 2021 – huset er i dårlig stand – men åpnet storsalen i fjor vår, og nå henger det en utstilling med nettopp Aurdal her.
Gåtefullt
Øyeblikk heter den, og består av 11 arbeider, pluss en skulptur («Synnøve») laget av hennes ektemann Ludvig Eikaas. I tilknytning til storsalen er det et lite rom hvor man kan se et interessant NRK-program fra 1986, Fjernsynsgalleriets «Et møte med tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal». Landskaper, poesi og kunst er viktig inspirasjon, forteller Aurdal der. «Italia har betydd enormt», og så snakker hun om «å leve i nuet» og at hun er «helt i nuet» når hun arbeider. Derav tittelen. Den kommer av kunstnerens mange inspirerte øyeblikk.
Utstillingen åpner med en tekstplakat, den eneste, der vi får en kort introduksjon til kunstnerskapet. Så ser vi rett mot to markante kunstverk. Ett som henger fra taket som med en gang gir assosiasjoner til natur, at det er noe levende som bor i alt det svarte. Det er «Vintertre» fra 1971. Teppet har noe gåtefullt ved seg, slik kanskje alle vintertrær også har, fordi de bærer på en kraft som ennå ikke har sprunget frem. Det andre er et veggteppe jeg med en gang forbinder med Østens sol og måne. Det er tettvevd med delikate farger, og viser frem noen barnlige firkanter og rundinger. Tittelen viser seg å være «Kinesisk visdom», og når jeg ser nærmere på det, ser jeg at det står noe der. Det kommer jeg tilbake til. Hvordan passer ord inn i den sanseligheten alle disse verkene uttrykker?
Noe skarpt og noe mykt
Storsalen er delt i to av en skillevegg. Den største avdelingen består av flere tredimensjonale verker. «Syv samuraier» henger alene på veggen, er finurlig konstruert og er en interessant blanding av noe skarpt, figuren ser nesten ut som et spøkelse, og noe mykt stofflig. I det ene hjørnet på kortveggen henger det liksom to hengekøyer, de svever i et lekende lys, og er det fordi formene danser og avgir skygge at verket heter «Rød ballett»?
Noen av verkene har fått luft på alle kanter, og jeg liker måten de er hengt opp på. Det luftige skaper en fin bevegelse i rommet. Lyset fra de store vinduene på langveggen gjør at verkene trer godt frem. Alle verkene er laget av ull fra spælsau, men noen ganger også ispedd syntetiske snorer eller perler. Midt i rommet henger et verk som består av mange individuelle «haler» som alle er festet til en trestang øverst. Det henger som et slags forheng, som et blikkfang, og er slik med på å myke opp rommets skarpe hjørner og glatte flater.
De fleste verkene her er temmelig store, og alle uttrykker en kraft, uten å slå hverandre i hjel. Aurdals mange øyeblikk supplerer hverandre, slik at rommet oppleves harmonisk. Man merker den konsentrasjonen og fantasien Aurdal snakket om i tv-programmet, disse følgesvennene til det å være inspirert. Bakom skilleveggen henger de mer fargerike teppene Aurdal var kjent for, «Draumkvedet», blant annet, og «Den seirende» – som består av skarpe farger og former. Det er både alvor og glede å spore, men også noe mer filosofisk. Hva utstråler det komplekse «Kobberteppe 2»?
Tingene er meningen
Jeg går til en annen vevekunstner, en samtidig, for å få svar, nemlig tyske Anni Albers som i essaysamlingen Om formgivning skriver at «tingen er meningen», og at materialer er «det virkeligste som finnes». Ja, «det er bedre at materialet snakker enn at vi gjør det», skriver hun også, ikke minst fordi «sivilisasjon fremmedgjør». Gjennom materialet bedriver man en søken, og jeg tenker at det er noe slikt som kommer frem av «Kobberteppe 2», det viser frem sin egen materialitet.
I «Kinesisk visdom» blir disse tankene enda tydeligere. «Er ikke dette lykke» er hva det står i firkantene og den ene rundingen. Og så nederst i den store rundingen: «Aa staa opp om morgenen og male bokstaver.» Bokstavene blir til ord, noe som sier noe om verden, men her ligger de oppå de deilige fargene og myke formene, og jeg opplever disse som viktigere. Det er der kraften og virkeligheten ligger, mens ord jo ofte er noe vi tyr til, prøver oss frem ved hjelp av. Men klart det kan være lykke, å forsøke å male eller si noe om det som allerede er der. Verken vi eller ordene kom jo først.
Jeg finner en gjenklang av disse tankene når jeg går rundt det hengende vintertreet. På baksiden ser jeg at det stikker ut mange, lange løse tråder. Forsiden er fast i formen, overbevisende, slik ord og setninger kan være, men går man til baksiden, ser man det usikre, det som ordene eller formene er blitt til av. Vi griper inn, sier og mener, men alltid er det noen løse tråder.
Meterhøie
Det står noe mer i den store rundingen i «Kinesisk visdom». Jeg diskuterer dette med to andre som også er og ser utstillingen. Vi klarer ikke å finne ut av ordet, men litt senere får jeg anledning til å spørre en ansatt, og da kan han fortelle at teksten er en strofe fra et kinesisk dikt, og ordet vi ikke fikk tak på, er «meterhøie». Det er skrevet med veldig lange bokstaver, så det er humor, slik det vel også er humor med de løse trådene. Begge deler kommenterer våre forsøk og vår tilkortkommenhet på en munter måte. I tv-programmet merker vi hvor opptatt Aurdal var av å reflektere over eget kunstnerskap, og her får vi et eksempel på hvordan denne refleksjonen skaper lag i kunsten hennes. (Etterpå ser jeg at strofen er gjengitt på museets nettside: «Er ikke dette lykke, meterhøie, Aa staa opp om morgenen og male bokstaver.»)
Albers foreskriver en lyttende holdning overfor materialet, at poenget er å skape gjennom å lytte. Aurdal er kjent for å eksperimentere både med former, farger og materiale. Hun blander det figurative og det abstrakte, det tradisjonelle og moderne, det er både flater og tredimensjonalitet, en blanding av stramhet og det mer ubestemmelige, naturmaterialer sammen med kunstige, og alt dette gjør at selv om alt er formet, at meterhøye bokstaver liksom er malt og har slått noe fast, er det likevel en åpenhet til stede, spor av lytting. Både verkene selv og måten de er presentert for oss på, viser frem det åpne, og gir rom dermed for oss også. De skaper øyeblikk for oss, byr på mulighet for inspirasjon.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
