Etter nesten ti års arbeid foreligger nå Usynlig til stede – om hvordan fotografi har endret Norge etter 1945. Den 450 sider lange boka, som ble lansert i oktober i fjor, er et resultat av et stort, mangeårig og tverrfaglig forskningsprosjekt.
Et bildebasert samfunn
– Trond ville ha noe stort! Han ønsket å gjøre et større løft for norsk fotohistorie og tok initiativet til et tverrfaglig forskningsprosjekt som nå har resultert i en bok.
Det sier Thale Sørlie, fotohistoriker og fotoarkivar ved Teknisk Museum og en av bokas fire redaktører. Hun snakker om Trond Bjorli, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum og initiativtaker, som døde i 2021. Sørlie beskriver et ambisiøst prosjekt der fire institusjoner har samarbeidet om en ny måte å skrive fotohistorie på.
–Vi har forsket fram helt ny kunnskap om norsk fotohistorie og plasserer fotografiet sentralt i samfunnsutviklingen. Du ser det i tittelen – dette er ikke en bok om hvordan fotografiet har endret seg, men en bok om hvordan fotografiet har endret Norge.
Og hvordan har fotografiet endret Norge?
– På veldig, veldig mange forskjellige måter! I boka har vi ønsket å vise at fotografi virker på utrolig mange nivåer – fra de helt små, nesten umerkelige tingene i hverdagen til store samfunnsendringer. Et eksempel vi ofte bruker, er måten vi kommuniserer på i dag. Det at vi tar et bilde av en tom tannkremtube og sender det til noen for å signalisere at vi må handle – det er helt selvsagt for oss nå. Men det var fullstendig utenkelig for 80 år siden. Det har fundamentalt endret hvordan vi kommuniserer med hverandre. Og fotografiet har vært med på å drive det fram. Hvis man skal bruke store bokstaver, kan man si at vi i denne perioden har gått fra et tekstbasert til et bildebasert samfunn, sier Sørlie.
Dere kaller boka et nybrottsarbeid. Hva er det dere tilfører norsk fotohistorie?
– Samfunnsperspektivet er det aller viktigste. Å plassere fotografi så tydelig i samfunnets strukturer er ikke nytt bare i en norsk sammenheng, men også internasjonalt. I Norge finnes det få fotohistorier som dekker samme periode. Et eksempel er Sigrid Lien og Petter Larsens oversiktsverk fra 2007, Norsk fotohistorie: Frå daguerreotypi til digitalisering. Vi ønsket å supplere dette ved å skrive om det det har vært skrevet mindre om, og ved å se kunst og presse fra et annet ståsted – mer institusjonelt, mindre motivorientert, sier Sørlie.
Fotografi som ting
Dere skriver i forordet at boka har «fotografiets utvidede materialitet som utgangspunkt». Hva mener dere med det?
– Dette perspektivet henger sammen med hvor vi fire kommer fra. Vi jobber i museer, arkiv og bibliotek og forholder oss til fotografier som mer enn visuelle uttrykk, sier Sørlie. – Vi er mest opptatt av fotografier som konkrete, materielle objekter.
– Et fotografi kan være et papirbilde, en avisside, et lysbilde, et dokument. Det har form, det er laget av noe, det sirkulerer i bestemte sammenhenger. Og akkurat den formen forteller noe om hvordan det har blitt brukt, hva det har blitt brukt til, og hva det har betydd – både i sin samtid og senere, fortsetter hun.
Harald Østgaard Lund er fotohistoriker og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket og bokas bilderedaktør. Han supplerer:
– I boka lar vi ofte være å nevne motivet på bildene vi bruker. Det vi er opptatt av, er for eksempel produksjonen – hvem som tok bildet, og hvordan det ble brukt.
Han viser fram et bilde av fra boka, av en for de fleste i Norge nokså kjent person.
– Det er helt bevisst at vi ikke skriver at det er Quisling i bildeteksten. Det ser «alle». Ved å ikke fokusere på motivet flytter vi oppmerksomheten til det fotografiske objektet og dets funksjon, forklarer Østgaard Lund
Usynlig og overalt
Forskerne har også lagt stor vekt på det etter hvert så usynlige ved fotografiet – perspektivet som forklarer bokas tittel – «Usynlig til stede».
– Når du ser bildet av tannkremtuben, ser du ikke fotografiet, du ser bare tuben og behovet. Fotografiet blir et transparent medium. Litt som røntgen – du ser ikke bildet, du ser bare det bildet avslører. Hele prosessen blir usynlig. Det er en av påstandene våre i boka: Fotografiet er overalt, og nettopp derfor ser vi det ikke lenger, sier Østgaard Lund.
Medredaktør Anja Langgåt er fotohistoriker og konservator ved Norsk Folkemuseum. Hun har blant annet forsket på bruken av fotografi i hjemmet.
– En av kildene vi har brukt, er folks nedskrevne minner om hvilke bilder de hadde på stueveggen på 1950- og 60-tallet. Det er slående hvor detaljert de kan beskrive dem! Selv husker jeg jo ikke noe av den snappen jeg åpnet for et minutt siden. Fotografier betydde noe annet for folk da.
Politisk verktøy
Boka fortelles som én sammenhengende historie, med ulike perspektiv i de ulike kapitlene. Første kapittel handler om hvordan myndighetene etter 1945 brukte fotografiet politisk.
– Etter krigen kunne norske myndigheter regulere importen av fotografisk materiale. Film og papir ble prioritert til medisinsk bruk, industri og turisme, mens portrettfotografi og amatørfotografi ofte ble regnet som luksus og ikke prioritert når materiale ble fordelt. Det er ikke en dramatisk sensurhistorie, men det er en styring som får konsekvenser. Noen bilder blir aldri til, og dermed heller ikke en del av den kollektive hukommelsen, sier Langgåt.
Et annet kapittel handler om amatørfotografi og familiefotografi, det Langgåt kaller «dagliglivets fotografi». Hun mener det hittil har vært en blindflekk i norsk historie.
– Det er fotografiene i albumene hjemme, de vi alle forholder oss til. Det har vært skrevet veldig lite om dette, både i Norge og internasjonalt. Det har ofte blitt sett på som trivielt eller klisjéfylt – de samme motivene igjen og igjen: 17. mai, jul, påske. Her gir vi dem mye plass. Vi har også inkludert infrastrukturen rundt dette: fotolaboratorier, fotohandlere og hele bransjen som muliggjorde denne hverdagsfotograferingen.
– Etter krigen var denne typen fotografi regnet som luksus og skulle ikke prioriteres. Fotografi skulle først og fremst bidra til å sikre arbeidskraft og økonomisk gjenoppbygging – fotografier til industri, undervisning og helse ble prioritert, forklarer Langgåt.
– Og postkortfoto! skyter Østberg Lund inn. – Det kunne trekke turister og gi valutainntekter.
Mye forskning for lite penger
Det omfattende forskningsprosjektet har fått noe støtte fra Kulturrådet (nå Kulturdirektoratet), men hovedsakelig er det institusjonene selv som har stått for finansieringen. Thale Sørlie er opptatt av at boka også viser fram et forskningspolitisk aspekt:
– Det handler om at museene faktisk skal forske, men ofte under ganske krevende rammevilkår. Vi har vist hvordan museer og arkiv kan fungere som forskningsinstitusjoner på linje med universitetene, men med til dels andre metodiske perspektiver – som det materielle. Vi har i stor grad forsket på tross av eksisterende strukturer.
Hvordan da?
– Museene har for eksempel langt dårligere tilgang til forskningslitteratur enn universitets- og høyskolesektoren. Tilgangen til materiale har til og med blitt snevrere i løpet av perioden vi har forsket. I tillegg har institusjonene selv måttet betale og gi oss tid og rom til å arbeide. Det sier noe om hva museene faktisk får til! Vi har produsert enormt mye forskning for veldig lite penger, sier Sørlie.
Redaktørene understreker at prosjektet kan gi et viktig frampek: mot nye former for institusjonsbasert forskning, der samarbeid på tvers av samlinger og fagmiljøer gjør det mulig å produsere kunnskap som er både forskningsbasert og forankret i materiell kultur.
– Dette er et kollektivt løft for hele sektoren, avslutter Anja Langgåt. – Ikke bare for norsk fotohistorisk forskning, men det viser hvordan vi i museene, arkivene og bibliotekene kan forske med utgangspunkt i samlinger, materiell kultur og institusjonell erfaring.
Fakta // (U)synlig til stede
Thale Sørlie, Hege Oulie, Anja Hysvær Langgåt og Harald Østgaard Lund (red.): Usynlig til stede – om hvordan fotografi har endret Norge etter 1945, Forlaget Press 2025
Boka er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Folkemuseum, Norsk Teknisk Museum, Preus nasjonale fotomuseum og Nasjonalbiblioteket
Les flere intervjuer og reportasjer fra museumsverdenen. Denne saken står også på trykk i Museum nr 1 26, der infrastruktur er et sentralt tema. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
